Debatten om flere amerikanske soldater på Værnes og i Indre Troms har blitt redusert til et spørsmål om de norske selvpålagte restriksjonene i sikkerhetspolitikken er opphevet eller ikke. Det er en avsporing.

Av: Hedda Langemyr

De selvpålagte restriksjonene var ment som en forsikring overfor Sovjet da vi ble medlemmer av Nato i 1949. Siden den gang har Høyre og Arbeiderpartiet vært enige om at grunnlinjene i sikkerhetspolitikken ligger fast. Det har vært bred enighet om at de selvpålagte restriksjonene har bidratt til lavere spenningsnivå. Den enigheten vakler nå, som følge av tre foruroligende utviklingstrekk.

For det første øker den politiske og også den militære spenningen mellom Russland og Nato. For det andre har Russland økt forsvarsbudsjettene og gått gjennom omfattende militære moderniseringsprosesser. For det tredje har det norske forsvaret blitt svekket over flere år.

Ett svar på disse utfordringene er et sterkere amerikansk militært nærvær i Norge. Å satse alle kortene på USA under Trump og en alliert stormakt hvis utenrikspolitikk er i drastisk endring synes imidlertid å være en risikabel strategi. Regjeringens forsvarspolitikk er perforert av vanskelige spørsmål.

Hvorfor utplasserer vi flere amerikanske soldater i nord? Er det fordi vi har mistet evnen til å forsvare oss selv? Er det fordi solidariteten i Nato er svekket, og vi prøver å styrke sikkerhetsgarantien fra USA? Er det fordi vi har en befolkning som ikke forstår de mulige konsekvensene av en slik innretning og en regjering som derfor ikke vil prioritere å bruke mer på forsvaret?

Hvilke konsekvenser har en slik dreining i norsk sikkerhetspolitikk for vårt nasjonale handlingsrom og for vår evne til selvbestemmelse og råderett i nord?

Er det gitt at vi, Nato og USA har sammenfallende interesser i nordområdene på alle felt og til enhver tid?

Hvem er det som blir sittende med den militære kommandoen i en tilspisset situasjon? Hvem sine interesser vil da bli prioritert? Hvordan vil dette tolkes i Moskva? Hvordan vil konsekvensene av økt amerikansk militær tilstedeværelse påvirke grensesamarbeidet? Vil den unike norske balansen mellom avskrekking og beroligelse fungere i et klima hvor geopolitikk, interesse- og maktkamp intensiveres mellom stormakter på våre landområder og i våre havområder? Bidrar dagens sikkerhetspolitiske prioriteringer til mer trygghet og sikkerhet både for den norske stat og den norske befolkningen? Hvis ikke, hva er i så fall forutsetningene vi trenger for å få det til? Etter snart 70 år er det ikke så rart at vi gjør endringer i sikkerhetspolitikken. Verden har forandret seg. Vi har forandret oss. Det ville være merkelig om ikke også politikken endret seg. Når vi gjennomlever såpass store omveltninger som nå, er det viktig at det forklares og kommuniseres tydelig. Konstruktive debatter er avgjørende både for å sikre legitimitet, demokratisk forankring og for å sikre et kunnskapsbasert og bredt beslutningsgrunnlag.

Politikere burde ikke insistere på at alt er som før når det ikke er det. Det gir en falsk trygghet. Debatten kveles i en hengemyr hvor normative definisjoner av hva som er og hva som ikke er i strid med gjeldende basepolitikk blir viktigere enn de faktiske handlinger og dets mulige kortsiktige og mer langsiktige konsekvenser. Det er betenkelig. Hvis målet er å bygge best mulig sivil og militær motstandsdyktighet mot de utfordringene som venter, forutsetter det en informert befolkning og utstrakt politisk vilje til å diskutere vanskelige endringsprosesser og viktige veivalg for Norge.

Kommentaren ble først publisert i Klassekampen, 18.06.18.

 

Kategori: ,