Av: Hedda Langemyr
Situasjonen i Syria er svært farlig i utgangspunktet. Flere regionale stater, i tillegg til to stormakter, har egne styrker i Syria. Dette inkluderer flyvåpen. De støtter ulike lokale aktører. Risikoen for misforståelser, uønskede hendelser og videre eskalering er stor. Dette vil kunne skape ringvirkninger også utenfor Syria, og reaksjonstiden vil sannsynligvis være kort.
I valgkampen snakket Donald Trump om å få til mer samarbeid med Russland i sikkerhetspolitiske spørsmål, men dette har skapt sterk politisk motstand. Samtaler om dialog er nærmest bannlyst i amerikansk diskurs. Deler av den intense politiske motviljen mot Russland må ses ut fra dette.
Paradokset er at denne motviljen kan påvirke Trumps avgjørelser. Når han først tvinges til å gå ut mot Russland, så opplever han at han må agere resolutt. Dette er en farlig kombinasjon med tanke på Russlands klare lovnad om å besvare ethvert angrep på Syrias regjering.
Vi snakker om to statsledere, Trump og Putin, som begge har store ego og romantiserer den harde makten. Det samme gjelder flere av de mindre aktørene. Det gjør at når de først er engasjert i en opphetet ordkrig, maler de seg inn i et hjørne der det å ikke handle militært blir et personlig nederlag eller ansett som svakhet. Russland har allerede unnlatt å handle ved én anledning hvor Trump har avfyrt missiler mot Syria. Sjansene er mindre for at de vil gjøre det enda en gang.
Det vi i så fall har, er klassisk eskalering. Dette er en situasjon der mye kan skje raskt. Syriakrigen representerer første gang i historien at USA og Russland er direkte involvert på hver side i en konflikt i samme land. Situasjonen er ekstraordinær og farlig.
Det må likevel gå an å ha to tanker i hodet samtidig: Assad har bekjempet opprørerne med brutal militærmakt, med sivilbefolkning som collateral damage. Det er mange som ville pustet lettet ut om Assad trakk seg. Det måtte i så fall ha blitt ledsaget av en internasjonalt og FN-forankret prosess. Men dette er ikke et realistisk utgangspunkt i dag. Det vil være en stor utfordring for Syria og verden om landet i et maktvakuum blir en kamparena for supermaktene. De kortsiktige konsekvensene kan innebære store sivile tap. De langsiktige kan innebære en rekke mindre militære konflikter i og utenfor regionen som kan eskalere konfliktene mellom supermaktene. I teorien har både USA og Russland langt mer kapasitet til å støtte opp om «sine» sider i Syria enn de hittil har gjort.
Dette er en situasjon der mye kan skje raskt.
Flere ting vil være viktige nå.
1. For det første bør det manes til besinnelse. Alle parter må avstå fra bruk av trusler om krig og maktbruk, slik det er nedfelt i FN-pakten.
2. Russland og USA inngikk i 2015 flere avtaler som skulle regulere statenes operasjoner, slik at det ikke oppstod ulykker som kunne lede til eskalering. Denne ble sagt opp av Russland i fjor etter Trumps forrige rakettangrep mot Syria. Alle vil være tjent med at denne gjenopprettes.
3. Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen, OPCW, må gis uforbeholden støtte i sitt arbeid for å etterforske det som faktisk har skjedd i Douma. Ingen er tjent med at uoverensstemmelser og ubekreftede teorier får danne grunnlag for politikk.
Det er i dag nær sagt umulig å se for seg en situasjon hvor Assadregimet kan felles med militær makt. Så lenge Iran og Russland står som trofaste støttespillere for regimet, er det eneste som eventuelt kan framtvinge et regimeskifte, en invasjon i samme skala som Irak-krigen i 2003. Dette vil kreve kapasiteter av et kaliber det er lite trolig at Trump-administrasjonen vil stille med. Lidelsene vil også bli enorme. Skal man ha noe håp om å minimere skadeomfanget, må man innse at Assadregimet antakelig kommer til å bli sittende. Og ingenting tyder på at symbolske «straffeangrep» fra USAs side vil forandre regimets oppførsel mot egen befolkning.
Tidligere generalsekretær i FN, Kofi Annan, advarte alle parter mot å iverksette ytterligere militære handlinger som kan forårsake ukontrollerbar krig. Mikhail Gorbatsjov, tidligere fredsprisvinner og siste leder av Sovjetunionen, har bedt Russland og USA om å ta til fornuft og gjøre alt i deres makt for å avverge at situasjonen eskalerer til krig. Det er et godt utgangspunkt. I dag er det bare besinnelse fra USA og Russland som kan avverge at situasjonen eskalerer ut av kontroll.
Ledere av disse landene har evnet å dempe farlige situasjoner før, på tross av farlig ordbruk og trusler. Det er lov å håpe på at det finnes både embetsverk og andre faglige krefter i statsadministrasjonene som kommer til å sørge for at det skjer igjen.
Dette innlegget ble først publisert i Klassekampen 13.04.18.