Blindsone Europa

I årevis har Norge nedprioritert sikkerhet og samarbeid i Europa. Det er hverken betryggende eller klokt.

Av: Ingrid Vik og Hedda Langemyr, UTSYN

Da Arbeiderpartiet overtok Utenriksdepartementet (UD) i oktober 2021, var troppeoppbyggingen for lengst i gang langs den russisk-ukrainske grensen. Det første den nye ledelsen gjorde, var å sope inn det som fantes av ikke tildelte penger til nye prioriterte områder.

På listen sto ikke sikkerhet og samarbeid i Europa. Tvert om måtte Europa-avdelingen, inkludert seksjon for Sørøst-Europa, avgi midler til nye prosjekter. I lys av det vi nå vet, er dette nærmest uforståelig.

Samtidig handler det om mye mer enn dagens regjering. I årevis er sikkerhet og samarbeid i Europa blitt nedprioritert.

Det har skjedd til tross for at sikkerhetspolitiske fagmiljøer i en årrekke har pekt på hvordan blant annet et dårligere forhold mellom Russland og Nato har påvirket utviklingen i deler av Europa i negativ retning.

Norge har som kjent ambisjoner på en rekke områder knyttet til fred og forsoning – hvilket er meningsfullt på mange nivåer.

Blindsonen er imidlertid slående om det som til syvende og sist er det viktigste: sikkerhet og stabilitet i våre egne nærområder.

Hva slags blikk har vi på verden?

Hva forteller dette om norsk utenrikspolitikk?

Hva slags blikk har våre politikere og embetsverk på verden når det som defineres som interesser, ikke inkluderer et sterkt engasjement for fred og sikkerhet i våre umiddelbare nærområder?

Hvorfor har vi ikke en tydelig freds- og stabilitetsbevarende politikk i de områdene i Europa som har vært ustabile i lang tid – og som ytterligere destabiliseres nå på grunn av krigen øst i Europa?

Kort sagt, hvorfor ble Venezuela og Colombia satt høyest på prioriteringslisten i norsk fred- og forsoningsdiplomati, mens alle knapper lyste rødt i nabolaget?

Her er tre mulige forklaringer:

1. En betydelig grad av naivitet i troen på et evig fredelig Europa.

Det til tross for at det har pågått krigshandlinger i Ukraina siden 2014, til tross for at Balkan-landene er preget av dyp og økende ustabilitet, og til tross for at flere land i Øst-Europa beveger seg i autoritær retning.

Til tross for at splittelsene innad i EU lenge gjorde unionen handlingslammet og svak. Til tross for at spenningene har økt i nordområdene.

Likevel har ikke Europa vært på det norske fred- og forsoningskartet på mange år, hverken økonomisk eller engasjementsmessig.

2. Dernest handler det om UD selv.

Hvorfor er det mer karrierefremmende å være engasjert i freds- og forsoningsarbeid langt unna enn det er å drive stabilitetsfremmende arbeid i Europa?

Prestisjen i UD rundt fredsdiplomatiet blir tydelig når man ser på biografien til dagens toppdiplomater. Mange av disse har mer erfaring fra Sri Lanka, Midtøsten eller Sudan enn fra konfliktområder i Europa.

Poenget er ikke at fred og forsoning ute ikke er viktig. Eller at vi ikke skal gjøre det. Problemet er hvis det gjøres på bekostning av noe som er enda viktigere for norsk sikkerhet.

3. Sist, men ikke minst, handler det om gå fra ord til handling.

Det mangler ikke gode analyser og strategier. Spørsmålet er heller om UD har tatt inn over seg vår langt mer realpolitisk krevende tidsalder, eller om de fortsatt henger igjen i 1990-tallets håpefulle fredsengasjement.

Retorisk ble idealismen erstattet med norske interesser allerede etter millenniumsskiftet. I praksis er det derimot mye som henger igjen. Det skyldes flere ting, inkludert treghet i et tungt system med hensyn til organisering, arbeidsdeling og budsjettstrukturer.

Dette forsterkes av skott innad i utenrikstjenesten, blant annet mellom dem som jobber med «tradisjonell» utenrikspolitikk, og dem som jobber med fred og forsoning.

Penger er egentlig ikke problemet. Vi er, som statsministeren selv formulerte det i forbindelse med Taliban-besøket, en økonomisk og demokratisk overskuddsnasjon. Samtidig har det gjennom flere år vært drevet ostehøvelkutt på UDs driftsbudsjett, noe som igjen har lagt press på deler av utenrikstjenesten.

Det skjer i en tid hvor vi trenger mer diplomati og utvikling av sterkere internasjonale nettverk, ikke minst i Europa.

Står overfor en massiv flyktningkrise

Når vi nå står overfor en ny virkelighet med krig i Europa, må vi spørre oss om hva våre egentlige interesser er. Åpenbart handler det om sikkerhet og stabilitet. Om å bevare demokratiet og sikre våre kjerneverdier.

Akkurat nå er det ingen som vet hvordan utfallet av krigen vil bli. Men vi kan anta noe. For eksempel at Europa står overfor en massiv flyktningkrise som over tid vil kunne utfordre stabilitet og enhet innad i Europa og innad i de enkelte landene.

Erfaringsmessig er ikke Europa spesielt god på å håndtere flyktningkriser. Sånn sett lærte Russland mye av det som skjedde i 2015. Det er lett å tenke seg at om ett eller to år, når en slags ny normal har senket seg, så er debattene og holdningene til millioner av ukrainske flyktninger noen ganske andre enn i dag.

Er vi forberedt på det?

Stabiliteten i land på Balkan

Vi vet også at krigen utfordrer stabilitet i land på Balkan. Land som allerede opplever presset fra økt konflikt mellom øst og vest, og som allerede er ustabile og sårbare for konflikt. Land med mennesker som er emosjonelt og sivilisatorisk knyttet til Russland.

En stor andel av befolkningen i land som Serbia, Makedonia og Bulgaria har fortsatt sine hjerter i øst, selv om deres økonomiske og praktiske interesser peker vest.

Denne sårbarheten blir selvsagt utnyttet for det den er verdt, og vil fort kunne føre konflikten inn i andre deler av Europa.

Bør revidere prioriteringer

Hva må Norge nå gjøre?

For det første bør regjeringens viktige prioriteringer av nordområdene revideres til bedre å passe dagens realiteter. Dernest må engasjementet i Europa øke, særlig i sør og øst.

Utfordringen går derfor til UD og til Stortinget: Sørg for at budsjetter og engasjement gjenspeiler dagens trusselbilde og norske interesser.

Langt større ressurser må kanaliseres for å bidra til å sikre demokrati, stabilitet og fred i Europa.

Kronikken ble først publisert i Aftenposten 15. mars 2022.