Å snakke om krigen

Hvordan bygge politisk beredskap etter hendelser som 22. juli?

Av: Ingrid Vik, spesialrådgiver i UTSYN

Etter 22. juli 2011 samlet nasjonen seg under en felles fane om demokrati og samhold. Ti år etter etterlyser AUF et oppgjør om det politiske tankegodset bak terrorhandlingene. Samtidig pågår en annen debatt om den norske okkupasjonshistoriens manglende inkludering av de norske jødenes krigshistorie. Til tross for de åpenbare forskjellene mellom disse hendelsene, er det noen paralleller verdt å merke seg.

«Hva snakker vi om når vi snakker om krigen» er navnet på en serie filmer regissert av den norske kunstneren Birgitte Sigmundstad. Her undersøker hun hva og hvem vi snakker om når vi snakker om krigen. Vi møter blant annet historikeren Synne Corell som forsker på de norske jødenes krigshistorie. Scenen er Riksarkivet og vi følger henne gjennom korridorer av hylleradene fylt med mapper og tykke bøker. Så bak et arbeidsbord hvor hun blar gjennom det historiske verket «Norges krig 1940-1945». Et verk ført i pennen av faghistorikere så vel som av aktørene selv. Altså av personer som hadde helt sentrale posisjoner under og etter krigen. «Norges krig» er det første forsøket på å skjære gjennom hendelsene og etablere en offisiell versjon av krigen, forteller Corell. Det markerer starten på utviklingen av en patriotisk minnekultur.

Etter 22. juli-terroren ble det umiddelbart etablert et narrativ om demokrati og samhold for å sikre at samfunnet kunne gå samlet videre – så raskt som mulig. Det var viktig i 1945 og det var viktig i den skjøre situasjonen Norge befant seg i høsten 22. juli. Men i begge tilfeller ser vi at fred og stabilitet vinnes til en pris. I den norske minnekulturen etter 1945 ble noen av de mest åpenbare ofrene skjøvet ut av fortellingen. Det gjaldt de norske jødene, men også andre, som krigsseilerne. Alvoret i dette har vi fått dokumentert gjennom en serie med helt nye bøker, filmer og debatter. Så er spørsmålet; risikerer vi å gjøre det samme mot ofrene for 22. juli-terroren?

Historikeren Halvard Notaker skriver i boka «Arbeiderpartiet og 22. juli» om konflikten som oppsto mellom den felles minnekulturen og behovet for et politisk oppgjør. Daværende partisekretær Raymond Johansen forsøkte å starte en offentlig debatt om ideologien bak terroren, men ble stoppet fordi det kom i veien for den store fortellingen. Man valgte et altså et fredens kompromiss som på ett nivå er høyst forståelig. Problemet ser vi imidlertid når det gjøres opp status ti år etter.

Ved å unnlate å ta et politisk oppgjør, ble det ikke gått i rette med høyreradikale holdninger som åpenbart fantes, og ofrene ble i mange tilfeller sittende alene med sine fortellinger og erfaringer. Samtidig ble nettrollene som delte Breiviks holdninger mer høylytte. Over tid har grensene for hva som er greit å ytre av høyreradikalt tankegods flyttet seg flere hakk, og i dag ser vi også at høyreradikale står høyt på PSTs terrorliste. Når vi tillegg vet at ofrene, mange av dem barn i 2011, utsettes for hets på nettet og en fersk undersøkelse viser at om lag 30 prosent mener at Arbeiderpartiet utnytter terrorhendelsen politisk, ja så har noe gått galt.

Hvordan kan vi som samfunn ta tak i denne utålelige situasjonen? Etter 2011 fikk vi en nødvendig debatt om norsk beredskapskultur. Gjørv-kommisjonens konklusjon var klar på at den var for dårlig og Erna Solberg gikk til valg på å styrke beredskapen. Frp fikk klippekort på ministerposten for Justis- og beredskap med sju bytter på seks år. Jeg mener at det er grunn til å stille spørsmål ved Solbergs beredskapsstrategisk beslutning om å overlate Justis- og beredskapsdepartementet etter 22. juli til et parti som i praksis viste seg uskikket til vervet og som i tillegg har fungert mer splittende enn samlende. Statsministerens håndtering av sikkerhet og beredskap blir en skygge over hennes framtidige ettermæle som statsminister i denne helt avgjørende tidsepoken.

Vi må kunne snakke om det som skjedde, enten det handler om jødenes skjebne under krigen eller om 22. juli, fordi det handler om å bygge politisk beredskap og sivil motstandskraft mot nye trusler og anslag mot det norske samfunnet. Erfaringer fra andre land viser at demokratiet ikke er mer robust enn det alltid må forsvares og kultiveres. Her spiller minnekultur en viktig rolle, men den må være stor nok til å ramme hele fortellingen, også det verste og det vondeste.

Kronikken ble først publisert i Klassekampen 17. juni 2021.