Cyberforsvarsforsker:
Det er ikke nok folk å ta av – vi må tenke nytt

Forsvarssjefen understreker at cyberdomenet er viktig for Forsvaret. Det markerer et toneskifte, skriver forsker Hanne Eggen Røislien.

Av: Hanne Eggen Røislien, forsker i Cyberforsvaret

Kommentaren ble først publisert på Forsvarets forum, 18. oktober 2019.

I det fagmilitære rådet (FMR) som Forsvarssjefen la frem 8. oktober, står en styrking av den militære cybervirksomheten frem som et gjennomgående trekk i alle de fire alternativene. Samtidig blir det understreket at militær cybervirksomhet og cyberoperasjoner er kompetansekrevende. Ifølge sjef Cyberforsvaret forutsetter den oppbyggingen som Forsvarssjefen anbefaler en «betydelig styrkeproduksjon, kompetanseheving og nye modeller for rekruttering.»

Cruxet ligger i ordet kompetanse.

Et gap i kompetanse

Vi trenger flere mennesker med en kyndighet innenfor cyber, ikke bare innenfor rammene av Forsvaret, men i hele samfunnet. Utfordringen som dette kompetansegapet innenfor cyber medfører, får stadig større oppmerksomhet. Det vekker også stadig større bekymring, både i Norge og internasjonalt. For: Det er ikke bare å rekruttere folk til å utføre oppgavene; det er simpelthen ikke nok folk å ta av.

Militær cybervirksomhet og cyberoperasjoner er kompetansekrevende. Forsvaret har på sin side begrenset tilgang på personell med relevant kompetanse innenfor disse områdene. Samtidig er den typen personell som disse fagområdene forutsetter høyt etterspurt både i militær og sivil sektor, og samtidig også en mangelvare.

En måte å løse kompetansegapet på er å utdanne flere. Sjef Cyberforsvaret tar til orde for å øke antallet utdanningsplasser på Cyberingeniørskolen ved Forsvarets høgskole og på teknikerutdanningen ved Cyberforsvarets våpenskole. Han understreket også i sin tale i OMS at vi må «få cybermakt og cyberoperasjoner inn som fag på Stabsskolen, og grunnleggende cybersikkerhet må undervises på alle skolene våre.»

En annen måte å øke volumet relevant personell, er å rekruttere bredere, også fra sivilsamfunnet. For å kunne gjøre det, må kriteriene for rekruttering gås nærmere etter i sømmene.

Fysiske krav

Flere land i NATO har avveket fra eksempelvis en rekke fysiske krav som tradisjonelt har vært benyttet, og vektlegger heller andre faktorer, slik som IT-teknisk innsikt og mental utholdenhet. Cyberforsvaret peker på det mulighetsrommet som en utnyttelse av strategisk samarbeid med sivile utdanningsmiljøer og med NATO, gir.

Vi er likevel nødt til å nærme oss kompetansegapet annerledes enn i dag. Kompetanse i cyber handler ikke kun om studiepoeng. Det dreier seg om bevissthet. Om holdninger. Og om hvordan vi forholder oss til de samfunnsendringene som digitaliseringen medfører. Min egen forskning på cyberoffiserer har påpekt hvordan cyberekspertise går hånd i hånd med evnen til å takle uforutsigbarhet, usikkerhet og endringsvilje: Å være dyktig i cyber forutsetter samarbeidsvilje og høy stresstoleranse. Det forutsetter nytenkning, slik at vi kan nyttiggjøre oss av de nye løsningene teknologien tilbyr. Og det fordrer et tettere samspill med sivil sektor.

Mer samarbeid

Cyberdomenets karakter innebærer et behov for samarbeid. Cyber er et «både-og» domene, og ikke et «enten-eller». Det betyr at det f.eks. er både IKT-drift og militære cyberoperasjoner; det er både militært og sivilt; det er både et separat krigføringsdomene og dimensjoner av cyber gjennomsyrer alle deler av Forsvarets aktiviteter.

Det er ikke mulig å tilnærme seg cyberdomenet gjennom en antagelse om at det kun er forbeholdt spesialister, og noe som «andre kan fikse». Cyber er, slik hele digitaliseringen er i sitt vesen, noe som angår oss alle. Vi er alle deltakere i den digitale revolusjonen som har medført et samfunn som er avhengig av teknologi for å fungere. For Forsvaret er det viktig at den enkeltes kompetanse og bevissthet om trusler, sårbarheter og egen «cyberhygiene» er god.

Viktig for Forsvaret

Det er både interessant og oppløftende at Forsvarssjefen betoner cyberdomenets betydning for at Forsvaret skal bli robust og fremtidsrettet. Dette markerer i seg selv et toneskifte i forsvarsdebatten. Men det markerer også et annet viktig poeng: En anerkjennelse av cyberdomenet og derigjennom økende forståelse for cyber og cybermakt som et sentralt militært fagområde. Dette er helt avgjørende for at vi skal lykkes.