En innsats for flere enn meg selv

Friheten er ikke noe man kan velge seg til. En gjeninnføring av obligatorisk samfunnstjeneste vil være en fordel for både nasjonen og norske ungdommer.

Hedda Langemyr

All ungdom må gi ett års obligatorisk samfunnstjeneste for landet, mener Arbeiderpartiets lokallag i Stavanger – hjembyen til kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun. Ministeren som akkurat har kastet mobiltelefonene ut av norske klasserom, går nå i gang med enda et forslag som vil endre hverdagen for unge nordmenn: Nå skal alle 19-åringer med. Verneplikten må reformeres.

Forslaget innebærer at alle unge voksne som er ferdig med obligatorisk skolegang på en eller annen måte må tjenestegjøre for Norge i framtiden: «Det handler om å sikre Norge i det sikkerhetspolitiske bildet vi er i, og for å sikre arbeidskraft i hele landet», sa Nordtun til Dagbladet. Forslaget skal nå opp på årsmøtet til fylkeslaget. Hun sitter selv i programkomiteen som skal utforme partiets politikk fra 2025 til 2029.

Motstanderne var oppskriftsmessig kjapt på banen: Fremskrittspartiets Ungdom mener dette vil være «slavearbeid». Venstres stortingsrepresentant Sveinung Rotevatn sier forslaget er autoritært, og spør om de liberale refleksene er borte fra Arbeiderpartiet.

Selv om forslaget fra Stavanger ikke er ferdig tenkt, er tanken god. Å innføre et system som gjør at norsk ungdom må yte sin plikt før de krever sin rett, er verken autoritært eller slavearbeid. Det kan faktisk være klokt og fornuftig i en stadig mer utfordrende sikkerhetspolitisk tid.

En ny samfunnstjeneste må tilpasses den tiden vi lever i. Vi skal ikke tilbake til det systemet vi heldigvis kastet på historiens skraphaug i 2012: Siviltjenesten. De ungdommene som gjennom kald krig ikke ønsket å ta til våpen dersom atomsupermaktene USA og Sovjetunionen skulle utkjempe tredje verdenskrig, ble satt til å kopiere saksdokumenter og koke kaffe i norske organisasjoner. Tjenesten hadde som hovedformål å sørge for billig arbeidskraft for frivillig sektor. Tjenesten var irrelevant. Som kommentator Hans Petter Sjøli i VG så fint formulerte det om sin egen siviltjeneste på et universitetsinstitutt i Bergen: «Det føltes som en ren – og dum – straff for at jeg ikke ville inn i Forsvaret».

Jeg husker selv det glade 1990-tallet, der vi snakket om evig fred. Muren var borte. Terror var noe diffust. Selv om krigene på Balkan ga en viss realitetsorientering med tilhørende flyktningstrømmer, også til Norge, var det lite søkelys på forsvar av Norge. I min vennegjeng var militær verneplikt noe helt perifert, ja nesten en kuriositet. Så vidt jeg klarer å huske var det bare et par venner og bekjente som avtjente verneplikten på Setermoen eller etter hvert vervet seg til internasjonal tjeneste. Vi andre forsvant inn i årelange studier i sosialantropologi, statsvitenskap og historie. Forsvarsbudsjettene ble redusert. Anlegg ble lagt ned. Hæren ble betraktelig redusert og profesjonalisert.

Til tross for at militærleiren Jørstadmoen ligger fem kilometer fra bysentrum i Lillehammer der jeg vokste opp, var jeg over 20 år før jeg så en militær uniform i Norge. NATOs «out of area»-konsept ble den nye strategiske rettesnoren: Et fåtall profesjonaliserte soldater som deltok i militære operasjoner langt borte. Det var tverrpolitisk enighet om å bruke mesteparten av pengene på andre formål: Veier, skoler, eldreomsorg. Krigene var langt borte. Vi levde jo i dyp fred.

Selv om vi har allmenn verneplikt i Norge, er det bare en liten del av norsk ungdom som innrulleres hvert år. Om lag hver sjette ungdom «kler seg i grønt», som det heter, enda færre fullfører: Forsvaret tok inn drøyt 11.000 vernepliktige i 2022, av dem fullførte kun 8000. Det betyr at mer enn 50.000 andre 19-åringer – de fleste av dem med fullt brukbare fysiske og kognitive evner- ikke får kjenne fullt ut på det fellesskapet og den inkluderingen en slik tjeneste for noe større enn seg selv gir.

Det er naturlig å tenke at flere personer må gjennomføre en militær tjeneste framover. Med den sikkerhetssituasjonen vi har i Europa nå, bør antall rekrutter til førstegangstjenesten utvides.

Men hva med resten? Fortsatt vil flesteparten av dem ikke gå i militæret. Hva med dem? Hva bør de møte? Hvordan vil en ny pliktordning, en eventuell ny totalforsvars- eller samfunnstjeneste se ut?

Det ene sporet er å opprette flere sivile støttefunksjoner i forsvaret. Norge står overfor langt mer alvorlige og komplekse utfordringer enn vi har gjort gjennom hele etterkrigstiden: Et dels totalitært og militarisert Russland har vist at de er villig til å bruke store ressurser for å oppnå sine strategiske mål i Ukraina. Russisk påvirkning og samfunnspropaganda glir nesten umerkelig over landegrensene. Skillet mellom krig og fred er uklart, og dagens trusselbilde treffer i større grad enn før sivile. Slike hybride angrep mot norsk offentlighet og sivilbefolkning vil øke, melder både Forsvarskommisjonen og Totalberedskapskommisjonen – de to offentlig oppnevnte utvalgene som leverte sine rapporter i fjor. Begge peker mot en revitalisering av totalforsvarskonseptet, gjennom et samarbeid mellom militær og sivil sektor og tankegang.

Et annet spor er å bidra til å løse noe av situasjonen for teknologibedriftene for å bli mer motstandsdyktige mot angrep og påvirkning. Bransjen har desperat behov for arbeidskraft, mens vi utdanner for få og for sakte. Her trenger Norge flere kloke hoder som er hardføre i møte med nye digitale trusler.

Et tredje område er vår nasjonale evne til å skille falsk og korrekt informasjon. Dette er noe som må læres kontinuerlig. Den kampen må utkjempes hver dag: I norske klasserom, på arbeidsplassen, rundt middagsbordet og i familieselskaper. En ny pliktordning vil naturlig kunne ses i sammenheng med dette skoleringsbehovet.

En stor del av dagens samfunnsutfordringer kan ikke løses uten et felles «vi». Den tiden vi lever i maner til mer fellesskap. At flere 19-åringer går gjennom ekstra opplæring for å beskytte noe som er større enn seg selv, samtidig som det kan være en skolering til nytte for senere anledning og arbeidskraft samfunnet har behov for, vil være et gode.

Dette handler ikke om å ta fra folk friheten til å velge selv. Friheten er til syvende og sist ikke noe man selv kan velge seg til. Den må beskyttes og forsvares.

Kronikken ble først publisert i Dagsavisen 13.02.2024.