Frykten for å tråkke noen på tærne

Vil Norge ende opp i «skvis» mellom stormaktene i Sikkerhetsrådet?

Av: Knut Joachim Tanderø Berglyd, praktikant i UTSYN

1. januar påbegynte Norge sitt midlertidige medlemskap av FNs sikkerhetsråd for perioden 2021–2022.

Ifølge regjeringen vil Norge bruke sin lange erfaring med fredsmekling «til å være brobygger og søke løsninger på de utfordrende konfliktene som kommer på Sikkerhetsrådets bord».

Samtidig er det rettet skepsis mot Norges reelle påvirkningskraft i Sikkerhetsrådet. Utenrikspolitisk talsperson i Frp Christian Tybring-Gjedde har kommentert at medlemskapet vil sette Norge i skvis mellom stormaktene USA, Russland og Kina. Hvordan kan Norges forhold til Russland og Kina utspille seg når Norge sitter i Sikkerhetsrådet?

Norges forhold til Russland er ikke det samme som da vi sist satt i Sikkerhetsrådet i 2001–2002.

Forholdet kjølnet etter at Norge tilsluttet seg EUs sanksjoner mot Russland etter Krim-annekteringen i 2014. I oktober 2020 annonserte Norge at de tilslutter seg EUs Navalnyj-sanksjoner mot Russland. Sanksjonene er en reaksjon på forgiftningen av den russiske opposisjonspolitikeren Aleksej Navalnyj.

Norge har også anklaget Russland for dataangrepet mot Stortinget i fjor sommer. Kort tid etter besvarte den russiske ambassaden i Oslo anklagene med et innlegg på sin Facebook-side, der de skriver at anklagene er «ødeleggende for bilaterale forhold».

Russland er også kritisk til Norges planer om å styrke Forsvaret.

Det samme gjelder norsk militær deltagelse i NATO-ledede oppdrag i Baltikum og i Polen. Et forverret forhold til Russland kan utfolde seg på ulike måter i Sikkerhetsrådet, spesielt når Norge må stemme i saker med interessekonflikt mellom Russland og Vesten.

Ett eksempel er dersom borgerkrigen i Syria kommer på Sikkerhetsrådets dagsorden. Russland, en nær alliert av Syrias president Assad, kan komme til å argumentere for at Assad har vunnet borgerkrigen og at omverdenen nå skal bidra med å gjenoppbygge Syria.

Her kan Norge støte på et dilemma.

Ønsker Norge å bidra til en gjenoppbygging som kan hjelpe millioner av sivile i krigsherjede Syria, men som vil innebære økonomisk bistand til et brutalt regime? Skal Norge stemme med sine allierte USA, Storbritannia og Frankrike, som mest sannsynlig vil stemme imot et slikt russisk initiativ? Russland vil nødig se mellom fingrene dersom Norge motsetter seg Russland i Sikkerhetsrådet.

Nok et dilemma er Russlands allierte Venezuela. Norge har tidligere påtatt seg rollen som mekler mellom Venezuelas president Maduro og opposisjonen. Etter at siste meklingsforsøk kollapset i 2019, har Norge tilbudt seg å gjenoppta meklingen dersom begge partene ønsker det.

Situasjonen i landet forverres fortløpende, og kan komme på Sikkerhetsrådets dagsorden.

Dersom Norge velger å stemme for resolusjoner som kritiserer regimet i Venezuela, vil det ikke bare forkludre Norges bilde som «nøytral» tredjepart og fredsmekler. Det vil også ergre Russland, som er en nær alliert av Maduro-regimet.

Som medlem av Sikkerhetsrådet må Norge også forholde seg til Kina på en annen måte enn før. Tidligere holdt kineserne en generelt lav profil i Sikkerhetsrådet, men har siden 2007 i økende grad benyttet seg av vetomakten til å hegne om egne og alliertes interesser. Samtidig har Kina også begynt å sette sitt preg på FNs ulike organer, og leder i dag fire av FNs 15 spesialiserte byråer.

Et mer selvhevdende Kina kan by på utfordringer, da det ikke lenger kun er USA og Russland som vil prøve å markere seg i Sikkerhetsrådet.

Norges bilaterale forhold til Kina er også drastisk endret.

Etter seks år i den «diplomatiske fryseboksen» ble bilaterale forhold i 2016 gjenopprettet mellom Norge og Kina. Norge skal ifølge normaliseringsavtalen unngå å kritisere Kinas kjerneinteresser, deriblant det kinesiske kommunistpartiets autoritet. Kort tid etter at avtalen ble signert, argumenterte Kina-ekspert Stein Ringen for at avtalen medfører at Norge ikke lenger vil presse Kina på menneskerettighetsbrudd.

Undertrykkelsen av uigurene i Xinjiang har siden 2019 blitt tatt opp to ganger i Sikkerhetsrådet. Temaet vil med stor sannsynlighet bli tatt opp igjen. Selv om Norge etter normaliseringsavtalen har stilt seg bak kritikk av menneskerettighetssituasjonen i Xinjiang, kan norsk kritikk i et organ som Sikkerhetsrådet vekke sterke kinesiske reaksjoner.

Norsk NATO-medlemskap kan også påvirke forholdet til Kina i Sikkerhetsrådet.

NATOs nye strategiske konsept fra november 2020 definerer Kina som en utfordrer av «åpne og demokratiske samfunn». Kinas voksende økonomiske og politiske innflytelse blant NATOs medlemsland defineres som en mulig trussel mot alliansens samhold. Norge og Kinas forhold vil ikke gå upåvirket hen av et tilspisset forhold mellom NATO og Kina.

Stemningen var annerledes da Norge sist satt i Sikkerhetsrådet i 2001–2002. Norges forhold til Kina og Russland var bedre enn i dag, og USA sto som det internasjonale systemets ubestridte supermakt. I dag ser vi et USA som må arbeide med å gjenopprette sin internasjonale rolle; et Kina som aktivt jobber med å fylle internasjonale posisjoner etterlatt av Trumps «America First»-politikk; og et Russland som med økt selvtillit gjeninntar den internasjonale arenaen.

Norges kommende medlemskap i Sikkerhetsrådet vil utvilsomt by på utfordringer.

Som en mindre stat kan det være vanskelig å få sin stemme hørt blant de internasjonale stormaktene, og desto vanskeligere å balansere til tider skjøre forhold. Men å unnskylde seg fra å delta fordi Norge er redd for å tråkke stormaktene på tærne, blir for dumt. Man skal lete lenge etter en bedre egnet arena enn Sikkerhetsrådet for å få sin stemme hørt.

Først publisert i Dagsavisen, 14.01.21.