Nå rulles Nato-øvelsen Trident Juncture ut for fullt. Om vi møtes i en felles forståelse eller fortsetter å snakke forbi hverandre, er avgjørende for øvelsens suksess.

Av: Hedda Langemyr

De 31 landene som deltar i øvelsen har sikkerhetsutfordringer som på ulike måter knyttes til Norge. Fellesnevneren er kontrollen med Nord-Atlanteren som strategisk viktig ferdselsåre – både i fred og krigstid. USA har nylig gitt beskjed om at de stiller med sitt flaggskip, hangarskipet USS Truman. Dette er en separat øvelse amerikanerne og Hæren har i nord. Samtidig øver Russland med langtrekkende fly og missiler laget for nettopp å slå ut hangarskip. Norge befinner seg midt i spenningsfeltet mellom stormaktene.

Nasjonalt er det ulike oppfatninger om hvordan vi skal formulere vår politikk og strategi for å takle økende spenninger i våre nærområder. «Hvorfor øver Nato i Norge?» er tittelen på et folkemøte i dag på Litteraturhuset, i regi av blant annet Den norske Atlanterhavskomité. Her stiller det offisielle Norge med Forsvarets operative hovedkvarter, Cyberforsvaret, HV, DSB, i tillegg til en rekke forskere. Det vil argumenteres for viktigheten av samhold i alliansen og av at Nato lærer mer om norske forhold, og at vi må være bedre koordinerte for å styrke den totale beredskapen.

Motdemonstrasjoner mot øvelsen er også planlagt i en rekke byer denne uka, blant annet i Bergen og Oslo. Protestene rettes mot Nato som aggressor, militarisering av Norden, og hvordan Norge som «fredsnasjon» kan bidra til en ytterligere eskalering i spenningsnivået mot Russland.

Hvordan man leser og tolker øvelsen avhenger ikke så mye av dennes innhold som av ståsted og politiske posisjoner. De divergerende holdningene til øvelsen viser tydelig hvor stor avstanden er mellom det offisielle Norge innenfor forsvars- og justissektoren og deler av sivilsamfunnet.

De divergerende holdningene til øvelsen viser tydelig hvor stor avstanden er mellom det offisielle Norge innenfor forsvars- og justissektoren og deler av sivilsamfunnet.

Gjennom 20 år med store omstillinger i Forsvaret, de facto nedleggelse av allmenn verneplikt og siviltjenesten, et økende antall internasjonale operasjoner og hemmelighold i forsvarssektoren har det blitt en større avstand mellom folk og forsvar. Dette har blitt forsterket gjennom et enormt engasjement på humanitær side og for lite utstrakt kommunikasjon mellom segmenter som på ulike måter jobber med utenriks- og sikkerhetsspørsmål.

Hvis øvelsen skal bli en reell møteplass og gi en styrking av totalforsvaret handler det ikke utelukkende om at flere departementer spiller bedre sammen. Det krever også en bedre informasjonsflyt mellom sektorene og sivilsamfunnet. Det er vel og bra at staten har strukturer som målbærer et nytt trusselbilde og nye sikkerhetsutfordringer. Det hjelper imidlertid lite hvis vi ikke har et sivilsamfunn som deler den oppfatningen. Dette forsterkes i en tid med mye polemikk, såkalt fake news og mange identitets- og interessepolitiske dragkamper.

Det handler ikke om hva slags lag man spiller på, eller hvem man holder med. Om Norge er en krigsnasjon eller fredsnasjon. Å diskutere disse spørsmålene kan ikke reduseres til en dikotomi mellom krig og fred, eller mellom moral og realpolitikk. Med fokus på hva som forener heller enn hva som skiller, og på nasjonale grep vi kan ta for å manøvrere bedre i disse krysningsfeltene, vil vi stå bedre rustet.

Informasjonen vi får de neste månedene blir derfor av stor betydning. Øvelsen kan bidra til å styrke Norge og til at vi faktisk sett kan få en mer samlet situasjonsforståelse. Det er en forutsetning hvis vi skal bygge en nasjonal sikkerhetsstrategi som kan vinne frem i forhandlinger både med våre naboer, venner og allierte.

Innlegget ble først publisert i Klassekampen, 22.10.18.

Kategori: ,