Avskrekking og beroligelse
– et samfunnsperspektiv

I diskusjonen om «avskrekking og beroligelse» opererer vi ut fra en forståelse av at sikkerhet handler om stater, nasjonal sikkerhet og store institusjonaliserte forhold. Men i like stor grad handler dette begrepsparet om relasjonen mellom sivile og militære, menneskelig sikkerhet, og ikke minst siviles motstandsdyktighet i møte med nye og komplekse trusler.

Av: Gunhild Hoogensen Gjørv, professor ved UiT – Norges arktiske universitet

Når vi diskuterer «avskrekking og beroligelse» ligner det debattene fra den kalde krigen – det er som regel snakk om territorielt forsvar, tilstrekkelig antall tropper og materiell – og rollen til et lite land som er fanget mellom to store og mektige stater (USA og Russland). Disse utfordringene er fortsatt relevante, men den sikkerhetspolitiske situasjonen har også endret seg.

Journalister og forskere mener at nasjonal og global usikkerhet er høyere enn det har vært på mange år. En form for USA-Russland konfrontasjon er tilbake, selv om forholdet er vesentlig annerledes enn tidligere. Andre stater, inkludert Kina, blir stadig større geopolitiske spillere. Hvorfor bør folk flest bry seg om dette?

Konflikt, forsvar og sikkerhet er ikke lenger det eneste militæret må forholde seg til. Selv om våre grenser trenger et forsvar, i tilfelle scenariet at de blir krenket av en utenlandsk makt, så finnes det i dag mange enklere og billigere måter å skape konflikt på enn å bruke en stridsvogn.

I mange tilfeller er ikke målet nødvendigvis å erobre eller okkupere en annen stat gjennom bruk av makt – målet er heller å destabilisere. Destabilisering betyr å svekke staters, samfunns og folks kapasitet til å forhandle og håndtere sine sikkerhetsbehov. Destabilisering er kostnadseffektivt, og det er vanskelig å peke på den ansvarlige. Dagens trusler som fører til destabilisering blir ofte karakterisert som «hybride trusler». Men målet er ikke bare landegrenser eller staten, det er i like stor grad mennesker og samfunn.

Ulike statlige og ikke-statlige aktører bruker i dag en rekke metoder – i stadig større grad ikke-militære – for å øke politisk ustabilitet i stater og samfunn. Disse truslene er under terskelen for Artikkel 5 i Atlanterhavstraktaten, noe som betyr at de ikke umiddelbart mobiliserer et svar fra NATO-allierte om å komme til unnsetning. Det kan være vanskelig å vite hvem som angriper, enten fordi de ikke er åpenbare eller fordi det er lett for anklagede angripere å nekte. Trusler eller angrep er ikke nødvendigvis enkeltstående hendelser, men kan være en kombinasjon av ulike desinformasjonshendelser som reduserer tilliten til myndigheter og samfunn. Det kan inkludere sporadiske nettangrep på tjenester og infrastruktur, skape rekruttering til ekstremisme eller vold, og bidra til uro i både politikk og samfunn.

Vi er helt avhengige av velfungerende og umiddelbare tjenester, inkludert elektrisitet, vann, og alt vi gjør på internett – som deling av informasjon og banktransaksjoner. Denne avhengigheten kan gjøre oss sårbare når disse tjenestene er nede eller angripes. Vår politikk kan også gjøre oss sårbare hvis vi ikke har ferdigheter og mekanismer til å håndtere uenighet. Som et resultat kan et polarisert, fragmentert og foraktbasert samfunn oppstå.

Propaganda og målretting av sivil infrastruktur er ikke noe nytt innenfor krigføring, men det er nå mer gjennomgripende enn før. Å få tilgang til ulike interessegrupper og befolkninger på tvers av grenser er enklere enn noensinne på grunn av digitale verktøy. Disse virkemidlene er ofte rettet mot svakheter som allerede eksisterer i samfunnet. Statlige aktører kan ikke alene forsvare seg mot dette alene. Dessuten er vanlige innbyggere enklere mål.

Derfor må sikkerhetsperspektiver også inkludere våre «hverdagslige» liv. En mer omfattende forståelse av sikkerhet, som statssikkerhetsperspektivet vanligvis mangler, inkluderer sikkerhetsperspektiver fra befolkningen og en annen respons på sikkerhet som ikke beror på maktbruk eller den mer tradisjonelle forståelsen av «avskrekking og beroligelse». Når angriperne selv bruker andre midler enn makt for å skape ustabilitet, krever det en respons som ikke er maktbasert. Man kan ikke enkelt skille mellom individuell, lokal, regional og nasjonal sikkerhet – særlig ikke i krisesituasjoner. Disse ulike sikkerhetsperspektivene vil heller ikke alltid være komplementære.

