Forsvarssjefen kan i praksis legge kursen for fremtidens forsvar, fordi det mangler politisk vilje til å stake ut en tydelig retning. Dermed utsettes muligheten til offentlig debatt om et særdeles viktig nasjonalt anliggende.

Av: Hedda Langemyr

Forsvarssjefens oppdrag er å finne ut av hvordan utviklingen av forsvaret skal løses. Hva som skal løses er imidlertid et nasjonalt spørsmål med stor betydning for vår fremtid og sikkerhet. Her er det en rekke både akutte og mer fremskutte spørsmål som burde vekke offentlighetens interesse. Likevel ser vi at debatten som kan være med å peke ut retning for politikken langt på vei er fraværende.

I begynnelsen av april mottok forsvarssjefen mandatet fra regjeringen for sitt fagmilitære råd for videre utvikling av Forsvaret. Rådene skal foreligge 8. oktober 2019 som innspill til regjeringens arbeid med ny langtidsplan for forsvaret (LTP).
Innretningen av mandatet gir få føringer utover det som ser ut til å være en ren videreføring av inneværende langtidsplan. På oppdrag fra regjeringen har Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) beskrevet fire hovedinnretninger: Styrket alliert samarbeid, bedre evne til krisehåndtering, robust nektelse, og bedre evne til territoriell kontroll i nord. På bakgrunn av FFIs rapport kunne regjeringen ha foretatt noen viktige veivalg og prioriteringer, men velger å avvente fagmilitært råd. I praksis betyr det at forsvarsministeren kaster ballen over til forsvarssjefen og utsetter den offentlige debatten til oktober, få måneder før planen skal vedtas av Stortinget.

Dette skjer til tross for at det handler om grunnleggende spørsmål om hva Forsvarets rolle skal være fremover. Hvorfor skal vi øke bevilgningene til Forsvaret på bekostning av andre samfunnsområder? Hva skal i så fall de økte bevilgninger brukes til? Hvilke sikkerhetspolitiske rammer ligger fast og hvilke dilemmaer står vi overfor fremover?

Retningen i forrige langtidsplan gikk i stor grad mot forsterket luftvern og -støtte, andre strategiske kapasiteter og mottak av allierte. Andre forsvarsdomener som sjø- og landmakt ble mer nedprioritert. Samtidig har et nytt domene – cyber – fått større oppmerksomhet og relevans. Hvis neste langtidsplan viderefører mye av det samme fra forrige langtidsplan vil enkelte domener ligge langt foran andre, i hvert fall en stund fremover.

Resultatet kan bli et lite balansert forsvar på kort til mellom-lang sikt. På lengre sikt er det avhengig av politisk vilje til å investere og øke forsvarsbudsjettene. Derfor er det forståelig at flere i forsvarssektoren ønsker at Norge raskt når målet om et forsvarsbudsjett på 2% av BNP i ny LTP, som kompensasjon for nedprioriteringer i forrige plan. For jo raskere vi kommer dit, jo raskere får vi et balansert forsvar. Sett fra den andre siden må vi være mer tålmodige og øke saktere. Argumentet er at det er mer hensiktsmessig å bygge på inneværende langtidsplan fordi vi allerede har hatt store omstillinger i Forsvaret. På lang sikt vil det også jevne seg ut mellom domenene.

Men har vi tid til å vente? Dagens og fremtidens sikkerhetspolitiske situasjon er kompleks og trusselbildet mangefasettert. Reintroduksjonen av totalforsvarskonseptet er også et tegn på dette. Mange er opptatt av at for hver dag vi utsetter styrkingen av de andre forsvarsdomenene, jo mer sårbare er vi mot hybride trusler.

Det er her hovedskillelinjene mellom de ulike miljøene i forsvarsdebatten ser ut til å gå. Men hvordan oppfattes norsk sikkerhet og forsvar – og mulige løsninger – utenfor forsvarsmiljøene? Svaret på det er at folk flest ikke er koblet på denne debatten i det hele tatt. Hvis det er et ønske om å skape oppslutning og høyere prioritering av totalforsvaret må folk ha en forståelse av hvorfor det er viktig, og på den måten også få eierskap til sitt eget forsvar. Så langt er det for mange politikere som ikke har bidratt i nevneverdig grad til dette.

