Er økt polarisering en sikkerhetstrussel?

Er polarisering en reell trussel mot vår sikkerhet? Hvordan skal vi i så fall styrke den sivile motstandsdyktigheten, og hvem har ansvaret? Her er to forslag.

Av: Birgitte Førsund

Vi lever i en tid hvor internasjonale sikkerhetspolitiske endringer og digitalisering av samfunnet, nasjonalt og internasjonalt, bidrar til et trusselbilde vi aldri før har stått overfor.

Det er ikke lenger bare nasjonale fysiske grenser som skal beskyttes, og det er ikke lenger bare Forsvarets oppgave å sikre landet vårt.

Vi ser at digitale og hybride trusler utfordrer næringslivet som står for om lag 90 prosent av den digitale infrastrukturen vi har i Norge.

Det nye trusselbildet påvirker derfor både samfunnssikkerheten og næringslivets verdiskapning. Og når statssikkerhet og samfunnssikkerhet glir over i hverandre, skaper det behov for nye samarbeidsformer.

De gamle skillelinjene mellom sivil, militær, næringsliv og det offentlige viskes ut.

Derfor har myndighetene med Øvelse Digital 2020 som er en nasjonal, digital sikkerhetsøvelse i regi av Justis- og beredskapsdepartementet, også invitert med næringslivet når de nå ønsker økt fokus på det nye totalforsvaret.

Digitalisering muliggjør et langt mer komplisert trusselbilde enn tidligere. I kulissene er det flere drivkrefter, men særlig viktig er et mer selvhevdende Russland og Kina som søker økt geopolitisk makt og innflytelse.

Dette er blant annet påpekt i de åpne trusselvurderingene fra PST, Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) og E-tjenesten som ble publisert tidligere i år. Det finnes ingen enkle løsninger for hvordan vi kan motvirke dette.

Likevel er det verdt å nevne to ting som kan bidra positivt slik at vi står sterkere i møtet med økt polarisering, splittelse og påvirkningsoperasjoner fra andre nasjoner.

For det første – våre folkevalgte politikere må stå mer samlet i det offentlige rom.

Satt på spissen kan man si at norsk politikk – før koronapandemien – var styrt av personfokus, interne stridigheter og maktkamp. Det er negativt for samfunnet.

Det vi trenger er politikere som evner å demonstrere politisk uenighet, men uten å splitte. Folkevalgte har et ansvar for å vise at partiene kan og vil jobbe i fellesskap for å sikre, styrke og videreføre norske verdier og verdigrunnlag.

Nå har pandemien vist hvor viktig det er for samfunnet at politikere samles om felles budskap og tiltak til det beste for fellesskapet. La oss håpe at noen av erfaringene inspirerer og kan videreføres også i normaltid, slik at de politiske forskjellene kan diskuteres på en mer løsningsorientert og saklig måte.

For det andre har koronapandemien også lært oss at alle, ikke bare politiske ledere, har et ansvar for å bidra til sivil motstandsdyktighet. Men da må vi også ha en felles forståelse av trusselbildet – slik vi har hatt i koronasituasjonen.

I de åpne trusselvurderingene fra våre hemmelige tjenester, er det mye kunnskap som kan bidra til nettopp det og dermed til riktige forebyggende tiltak. Denne kunnskapen er gratis og tilgjengelig for oss alle, men det er det mange som ikke vet.

Kunnskapen om dette må nå bedre ut til folket.

Da vil vi også oppnå økt motstandskraft i form av mer bevisste borgere som stiller spørsmål ved kildene og ikke deler ukritisk i sosiale medier.

På samme måte som vi har trafikkregler for å bli gode trafikanter som kjører etter evne og værforhold, så trenger vi altså retningslinjer og oppdaterte trusselvurderinger som sikrer bedre sikkerhetsforståelse og atferd i det digitale rom, fordi det er der mye av påvirkningen faktisk skjer.

Den internasjonale sikkerhetskonferansen i München som ble avholdt 14.–16. februar i år, samlet diplomater, forskere, næringsliv, politikere og sikkerhetsledere for å snakke om sikkerhetsutfordringene i Europa og hvordan man best kan håndtere disse.

Et av temaene var europeeres forventninger til at ledere tar større ansvar for å bidra til et sterkere og sikrere Europa. Det er et viktig budskap også til norske politikere som kjemper om å vinne overskrifter i media via enkeltsaker eller som på annet vis bidrar til «konflikt–retorikk» som applauderes av media.

Men en god debatt trenger ikke å polarisere for å uttrykke ideologisk motsetninger og saklig uenighet om målet.

Samtidig ser vi at polarisering i mange tilfeller er målet i pågående diskusjoner i media og sosiale medier.

Noen av dem som bidrar til dette gjemmer seg bak falske sosiale medier-profiler, og de deltar i ordskiftet kun med mål om å skape splid og økt mistillit.

Utfordringen med polarisering og påvirkningskampanjer er at det skjer over tid, ofte umerkelig, men med god effekt. Det er meget gode grunner til at påvirkningsoperasjoner med tilhørende polarisering er omtalt i de åpne trusselvurderingene fra PST, NSM og E-tjenesten. Jeg har tillit til det våre hemmelige tjenester formidler via de åpne trusselvurderingene.

Kronikken ble først publisert i Dagsavisen, 22. mai 2020.

Med støtte fra Fritt Ord.