Farlig prøveballong

Et «ikke-papir» skaper debatt om nye etno-religiøse grenser på Balkan.

Av: Ingrid Vik, spesialrådgiver i UTSYN

Akkurat nå figurerer et såkalt ikke-papir i EU-korridorene i Brussel. Altså et dokument som egentlig ikke eksisterer, skrevet av aktører ingen vet hvem er. De brukes i politikk og diplomati for å diskutere nye ideer på trygg avstand fra offentlighetens søkelys.

Dette ikke-papiret har imidlertid havnet midt i en mediestorm. Det ble offentliggjort av en slovensk medieplattform for et par uker siden og ble umiddelbart toppsak over hele regionen. Papiret tar utgangspunkt i den uavklarte situasjonen i Bosnia-Hercegovina og Kosovo og presenterer en kvikk fiks, oppsummert av en venn i Slovenia på følgende måte: «En lettvint tosiders oppskrift på å rydde opp i Vest-Balkans uløste nasjonale spørsmål ved å opprette Stor-Kroatia, -Serbia og -Albania samt starte neste balkankrig.». Altså en siste avklarende runde i prosessen med å oppløse det multi-religiøse, multi-etniske Jugoslavia.

Notatet omtales som slovensk fordi landets høyrepopulistiske statsminister Janez Janša angivelig har vært budbringeren til Brussel. Hans kontor har verken dementert eller bekreftet dette. I Serbia avviser president Aleksandar Vucic noe befatning med ikke-papiret, mens innenriksminister er for å samle serbere i regionen under én felles grense. Albanias statsminister Edi Rama på sin side bekreftet at han ikke bare har sett dokumentet, men også diskutert grenseendringer med den slovenske statsministeren. Et lite mysterium, det hele, altså.

Uansett hvem som står bak, er det grunn til å spørre hvorfor grenseendringer langs etniske og religiøse skillelinjer fortsatt er tema i en region som ble revet i filler under borgerkrigene på 1990-tallet. Her bærer de politiske lederne i regionen et særlig ansvar. Men også geopolitiske aktører som EU. Eller mer presist; EUs sendrektighet vis-à-vis sine naboer i sørøst. Det er 18 år siden møtet i Thessaloniki hvor EU og landene i regionen formulerte en felles erklæring om demokratiske verdier og godt styresett. Her står det svart på hvitt at framtiden til landene på Vest-Balkan ligger i EU. Året etter ble Slovenia innlemmet og ni år senere Kroatia. Bosnia-Hercegovina leverte sin søknad i 2016, men den fastlåste politiske situasjonen i landet har satt en stopper for nødvendige reformprosesser. Dermed er EU-medlemskap fortsatt i det blå. Det samme gjelder for de øvrige landene i regionen der ingen kan forvente snarlig medlemskap. Fraværet av et handlekraftig EU har i tillegg åpnet for mer russisk, tyrkisk og kinesisk engasjement. Resultatet av alt dette er en økende følelse av håpløshet og vedvarende politisk ustabilitet.

EU anno 2021 er heller ikke det fyrtårnet for demokrati og framgang som det en gang var. Snarere sliter unionen med dype interne splittelser, ideologisk og sosioøkonomisk. Finanskrisen har skapt varig mistillit mellom nord og sør og flyktningkrisen markerte et skarpt ideologisk skille mellom øst og vest. Dette påvirker også situasjonen på Balkan. For selv om Brussel garantert vil avvise innholdet i ikke-papiret, spekuleres det om også EU-land i regionen har vært med å koke sammen dette notatet. Det er for øvrig godt kjent at den slovenske statsministeren, Serbias president og Ungarns statsminister Victor Orban har god kjemi og ideologisk fellesskap. Slik det blant annet kom til uttrykk på konferansen «Europe-uncenscored» sommeren 2020 organisert av ungarske myndigheter. Med ulik innramming vektla de tre statslederne et felles budskap om at Europas kriser bare kan løses av sterke nasjonalstater forankret i «judeo-kristne» fellesverdier som vestlige land har forlatt.

Tilbake til ikke-papiret. Det er et farlig spill fordi innholdet har en viss resonans blant desillusjonerte befolkninger på Balkan. «Altså hvis du spør folk om hva de egentlig mener», skriver en velinformert kollega fra Nord-Makedonia i en e-post. Ikke-papiret tolkes derfor også som en lissepasning til nasjonalister og separatister – og som del av et skittent politisk spill fra illiberale aktører i og utenfor regionen som ser seg tjent med et ustabilt Vest-Balkan. Men sannheten er at det ikke finnes noen lettvinte løsninger. Bare hardt politisk arbeid for å gjenreise tillit på tvers av etniske skillelinjer og tro på en framtid i regionen.

Kronikken ble først publisert i Klassekampen 29. april 2021.