Romteknologi utvikles i et forrykende tempo. Velger Norge USA eller EU som sin foretrukne partner i rommet?
Hedda Langemyr
I mars skal EU legge fram sin strategi for sikkerhet og forsvar i rommet. Den er forankret i EUs strategiske kompass som kom i fjor. På den europeiske romkonferansen i forrige uke kom det noen tematiske drypp fra EUs høyrepresentant for utenriks- og sikkerhetspolitikk, Josep Borrell, om hva vi kan vente oss av strategien. Den handler i liten grad om månesteiner og mineralprøver, og i veldig stor grad om sikkerhet og forsvar:
- Bedre felles forståelse av trusler i rommet.
- Bedre beskyttelse av infrastruktur i rommet
- Hvordan styrke kapabiliteter som kan understøtte sikkerhet og forsvar
For to år siden etablerte EU-kommisjonen et departement for forsvarsindustri og romfart: DG Defence Industry and Space. Etableringen koblet sammen to sentrale satsingsområder for EU, forsvarsindustri og romvirksomhet. Selv om kappløpet mellom stormaktene i rommet har foregått i lang tid har EU som sikkerhetspolitisk aktør i rommet, bokstavelig talt skutt fart som følge av den sikkerhetspolitiske utviklingen på bakken i Europa.
Ikke minst viser Frankrike muskler gjennom å være motor i utviklingen av det europeiske alternativet til USA og Elon Musk sitt «Starlink». Det er et satellittbasert internettsystem som bygger på flere tusen små satellitter som i dag gir internett til nærmere 50 land. Elon Musk har blant annet forsørget Ukraina med Starlink, men da han ymtet frempå om at EU burde bidra til finansieringen av denne bistanden, startet raskt prosessen internt i EU om å utvikle et eget satellittsystem. Det kalles IRIS², og er et omfattende prosjekt med en budsjettramme på 2,4 milliarder euro. Formålet er å forsørge kontinentet med robust infrastruktur og økt sammenkobling. Frankrike har vært sentrale i fremdriften av dette prosjektet, mens land som Storbritannia og Norge som står utenfor EU, møter en rekke utfordringer. Dette er blant prosjektene som utvilsomt vil bidra til den franske og tyske ambisjonen om økt europeisk strategisk autonomi.
Slike prosjekter skaper også en del spørsmål og dilemmaer for Norge. Elefanten i rommet er hvordan Norge skal balansere mellom lojaliteten til USA og NATO og forholdet til EU. Tradisjonelt har Norge løst mye av den romindustrielle aktiviteten gjennom NATO, og spesielt gjennom bilateralt samarbeid med USA. Norske primærinteresser har vært rettet mot å sikre bedre overvåking av våre nærområder, blant annet ved hjelp av småsatellitter som ivaretar behov som ikke videre dekkes opp for gjennom internasjonalt samarbeid. De siste årene har flere stormakter vist interesse for Arktis og den internasjonale tilstedeværelsen øker. Svensk og finsk NATO-medlemskap vil også kunne åpne for tettere nordisk forsvarsindustrielt samarbeid, også i rommet.
Samtidig er det også mye innenfor det forsvars- og sikkerhetspolitiske arbeidet i EU som Norge ikke får ta del i. Begrunnelsen er at det ikke er EØS-relevant, fordi utenriks- og sikkerhetspolitikk er utenfor EØS-avtalen. Det betyr at vi kan bidra med penger, gode diplomater i Brussel og godt politisk håndverk, men ikke noe mer. I en tid hvor stadig større deler av Europa «sikkerhetiseres», samtidig som vi ser at EU jobber hardt for mer uavhengighet av USA og Kina, som en følge av rivalisering mellom disse to landene, er det grunn til å spørre seg om avtalene vi har med EU er rustet for tiden vi lever i.
Norge har allerede sagt noe om hvilken vei vi går. I veivalgsmeldingen for sikkerhetspolitikken som regjeringen Solberg kom med i 2016-2017, varslet de at det var enkelte land vi kom til å søke tettere strategisk bilaterale samarbeid med. Dette var fem land: Storbritannia, USA, Nederland, Tyskland og Frankrike. Potensialet for tettere samarbeid med EU og Frankrike er stort. Skal vi bli inkludert i samarbeidet må vi tilby noe annet enn det andre nasjoner bidrar med. Norges ambisjon om økt aktivitet i rommet er forankret i Stortinget og regjeringen har som mål å videreutvikle den norske romsektoren.
Det som taler mot sterkere samarbeid med Frankrike er deres uttalte situasjonsforståelse i Nordområdene. Da Frankrike lanserte sin Arktisstrategi i 2019 ble Nordområdene omtalt som «ingenmannsland», en forståelse de nok ikke deler med verken norske politikere, næringsaktører, forsvar eller industriarbeidere som jobber i regionen.
Det er heller ingen stor og fremtredende industrikontakt mellom Norge og Frankrike i dag. En tredje motforestilling er at franskmenn er kjent for å holde informasjonen tett til brystet. Norge har andre land vi både får bedre informasjon fra og som vi allerede samarbeider tett med, og kan dele mer med.
Derfor blir det interessant å se hvilke strategiske interesser norske aktører vil vekte framover.
Vil Norge søke seg tettere til Europa i romsatsingen eller vil vi holde oss til det transatlantiske? Vil det være mulig for Norge å både satse på et vedvarende og tett forhold til USA samtidig som vi nærmer oss Frankrike, når Paris så tydelig ønsker større strategisk autonomi for EU for eksempel gjennom IRIS²? Hvor dominerende blir Frankrike fremover på det forsvarspolitiske området i Europa?
Hvilken retning Norge vil ta i dette er ikke gitt, og det er ikke noe enkelt spørsmål å svare på.
Krigen i Ukraina presser Europas kapasitet på forsvar og energi. Dette er områder hvor Macron har uttrykt sterk støtte for europeisk suverenitet og uavhengighet. Samtidig er Europa fortsatt i stor grad sikkerhetspolitisk avhengig av USA. Mesterstykket vil være å manøvrere det store gapet mellom politikk og realitet. Frankrike kan per nå ikke stå uten USA. Her kan Norge potensielt fungere som en bru mellom de to partene. Vi står utenfor EU og har større rom for å manøvrere enn hva andre EU stater har, samtidig som vi har et godt forhold til USA. Her kan statsminister Støre se sitt snitt til å skinne i sine gamle diplomatsko. Med sine gode kunnskaper om Frankrike, fransk kultur og internasjonal sikkerhetspolitikk vil han stå ekstra gunstig posisjonert for å bygge nødvendige bruer mellom Europa og USA i tiden som kommer.
Teksten ble først publisert i Dagsavisen 30. januar 2023.