Debatten om Forsvaret må føres i et strategisk rammeverk

I arbeidet med ny langtidsplan for Forsvaret fokuseres det blant annet på materiell, lokalisering, våpengrenenes balansering og hvilke forsvarskonsept som skal legges til grunn. Dette er å begynne i feil ende. All debatt om Forsvaret må starte med en overordnet sikkerhetsstrategi. En strategi som inneholder statens overordnede målsetning og hvordan de samlede maktmidler er tenkt brukt for å oppnå dette.

Av: Terje Bruøygard

Den pågående forsvarsdebatten inneholder ofte diskusjoner om materiell. Enkelte vil hevde at ubåter, autonome droner eller stridsvogner er avgjørende. Selv om dette er eksempler på viktige elementer, har de ingen verdi i seg selv. Det er hvordan disse brukes og til hvilket formål som er vesentlig. Likeledes kommer diskusjonen om lokalisering ofte opp. I den ligger en iboende nord-sør diskusjon, og spesielt lokalmiljøer som føler seg rammet av færre arbeidsplasser engasjerer seg. Dette er selvfølgelig viktig, men militære operasjoner blir ikke ført fra baser og leirer. Når det gjelder fordeling av ressurser er det alltid en viss kniving mellom våpengrenene. Hvor man står avhenger selvfølgelig av hvor man sitter. Noen evner å løfte diskusjonen og etterlyser fokus på forsvarskonsepter. Konsepter er derimot ikke noe annet enn en idé eller en skisse til hvordan man kan løse et problem i fremtiden. Verken materiell, lokalisering, våpengrenenes særinteresser eller konsepter har noe verdi hvis det ikke bidrar til en overordnet strategisk målsetning.

Statens overordnede målsetning er å bevare den fred, frihet og det livet vi har i dag. Det er ikke noen vi ønsker å nedkjempe, det er ikke noe land vi ønsker å ta, og det er ingen kiste med gull vi ønsker å røve til oss. Fred kan forstås som så mangt, men den freden vi har i Norge i dag er antagelig historiens beste. Vi troner høyt på alle rangeringer. Fred kan defineres som en tilstand der berørte parter kan leve på en måte som tilfredsstiller deres grunnleggende behov. For staten Norge innebærer det suverenitet, territoriell integritet og politisk handlefrihet. For nordmenn inkluderer det også frihet, trygghet, velferd, økonomisk vekst og like muligheter. En fred kan man ikke kreve overfor en som forsøker å påtvinge oss sin vilje med makt. Historien viser at man må være villig til å kjempe for fred. Dersom man ikke forbereder seg i fredstid viser historien også at man sjelden lykkes i krig.

Forsvaret er én av statens maktmidler, normalt gruppert sammen med diplomati, informasjon og økonomi. Rasjonale for å ha et forsvar er for å unngå krig. Dersom krig likevel skulle bli påtvunget oss er evnen til å føre krig over tid, alene og sammen med allierte, helt avgjørende for å gi politikerne handlefrihet. Det gjelder i innledende krisehåndtering, før allierte kommer, sammen med allierte når de kommer, etter at allierte har reist og for tilbakeføring til sivil kontroll. Dersom militær evne blir oppbrukt kan man risikere en fredsforhandling som går veldig galt. Det var lite danskekongen hadde å forhandle med når svenskene sto med 45 000 mann i Danmark og forlangte å få Norge i krigsbytte i 1814. Finnene var også uttømt for militær evne i mars 1940 da den sovjetiske utenriksministeren Molotov presenterte sine krav. Gjennom sine 105 dager med intense kamper, der de påførte Sovjetunionen over en halv million skadde og drepte, markerte de likevel en styrke som kan ha ført til at Finland fikk beholde sin uavhengighet. Fredsforhandlinger går ikke av moten og krigen mellom Russland og Ukraina er et nyttig eksempel. Sommeren 2014 påførte pro-russiske styrker Ukraina så store tap at det ble nødt til å inngå forhandlinger. I Minsk-avtalen måtte Ukraina dermed innrømme lokalt selvstyre til Luhansk og Donetsk.

Ved å tenke strategisk, lese historie og analysere hvordan kriger starter og slutter er det opplagt at militærmakt er vesentlig både for å unngå krig, for å kjempe og vinne krig, og ikke minst for å legge til rette for en fordelaktig fredsavtale. Hvilke ting vi skal kjøpe, hvor de skal plasseres, grenvise budsjetter og hvilke konsepter hvi skal slåss etter er viktig, men det må settes inn i et overordnet strategisk rammeverk. Det er en debatt vi ikke har tatt, men som ville vært hensiktsmessig å ta nå. Det kan være verdt å minne om at den 22. februar 1940 bevilget Stortinget et beløp som tilsvarte fem ganger daværende forsvarsbudsjett til innkjøp av blant annet fly. Den 9. april ga selvfølgelig dette ingen effekt.

Med et NATO som knaker i grunnvollene, en gjenåpning av rivaliseringen mellom USA, Russland og Kina, og et Arktis som en rekke aktører viser interesse for, er det på tide at Norge tenker strategisk. Vårt førstelinjeforsvar er en grunnleggende tro på en internasjonal stabil rettsorden. Denne utfordres derimot av blant annet Russland. Sikkerhetsgarantisten er fortsatt NATO og vi skal ikke tvile på alliansen. Det kan dog være realistisk å anta noen utfordringer med konsensus og fokus i en tilkneppet situasjon. Flåseriet om å holde ut til allierte kommer gir liten strategisk troverdighet når man ser spennet fra krise, via krig, fredsforhandlinger og tilbakeføring. Skal vi lykkes med det siste må vi være veldig bevisste på hvordan vi innretter oss for å unngå krig, for å kjempe i en, og holde ut lenge nok til at vi kan sikre en mest mulig fordelaktig fred.

Kronikken ble først publisert på nordnorskdebatt.no, 3. februar 2020.

Kronikken er basert på en lengre dybdeartikkel som kan leses her: Først sikkerhetsstrategi, deretter forsvarskonsept

Luftmaktseminaret går av stabelen 4.-6. februar og vil belyse om det er behov for en militær strategi i et fellesoperativt perspektiv. Man kan følge seminaret via stream på forsvaret.no.