For tidlig evaluering kan hindre læring

Det er prisverdig at regjeringen tidlig viser vilje til en grundig og åpen evaluering av korona-håndteringen. Men hvis vi nedsetter en kommisjon, og premisser for dets arbeid for tidlig, risikerer vi å trå helt feil. Vi må ha helhetsbildet: Før, under og exit.

Av: Laila Bokhari (tidligere medlem av 22. juli-kommisjonen og statssekretær ved SMK) og Bård Ludvig Thorheim (tidligere leder av UDs operative senter og krisehåndtering, og politisk rådgiver i UD)

Regjeringen skrev ikke mandatet for evalueringen av Norges respons på andre verdenskrig på ettermiddagen den 9. april for 80 år siden, rett etter Blücher hadde sunket i Drøbaksundet.

COVID-19 tester beredskapen vår og håndteringen av krisen både nasjonalt og lokalt, fra beslutningsnivå i regjering til hverdagen i familien.

Hensikten med evalueringer er læring. Evalueringer underveis er både positivt og nødvendig. Men den kommisjonen som skal sette det hele i perspektiv og foreslå forbedringer, vil ikke i inneværende år kunne gjøre den jobben som er forventet av dem.

Akkurat nå er smittevernberedskapen et sentralt tema.

Er det sånn at munnbind, desinfeksjonsmiddel og respiratorer vil bli denne krisens «røde gummibåt»? For en objektiv vurdering av dette spørsmålet er det nødvendig å gå lengre bak i tid for å svare på om prioriteringer som har blitt gjort de siste tiårene, mellom sikkerhet og andre formål, har vært riktige. Vi må se kritisk tilbake på våre systemer for samhandling og vårt planverk. Og – ikke minst – hvordan vi har tenkt budsjettering for beredskap.

På samme måte er det nødvendig å ha et perspektiv lengre frem i tid, fra når krisen kan ses i bakspeilet. Da kan nå-situasjonen se annerledes ut.

Om halvannet år vil valg av strategi, og konsekvensene det har innebåret for økonomien, muligens fortone seg ulikt avhengig av om en effektiv vaksine har vært tilgjengelig tidlig, eller fremdeles mangler. For eksempel kan tidlig og tydelig norsk lederskap for utvikling av en globalt tilgjengelig vaksine, i retrospekt være det som gjør at vi kan avslutte koronatiltakene, reise mellom land igjen, og at turistnæringen vår kommer seg på beina.

Det er blitt sagt om denne krisen at mens den startet på Oslo Vest, har den beveget seg til de mest sosialt utfordrende og innvandringstette bydelene i Oslo. Mangelen på tidlig kommunikasjon og tiltak for isolering i denne delen av Oslo, kan komme til å fremstå som den viktigste enkeltfaktoren som kunne redusert smitten mer effektivt i et nasjonalt perspektiv.

For å nå ut til for eksempel minoritetsmiljøer kreves god kommunikasjon hvor vi er sikre på at budskapet blir forstått. Dette er viktig for oss alle. Vårt samfunn blir tettere vevd sammen i krisesituasjoner. Vi er kun så sterke som det svakeste ledd. Dette er et eksempel på at krisen i skrivende stund fortsatt er under utvikling.

Vi har stått sammen hittil, regjering og opposisjon, og alle har sluttet opp om dugnaden. En tidlig drakamp mellom regjering og opposisjon om kriteriene for evaluering ut fra hvordan situasjonen ser ut nå, vil kunne bidra til at evalueringen politiseres heller enn bidrar til læring og forbedring.

Det er ingen som betviler at korona-håndteringen vil bli gjenstand for grundig, åpen og balansert evaluering. Vårt råd er imidlertid å vente med å nedsette en kommisjon og dets mandat. Da kan en evaluering bli noe mer enn en politisk øvelse. Og heller bidra til læring og forbedring av beredskapen i hele samfunnet.

Artikkelen er publisert med støtte fra Fritt Ord.