Europa må ta mer ansvar

USA har utvist sterkt lederskap i støtten til Ukraina. Det kan nå være i ferd med å snu. Hva betyr det for Europa?

Hedda Langemyr

Denne uken forhandlet amerikanske politikere om et budsjettkompromiss for å unngå statlig nedstengning. Det midlertidige budsjettet de ble enige om, utelater alle de seks milliarder dollarene Det hvite hus ville sette av i støtte til Ukraina. Selv om det er ventet at Kongressen kan finansiere dette gjennom en annen avtale senere, illustrerer det et skifte i den vestlige støtten til Ukraina. Når USA har mindre spillerom, trer Europa opp som den viktigste ukrainske støttespilleren.

Forrige uke samlet alle EUs 27 utenriksministrene seg til et historisk møte i Kyiv. Under åpningstalen av EUs utenrikssjef Josep Borell ble ikke problemene i USA med å sikre støtte til Ukraina nevnt. Borell snakket heller om et samlet Europa der ingen medlemsland svikter sitt engasjement til Ukraina. EU ble nylig enige om en femårig støttepakke på 50 milliarder euro. Det gjør at EU passerer USA som den største giveren til Ukraina. Hvor lenge den massive, europeiske støtten vil vare, er imidlertid et mer åpent spørsmål enn EU for tiden kommuniserer.

Den 30. september var det valg i Slovakia, et land som er med i både EU og NATO. Vinneren ble det populistiske partiet: «Retning – sosialdemokrati» (SMER) som fikk 22,9 prosent oppslutning. SMER har blant annet gått til valg på å stoppe all militær støtte til Ukraina og å blokkere Ukrainas Nato-ambisjoner. Nå leder de landets regjeringsforhandlinger. Da krigen brøt ut var Slovakia en av forkjemperne i EU for å gi støtte til Ukraina. Landet ville også ha harde sanksjoner mot Russland.

Å leve med en krig på dørstokken har tydeligvis konsekvenser for slovakiske velgere – og de er ikke alene.

I Polen er det valg 15. oktober. Det regjerende partiet «Lov og rettferdighet» (PiS) har skrudd til med hardere retorikk overfor Ukraina: Importstopp av ukrainsk korn og stopp i våpenleveranser til fordel for investeringer i eget forsvar, er to av de nyligste utspillene.

En del av forklaringen på dette er innenrikspolitisk. Jokeren i det polske valget er det høyrepopulistiske «Forbundet for frihet og uavhengighet», en koalisjon av flere partier. De går til valg på å skalere ned støtte til Ukraina og redusere antallet ukrainske flyktninger. Dette har gått hjem hos PiS’ konservative og katolske kjernevelgere på den polske landsbygda, som nå fristes av Forbundet. Selv om oppslutningen til høyrepopulistene er på mellom 10 og 15 prosent, har partiet allerede hatt påvirkning på polsk politikk. Stopp i ukrainsk kornimport kan tolkes som et frieri til kjernevelgerne i periferien. Selv om kornstoppen ble omgjort kort tid etterpå, var det like fullt et tydelig signal.

En nylig undersøkelse viste at 69 prosent i Polen støtter å ta imot flyktninger fra Ukraina, dette har gått ned fra hele 91 prosent ved starten av krigen. I starten av 2022 var bare fire prosent mot å ta imot flyktninger, nå gjelder det hver fjerde polakk. Dette tyder på en gryende krigstrøtthet i befolkningen som gir seg utslag på mange politikkområder.

Polske våpenlagre er snart tomme etter store donasjoner til Ukraina. Nå er det ikke stort mer å gi. Det er ikke nødvendigvis et språk som går hjem hos en velgerbase som stadig blir mer skeptisk til Ukraina-støtte. De blir mer begeistret for at leveransestoppen er for å sikre polsk forsvarsevne. Flertallet i Polen er fortsatt for å sende støtte til Ukraina, men konsekvensene av krigen begynner å sette spor, spesielt i distriktene. Dermed kan endringene tolkes som et forsøk på å gi litt til skeptiske velgere, slik at PiS kan sikre at den langsiktige støtten til Ukraina ikke faller bort.

Også 2024 blir et krevende valgår i både Europa og USA. Valgkampen som allerede er i gang i USA vil gjøre det enda vanskeligere å vedta hjelpepakker til Ukraina i Kongressen. Samtidig risikerer man at Trump kommer tilbake til Det hvite hus, noe som vil ha store konsekvenser for Ukraina-støtten. Til sommeren skal det velges nye representanter til Europaparlamentet i en tid hvor populistiske anti-EU partier gjør det godt på meningsmålingene. Dette gjelder blant annet i Tyskland hvor Alternativ for Tyskland (AfD) har mellom 19 og 23 prosent oppslutning nasjonalt, noe som gjør dem til Tysklands nest største parti.

I tillegg skal det avholdes flere valg i mindre europeiske land hvor støtten til Ukraina vakler. Blant annet leder populistpartiet «Det østerrikske frihetspartiet» de nasjonale målingene i Østerrike. De vil fjerne alle sanksjoner mot Russland. En tidligere etterretningstopp advarte tidligere denne måneden mot partiets tette bånd til Russland.

Norge har vedtatt det historiske Nansen-programmet for langsiktig og tverrpolitisk støtte til Ukraina. Dette programmet er unikt i Europa og vil gi 75 milliarder kroner over fem år. Land som Danmark, Storbritannia, Sveits, Portugal og Litauen har også inngått langtidspakker. Norge og enkelte andre land som har både en solid økonomi og sterk Nato-tilhørighet vil klare å videreføre støtten, men vi kan ikke ta for gitt at alle land har mulighet til å agere på samme måte. Flere land kan se seg nødt til å skalere ned støtten i møtet med dyrtid, en noe fastlåst ukrainsk motoffensiv og frustrerte velgere.

På Nato-toppmøtet i Wales i 2014 forpliktet Norge og resten av medlemslandene seg til å øke forsvarsbevilgningene til to prosent av brutto nasjonalprodukt. På tross av økninger i overføringene til Forsvaret de siste årene er Norge fortsatt et stykke unna dette målet. Tallene fra statsbudsjettet for 2024 viser at Norge vil ligge på rundt 1,8 prosent av BNP. Å opprettholde en langvarig støtte til Ukraina, vil bidra til at det er større sjanse for at Norge når 2 prosent før 2026, som er regjeringens mål.

Det kan tenkes at de store og mellomstore europeiske landene med sterkere økonomier også vil tenke at dette er en måte å nærme seg 2 prosent-målet på og dermed ta et større ansvar fremover. Det vil nok være nødvendig hvis Zelenskyj og Ukraina skal sikre seg en god forhandlingsposisjon også i året som kommer.