USA har regjert verdenshavene som verdens desidert sterkeste sjømakt. Kina er i ferd med å endre denne maktbalansen.

Av: Erik Bjørklund, Kaptein, Luftforsvaret.

Siden andre verdenskrig har USA og US Navy regjert verdenshavene gjennom overlegen, og til nå ubestridt, posisjon som verdens desidert sterkeste sjømakt. Kinas enorme økonomiske vekst sammen med et tungt fokus på styrking av maritime kapasiteter er i ferd med å endre på denne maktbalansen. Peoples Liberation Army Navy (PLAN) har i lang tid søkt etter å utvide sine ambisjoner og operasjonelle rekkevidde gjennom offshore defense, et omfattende skifte i strategisk planlegging og modernisering i Stillehavsregionen. Et ledd i denne strategien er utviklingen av ballistiske anti-skipsmissiler ment å kunne ta ut hangarskip på store avstander. Denne artikkelen argumenterer med at denne teknologien i dag er en stor utfordring for US Navy i Stillehavsregionen, og kan få implikasjoner også i nordområdene ved at Russland i fremtiden utvikler tilsvarende kapabiliteter.

Anti-skipsmissiler er i seg selv ikke noe nytt. Kryssermissiler har lenge vært primærmiddel for å ramme overflatemål. Skutt fra fartøy, ubåter, fly eller land er både russiske og amerikanske systemer teknologisk avanserte og ikke uproblematiske å forsvare seg mot. Den inntil videre begrensede hastigheten i terminalfasen er likevel en faktor de fleste forsvarssystemer hviler på. Spesielt er amerikanske hangarskip særdeles godt beskyttet når de seiler i en såkalt Carrier Strike Group (CSG) sammen med fartøy utrustet med en rekke luftforsvarssystemer beregnet på ulike avstander og trusler. Kinas Anti-Ship Ballitstic Missile (ASBM) er derimot unik på flere måter: for det første er det ballistisk i sin natur, noe som blant annet gir kort transporttid fra utskytningssted til treffpunkt med hypersoniske hastigheter i terminalfasen. For det andre har det en rekkevidde som overgår amerikansk og russisk standard, som i stor grad er begrenset av den eneste gjenværende og for tiden svært omdiskuterte nedrustningsavtalen fra den kalde krigen, nemlig Intermediate Nuclear Forces (INF)-avtalen. For det tredje innehar missilet unike manøvreringsegenskaper. Disse faktorene kan gjøre ASBM svært vanskelig å beskytte seg mot, også for en CSG.

Rollen til hangarskipet har endret seg radikalt siden kampene i Stillehavet under andre verdenskrig. I dag kan det sies å være ubestridt i sin evne til å utøve luft- og sjøkontroll i store områder og til å sende kraftige politiske signaler gjennom tilstedeværelse alene. Hangarskipet er en geopolitisk sjakkbrikke som kan demonstrere amerikansk engasjement og villighet til å intervenere. Den russiske reaksjonen på at USS Harry S. Truman deltok under NATO-øvelsen Trident Juncture illustrerer denne egenskapen. Blant annet ble strategiske bombefly utstyrt med langtrekkende anti-overflatemissiler. Også Bill Clintons berømte sitat om bord USS Theodore Roosevelt i 1993 beskriver hvilken rolle hangarskipet har for amerikansk diplomati: «When word of crisis breaks out in Washington, it is no accident the first question that comes to everyone’s lips is: where is the nearest carrier?»

Det kinesiske ASBM-systemet går under betegnelsen DF-21D og er et landbasert ballistisk missil spesielt tilregnet større overflatefartøy som hangarskip med en rekkevidde tilsvarende 1500-2000 km. Det er ferdigutviklet og deployert i felt på mobile utskytningsplattformer. I tillegg skal den nyere varianten DF-26 også inneha de samme egenskapene, men med en rekkevidde på 3000 km. Dette er tilstrekkelig for å ramme mål helt ut til Guam. Et viktig kriterium for at et slikt missil skal kunne treffe et hangarskip, som opererer i hastigheter opp mot 30 knop, er at måldata blir kontinuerlig oppdatert. Innhentingen av denne dataen kan være utfordrende. Innhentningskjeden vil sannsynligvis inkludere ubåter, ubemannede fly og satellitter. Sistnevnte har den siste tiden blitt gradvis utbedret og forsterket med flere oppskytninger av nye sensorer. Det er likevel en del usikkerhet rundt missilsystemets faktiske operasjonelle status, blant annet da det sannsynligvis enda ikke har blitt testet mot bevegelige mål på sjøen.

