Både forsvarskommisjonens og totalberedskapskommisjonens rapporter er overraskende lite konkrete om hva utviklingen av havvind betyr for ny norsk beredskaps- og sikkerhetstenkning. For å håndtere vår fremtidige energiproduksjon, trengs også en stor opprustning av arbeidet mellom Forsvaret og sivile aktører. Det skriver daglig leder av Utsyn, Hedda Langemyr, i Altingets kronikkserie «Ruster vi oss for krig?».

Hedda Langemyr

Stadig flere politikkområder blir påvirket av dagens sikkerhetssituasjon og skaper sårbarheter, noe som betyr at det ikke bare er Forsvaret som må ruste opp. For å håndtere vår fremtidige energiproduksjon, trengs også en stor opprustning av arbeidet mellom Forsvaret og sivile aktører.

Om få uker går fristen ut for at kraft- og industriaktører kan søke konsesjon for en havvindutbygging helt sør i Nordsjøen. Vindkraftanlegget skal kunne levere opptil 7 TWh, eller rundt fem prosent av norsk strømforbruk. Det er en massiv enkeltutbygging, som vil kunne gi om lag like mye kraft som energiinnholdet i Norges aller største vannkraftmagasin, Blåsjø.

Sørlige Nordsjø 2 er en nødvendig utbygging, sett i lys av Statnetts framskrivninger som viser at Norge har et kraftunderskudd om få år. Om tidsplanen holder, og om det finnes konsortier som kan finne lønnsomhet i utbyggingen, kan denne kraften være på plass innen 2030. Regjeringen selv er så oppsatt på å få dette plass, at de stiller med 24 milliarder kroner i garantier til den eller de som vil bygge ut.

Større grad av selvforsyning
Men viktigere enn kraftbalanse – som like gjerne kunne vært oppnådd med import av strøm gjennom utenlandskablene – er at regjeringen vil sikre større grad av selvforsyning av kraft.

Havvinden skal bygges ut med en såkalt radialkabel – en ledning som går fra anlegget og inn til det norske fastlandet. All strømmen fra Sørlige Nordsjø 2 skal til Norge. Det som kunne gjort utbyggingen mer lønnsom, sett fra utbyggernes side, kunne vært å legge en kabel fra anlegget også til kontinentet, som gjerne har høyere strømpriser enn i Norge. En slik kabel ville betydd at deler av strømmen også ville blitt solgt til Europa. Det ville skapt mer sikkerhet rundt lønnsomheten i prosjektet, og mindre behov for statlige garantier.

Det har regjeringen sagt nei til. Større norsk selvforsyning av kraft er verdt minst 23 milliarder kroner.

Del av europeisk mønster
At Norge i større grad bruker de store pengene på å sikre selvforsyning av strøm og større uavhengighet av energiimport, er en del av et europeisk mønster som skjøt fart etter at Russland begynte å holde tilbake nødvendig gass til Europa, og energiprisene gikk i været.

Allerede sensommeren 2021 – mer enn et halvt år før invasjonen av Ukraina – var Gazproms gasslagre i Europa lave, og leveransene til Tyskland begynte å avta. I oktober 2021 stoppet Russland gassleveransen til Ungarn gjennom Ukraina, og Romania ble nektet ekstra leveranse. «Allerede i september 2021 ble Putin beskyldt for å gjøre gasseksporten til et våpen», skriver Faktisk.no.

EU har reagert overraskende raskt på Russlands energikrig. EUs ambisjoner for en mer selvstendig energiforsyning er nedfelt i planen «REPower EU», som i praksis er en plan for å gjøre EU mindre avhengig av russisk gass. Tiltakene er hovedsakelig energisparing, mer utbygging av fornybar energi, og gjennom å skaffe seg flere kilder til gass – spesielt Norge.

Norge har også på sin side begynt å reagere. Så lenge motstanden mot vindkraft på land – den rimeligste og raskeste energikilden som kan bygges ut – er så stor som den er, har havvindsatsingen blitt den foretrukne løsningen på mer selvforsyning.

Energi er et mektig våpen
«Energi blir brukt som våpen» skriver den norske forsvarskommisjonen. Det er riktig tenkt. At energi er et mektig våpen merker vi først den dagen strømmen er borte, eller når prisene går i været.

For ett år siden var prisene på kraft i Sør-Norge fire kroner kilowattimen. Om få år varsles det kraftunderskudd i Norge. Derfor er arbeidet for å gjøre Norge mindre avhengig av strømimport og øke kraftbalansen et riktig og nødvendig motiv for regjeringens sikkerhetspolitikk. Høye strømpriser er ikke bare drepende for økonomien til husholdninger og industri, det bidrar til mindre stabilitet og økt polarisering i samfunnet. Debatten i Norge om utenlandskabler og ACER viser dette med all tydelighet. Polarisering og konflikt om energispørsmål er også åpenbart i russisk interesse, fordi det bidrar til dype splittelser og kan også forhindre eller trenere politikkutvikling.