Norge har tørket støv av et forsvarskonsept fra den kalde krigen – totalforsvaret – som forsøker å løse det viktige samspillet mellom militære og sivile i det nasjonale forsvaret. Under den kalde krigen handlet totalforsvaret om at det ikke var mulig å beskytte landet uten sivil deltakelse, og sivil støtte til Forsvaret ble vektlagt. I dag er det derimot mer fokus på forsvarssektorens støtte til sivile myndigheter, noe som fremgår i Regjeringens forslag til nåværende langtidsplan for Forsvaret fra 2016. Totalforsvarskonseptet forutsetter at militære styrker og forsvarsmyndigheter ikke er i stand til å håndtere potensielle trusler uten sivil hjelp. Det er også en betydelig erkjennelse av at militær konflikthåndtering alene ikke er tilstrekkelig. Men hvor godt vil konseptet fungere i et sterkt digitalisert samfunn hvor sivile kan være målet? Til tross for at forsvarssektoren i Norge, så vel som i andre land, har blitt stadig mer avhengige av sivile leverandører, har siviles rolle i forsvarsaktiviteter fått lite oppmerksomhet. Fjorårets publikasjon fra Regjeringen, Støtte og samarbeid: En beskrivelse av totalforsvaret i dag peker også på dette.

I tillegg til totalforsvarskonseptet er «motstandsdyktighet» et sentralt konsept, særlig i NATO og EU. Motstandsdyktighet handler om samfunnets evne til å stå imot en krise, både når det gjelder håndtering av selve krisen, men også evne til å gjenoppta de «normale» samfunnsfunksjonene så raskt som mulig.

Både totalforsvarskonseptet og NATO/EUs fortolkning av motstandsdyktighet kan beskrives som en ovenfra-og-ned tilnærming. Selv om siviles rolle er avgjørende for statens evne til å takle kriser, er hovedfokuset fortsatt på kapasitetene til statlige myndigheter og institusjoner – ikke folk flest. Hvilke styrker og svakheter i samfunnet møter folk under kriser? Hvordan utvikler dette seg i en kriseperiode? Hva vil folk gjøre hvis de bor et sted med lite lagrede ressurser tilgjengelig? Hvordan vil de flytte på seg? Hva slags utfordringer vil det skape knyttet til vår infrastruktur og offentlig transport? Hvor lenge vil folk «holde ut» hvis internett, strøm- eller vannforsyningene er nede? Hvilken type informasjon vil folk stole på hvis kommunikasjonsnettet er nede og tilgang til pålitelig informasjon fra offentlige myndigheter er vanskelig? Hvem vil folk intuitivt søke til for ledelse og informasjon når dette ikke umiddelbart er tydelig? Hvem stoler vi på?

Håndtering av kriser avhenger ikke bare av forberedelsene myndighetene gjør, men også våre egne evner. Folk kan oppleve et bredt spekter av usikkerhet i en endret situasjon, og reagere ulikt avhengig av deres egen beredskap, situasjonsforståelse og følelse av frykt. Våre kapasiteter som sivile er altså av stor betydning for vår sikkerhet.

Sett fra et slikt sikkerhetsperspektiv betyr det at sivil-militær samhandling kan regnes som en del av «moderne» avskrekking. Moderne avskrekking innebærer en forbedret sivil situasjonsforståelse, en tydelig forståelse av samspillet mellom sivile og militære, og sivile som kan jobbe sammen og støtte hverandre i en krise. Denne samhandlingen er imidlertid helt avhengig av tillit i samfunnet.

Åpne, demokratiske samfunn kan være sårbare for hybride trusler, desinformasjon og polarisering av politiske synspunkter. Når hybride trusler kan innebære at tilliten til myndigheter og samfunn destabiliseres, betyr det at en del av vår styrke i samfunnet må komme fra vår evne til å håndtere uenighet og tvister – og at vi avstår fra å splittes inn i isolerte posisjoner. Vår samfunnstillit er en del av vår motstandsdyktighet og moderne avskrekking mot kriser og konflikt. Moderne avskrekking er derfor ikke en ren militær kapasitet, men fordrer også sterke sivile ressurser – ikke minst, en sivilisert evne til å opprettholde en åpen dialog og takle vanskelige spørsmål.

Artikkelen er en kommentar til fagnotatet Norges risikoprosjekt: Forsvarspolitikkens dreining skrevet av Eldar Berli.