Sannsynligvis vil ikke hangarskip i fredstid og opp til en krisesituasjon utsettes for direkte risiko nettopp fordi det er marinens desidert mest kapable og dyreste kapasitet. De er begrenset i antall og er ikke lette å erstatte hvis de blir skadet eller ødelagt. Hvis en forutsetter at et hangarskip nødvendigvis må operere innenfor en sone hvor det faktisk utgjør en trussel for en potensiell motstander vil den effektive rekkevidden til ASBM effektivt redusere eller fjerne effekten av hangarskipet. I denne sammenhengen oppstår det noe som kan betegnes som paradoksalt; US Navy kan ikke risikere å utsette sine hangarskip for potensielt stor fare, men dersom de ikke gjør det mister det mye av sin avskrekkingseffekt. Med andre ord kan Kinas ASBM-system effektivt, gjennom sjønektelse, bidra til å undergrave US Navy sin evne til å projisere makt i Øst- og Sør-Kinahavet.

Forsvaret av Norge hviler i dag i stor grad på støtte fra NATO gjennom artikkel 5. Ved utløsning av denne vil støtten i en startfase nesten utelukkende basere seg på bidrag fra USA. Geopolitiske faktorer i nordområdene kombinert med Russlands bastionforsvar tilsier at denne hjelpen foruten forhåndslagret materiell nødvendigvis vil være luft- og sjøbasert. Tyngden i amerikansk evne til å projisere makt i global skala på kort varsel ligger som nevnt primært i hangarstridsgruppene. Dersom det i fremtiden oppstår en konflikt av militær karakter mellom Russland og Norge vil utplasseringen av et hangarskip til nordområdene fungere som et potent maktmiddel som vesentlig styrker alliert forsvarsevne av Norge.

Situasjonen i Stillehavet kan i fremtiden også gjelde i nordområdene. Årsaken til at Russland i dag ikke innehar en tilsvarende kapasitet er i hovedsak INF-avtalen, som forbyr våpen som ASBM. Trump erklærte i oktober 2018 at USA kommer til å trekke seg fra avtalen. Dette kom som et resultat av gjensidige beskyldninger om at motparten ikke forholdt seg til begrensningene i avtalen, men også en økt bekymring fra russisk hold om at Kina i lengre tid har fått uforholdsmessige store fordeler ved å ikke være signatarstat. Resultatet av disse fordelene er blant annet ASBM.

Ved å se til hvordan Kina håndterer amerikansk militær tilstedeværelse i sine nærområder kan Russland, fri fra begrensningene til nedrustningsavtaler fra den kalde krigen, også oppnå store strategiske fordeler gjennom en tilsvarende kapasitet som ASBM. Teknologien er sannsynligvis ingen begrensning, da Sovjetunionen allerede på 80-tallet eksperimenterte med ballistiske mellomdistansemissiler med manøvreringsegenskaper mot overflatemål. Russlands tydelige fokus på konvensjonell avskrekkingsevne gjennom moderne presisjonsvåpen de siste årene vil høyst sannsynlig ekstrapoleres i tiårene som kommer. ASBM, eller en variant av dette, vil være et svært verdifullt tilskudd til det allerede store russiske arsenalet. Dersom Russland inkluderer en slik kapasitet i bastionforsvaret vil Norges forsvarsevne gjennom alliert forsterkning være redusert.

For en inngående analyse av ASBMs historiske utvikling, Kinas gjenstående utfordringer ved bruk, amerikanske mottiltak og påvirkning av doktrine, ta gjerne en titt på masteroppgaven Anti-Ship Ballistic Missile (ASBM): Bakgrunn, egenskaper og implikasjoner for mulig amerikansk intervensjon med hangarskip i Øst-Asia.

Kategori: ,