Sikring av kraftproduksjonen
Å sikre tilstrekkelig nasjonal produksjon av kraft er imidlertid bare første del av planen for større stabilitet og sikkerhet. Andre del av planen må være å sørge for at den kraftproduksjonen vi har i Norge er sikret. Ødeleggelsen av Kakhovka-dammen i Ukraina i juni stoppet kraftproduksjon, satte kjøling av atomkraftanlegg i fare, ødela drikkevannet for tusener av ukrainere og satte store landbruksområder under vann.

Når strøm er så vitalt for stabilitet og velferd, og strømmen i økende grad skal være selvforsynt, hva gjør regjeringen for å sikre norsk strømproduksjon og -distribusjon mot sabotasje, angrep og terror? Gjør den nok? Er vi trygge nok?

Hva ville for eksempel vært konsekvensene om noe skjedde med Blåsjø kraftverk i Agder, som forsyner flere tusen husholdninger med strøm og som bidrar til å holde strømprisene i Sør-Norge i sjakk? Er vi sikre på at sikkerheten er god nok? Vi hører lite om det, men scenariet er beskrevet i blant annet Risiko- og sårbarhetsanalyse for Agder fylke og er et scenario som både kraftselskap og Heimevernet, politi og andre har trent på i en årrekke.

Det er også trent på mange ulike scenarier knyttet til hybride trusler mellom kraftselskap og eksterne aktører slik som Statkraft, Norges Vassdrags- og energidirektorat (NVE) og Nasjonal Sikkerhetsmyndighet (NSM).

Nevner ikke havvind-utfordringene
Hva så med de nye kraftnæringene? Utbyggingen av havvind aktualiserer en rekke sikkerhets- og beredskapsspørsmål. Etter Sørlige Nordsjø 2 planlegges det for havvindutbygging også på området Utsira Nord. Det stopper neppe der. NVE har sammen med miljømyndighetene pekt ut 20 områder langs den norske kysten som mulige områder for havvind. Er kystvakten og vår marine utstyrt, skolert og forberedt på hva dette betyr av tilstedeværelse og innsats? Er konsortiene som skal bygge og drifte anleggene det? Selvsagt ikke, men vi har en del reguleringer som ivaretar maritim sikkerhet, blant annet under ansvar av Kystverket.

Både forsvarskommisjonens og totalberedskapskommisjonens rapporter kommer inn på tematikken, men de er overraskende lite konkrete om hva utviklingen av havvind betyr for ny norsk beredskaps- og sikkerhetstenkning. Spørsmålet om hvordan man sikrer den nye fornybare kraften forblir ubesvart.

Totalberedskapskommisjonen henviser til NVE i sine toårige rapporter om driftssikkerhet til Olje- og energidepartementet. Den siste rapporten er fra 2021, og nevner verken havvind eller det sikkerhetspolitiske trusselbildet med ett ord. Forsvarskommisjonen nevner ikke de økte forsvarsutfordringene knyttet til ny havvind i det hele tatt. Snarere skriver de at «Overgangen til fornybare energikilder (…) kan minske effekten av påvirkning eller sabotasje.»

Betydningsfulle skritt mot en sikrere fremtid
Dette er å stille saken på hodet. Det endrede trusselbildet med Russland som aggressor, økt militær tilstedeværelse til havs i våre nærområder, utviklingen av ny fornybar energi i norske havområder og behovet for å gjøre europeiske land mer selvforsynt med kraft, kommer til å kreve en annen tilnærming til forebygging og sikkerhetsarbeid.

Et skritt er at regjeringen styrker kontrollen med oppkjøp som kan være i strid med nasjonale sikkerhetsinteresser. I det ligger det en bedre kontroll av eierskapsstrukturer i næringen enn det vi har idag. Et annet skritt vil være å bedre koordinere sikkerhetsarbeidet knyttet til andre Nato-land som ligger langt fremme på fornybar kraftutbygging, slik som Nederland, Storbritannia og Danmark. Nye fornybare næringer har også mye å lære av vannkraftsektoren, så her blir kunnskapsoverføring og deling av best practices viktig. Å identifisere hvor ansvaret begynner og slutter, og bygge bro med tiltak mellom stats- og samfunnssikkerhet, blir ekstra viktig.

Så er vi rustet for krig? Absolutt ikke, men dette vil være noen betydningsfulle skritt mot en sikrere fremtid.

Artikkelen ble først publisert i Altinget 04.07.2023.

Kategori: