Før bygget man kirker. Hvordan sikres nasjonale interesser i dag?

Av: Ingrid Vik, spesialrådgiver i UTSYN

På midten av 1800-tallet ble det reist tre kirker i grenseområdene i nord. Utsjok kirke i Nord-Finland, den russisk-ortodokse kirken Boris Gleb og på norsk side Kong Oscar IIs kapell. Bakgrunnen for kirkebyggingen var politisk og strategisk. Gjennom plassering av nasjonale helligdommer markerte man suverenitet og territoriell kontroll.

Barentsregionen var en gang del av et felles landområde. Det var bosatt av skoltesamer og fungerte i praksis som en buffersone mellom landene i nord. Etter Napoleonskrigene skulle nye grenser markeres. Gjennom sommeren i 1825 arbeidet derfor en norsk og russisk grensekommissær med å trekke opp den norsk-russiske grenselinjen. Året etter ble en grenseavtale mellom den svensk-norske union og Russland signert av landenes respektive overhoder.

I tiden som fulgte oppsto likevel en rekke konfrontasjoner mellom blant annet russiske fiskere og den norske øvrigheten. Amtmannen i Finnmarken ba om militær bistand fra sør og innenriksministeriet i Christiania sendte kapteinløytnant Heyerdahl til Finnmark for å undersøke saken. Han foreslo i stedet at staten skulle reise en kirke ved Grense Jakobselv. I 1869 ble Kong Oscar IIs kapell vigslet som «et åndelig vakttårn mot den østlige koloss».

Siden den gang har grensen mellom Norge og Russland vært preget av betydelig stabilitet, til tross for landenes ulikhet i størrelse og periodevise geopolitiske splittelser. Det skyldes blant annet en lang felles historie i nord. Russernes frigjøring av Finnmark i 1944 er fortsatt levende historie som knytter folk sammen på tvers av den norsk-russiske grensen. Etter Sovjetunionens oppløsning har disse relasjonene blitt videreutviklet. Ti prosent av befolkningen i grensebyen Kirkenes er i dag russere. Langs veiene står skiltene både på russisk og norsk, og folk på begge sider er utstyrt med grensebeboerbevis som gir fri ferdsel over riksgrensa.

Mens datidens grensetvister ble løst gjennom kirkebygging, må vi i dag forholde oss til langt mer subtile former for grenseoverskridelser. Fortsatt handler det om å sikre nasjonale interesser og territorier, men problemstillingene er mer sammensatte. Det gjelder ikke minst i nordområdene, der økt spenning og stormaktsrivalisering utfordrer stabilitet og sikkerhet.

Grenseområder er et sted for å observere og overvåke. Et kikkhull gjennom gjerdet mot naboen. Når spenningene øker, øker også aktiviteten. I dag skjer det ofte gjennom såkalte hybride hendelser. For eksempel gjennom gjentatte forstyrrelser av GPS-signaler i Finnmark. Et annet eksempel er flyktningkrisen i 2015. Mindre enn 200 flyktninger per dag over den russisk-norske grensen på Storskog var nok til å sette et norsk lokalsamfunn ut av spill og avdekke betydelige sårbarheter i den norske beredskapen.

Men vi ser også en økning av andre typer påvirkning, for eksempel gjennom desinformasjonskampanjer med mål om å nøre opp under eksisterende konflikter. Bak kampanjene står land som Russland og Kina, men også ikke-statlige aktører som kan ha økonomiske og politiske interesser i nord.

I denne situasjonen etterlyser mange et sterkere statlig engasjement utover forsvar og etterretning. Sett fra nord er opplevelsen at den norske staten har trukket seg mer tilbake, mens andre land kommer til. I Kirkenes drømmer lokale ledere om å utvikle havna til et sentrum for skipsfart og handel. Et slags nordområdenes Rotterdam. Her har Kina markert tydelig interesse, et land som også har investert stort i infrastruktur over hele verden og som i økende grad har rettet blikket mot nord.

Kanskje kan man sammenligne gårsdagens kirkebygging med moderne kaianlegg, flyplasser og jernbaner. Forskjellen er imidlertid at mens kirkene ble reist som markering av nasjonal suverenitet, konkurranseutsettes dagens «kirkebygg» til andre stater og interesser.

 

Kronikken ble først publisert i Klassekampen, 04.03.21.

Kategori: , ,