Et viktig spørsmål er derfor hvordan vi kan skape bredere samfunnsmessig engasjement for disse spørsmålene?

Det er fortsatt mange ubesvarte spørsmål fra arbeidet med forrige langtidsplan og tidligere omstillinger i Forsvaret. Det er spørsmål som angår oss alle og som derfor bør inn i den offentlige politiske samtalen på en helt annen måte enn i dag. Vi må for eksempel diskutere hva våre nasjonale behov er i dagens situasjon. Vi må ta innover oss at en del av de utfordringene vi står overfor er noe vi er nødt til å håndtere alene dersom en krise skulle oppstå. Hvordan styrker vi vår nasjonale forsvarsevne best mulig?

Kanskje kan det virke fremmed og rart for folk som vanligvis ikke jobber med forsvarsrelaterte spørsmål å diskutere hvorfor et alliansetilpasset forsvar er nødvendig. Men ser vi nærmere på hva dette handler om skjønner vi også betydningen av at dette er spørsmål som ikke går under radaren for offentlig debatt og demokratisk diskurs. Det handler for eksempel om
Norges deltakelse i internasjonale operasjoner som alliert, eller om at utenlandske soldater fra allierte land kommer til Norge. Grunnet den manglende debatten rundt disse helt sentrale spørsmålene ser vi også tendenser til sterkere ideologisk polarisering. En konstruktiv samtale rundt dette vil høyst sannsynlig bidra til nyansering av det som kan oppleves som uforenlige posisjoner.

Vi ser også at folk har ulike forståelser av trusselbildet, fordi det er stor kontrast mellom hvordan dette oppleves for ulike grupper og ikke minst hvordan det gjør seg gjeldende ulike steder i landet.

Likefullt, for de aller fleste er dette utfordringer man ikke opplever som reelle i det daglige livet. Men dette kan endre seg med reintroduksjonen av totalforsvaret fordi det fører til nye og økte trusler mot sivilsamfunnet. Sektorprinsippet har sånn sett tidligere hatt noe for seg. Inndelingen har redusert nedslagsfeltet for de ulike truslene, men cyberangrep og GPS-jamming har utvidet nedslagsfeltet for truslene til også å innbefatte sivile mål. Samtidig gir totalforsvaret også en rekke muligheter til samarbeid og synergier på tvers av sektorer, og til å skape mer konsolidert forståelse for forsvar og sikkerhet i befolkningen.

Gjennom å legge til rette for en bred offentlig samtale og diskusjon om hva slags trusler vi faktisk snakker om, eller hva sivile i dag må ha kunnskap om og hvordan man kan håndtere dette best mulig, kan vi bidra til å skape økt forståelse for hvorfor det er viktig å prioritere forsvar og sikkerhet.

Dette er imidlertid ikke forsvarssjefens jobb. Det er politisk ledelse som bør invitere til den debatten gjennom å løfte noen forslag til langsiktige politiske prioriteringer som omhandler våre interesser, ambisjoner og behov. En forsvarssjef kan ganske enkelt ikke bygge et totalforsvar alene.

Det er all grunn til å gi forsvarsministeren og øvrig politisk ledelse honnør for tilsynelatende å legge til en mer åpen prosess enn hva som var tilfellet i forrige runde. FFI har laget en grundig og åpen rapport med tydelige beskrivelser av mulige retningsvalg. Oppdraget til forsvarssjefen gir han også mye handlingsrom til å definere fagmilitære prioriteringer innenfor 2%-målet.

Det er likevel grunn til å stille seg kritisk til at regjeringen ikke åpner for debatt allerede nå ved å legge noen klarere politiske og strategiske rammer for arbeidet. En bredt forankret offentlig samtale og debatt bør ligge til grunn før politisk ledelse foretar så viktige beslutninger, og den bør begynne før 8. oktober. Det er ikke minst viktig i en tid med flertallsregjering.

Kronikken ble skrevet på oppdrag fra NOF – Norges offisers- og spesialistforbund, og den ble først publisert på nof.no, 12.04.19. Kronikken ble også publisert i Nordlys/Nordnorsk debatt 23.04.19.

Kategori: ,