Hva lå bak Støres ubesluttsomme talemåte om Hamas?

Hamas-angrepet på Israel lørdag morgen var copy paste av IS-terroristenes framferd i Irak og Syria. Dermed var debatten i gang: Er Hamas en terrororganisasjon eller ikke? Utydelig tale fra politiske ledere i denne situasjonen er et problem, skriver spesialrådgiver Ingrid Vik fra Utsyn.

Ingrid Vik

Utenriksministeren fordømte handlingene, men nektet å karakterisere hendelsen som annet enn «totalt uakseptabelt». Det var også responsen fra statsministeren: «Jeg tror det holder i dag å kalle dette for en organisasjon som nå er ansvarlig for å ha utført terror», svarte han på spørsmål fra NRK (9.10).

Etter en presset debatt i Stortinget onsdag 11. oktober måtte han snu. Hamas var likevel en terrororganisasjon. «Punktum. Ferdig snakka», sa Støre da.

Brobygger med nøytralitet?

Selv tolket jeg den semantiske mumlingen før onsdag som et ønske om å beholde en form for nøytralitet. Ikke fordi jeg tror at statsministeren er uenig i beskrivelsene av Hamas, men som følge av noen internasjonale ambisjoner på vegne av Norge.

Hvorfor skulle det ellers være vanskelig å bruke de samme ordene som EU, NATO og våre naboland gjorde?

Spørsmålet er derfor om «rollen» kom i veien. Altså Norges ambisjon som en fredsdiplomatisk aktør. Det lille landet som gjerne markerer seg i en høyere internasjonal vektklasse enn størrelsen skulle tilsi.

Var det det som lå til grunn for den ubesluttsomme talemåten? Alternativet ville selvsagt vært å si det som det var: At man fra regjeringens side ønsker å bevare en form for nøytralitet som trengs for en fredsmekler klar for oppdrag. Det etterlatte inntrykket ble i stedet at regjeringens øverste leder hadde Norges rolle som brobygger i Midtøsten høyere på agendaen enn brobygging i eget land.

Økt press på jødiske miljøer

Hvorfor er det et problem? For det første fordi vi har mye erfaring for at eskalering av konflikten i Israel og Palestina uvegerlig fører til mer anti-semittisme og dermed øker presset på den lille norske jødiske minoriteten.

Vi er langt fra Midtøsten, men likevel opplever det jødiske miljøet at skoler avlyser synagogebesøk, at politiet øker sikkerheten rundt synagogen og deres øvrige institusjoner.

På SoMe har jeg bare de siste dagene lest store mengder ufordøyd og brutal anti-semittisk retorikk fra folk fra ulike lag og miljøer, for eksempel på deler av venstresiden i norsk politikk. I tillegg vet vi at Palestinasaken er en identitetsmarkør for mange muslimer, også i Norge.

Solidaritet med palestinerne betyr ikke nødvendigvis at de støtter Hamas, men i krigståka blir nyansene borte. Det gjelder på alle sider. Virkeligheten blir svart-hvitt.

Linda Noor i Minotenk beskriver Midtøsten-konfliktens radikaliserende potensial i et intervju i Morgenbladet (11.10): «Jeg vil si at Gaza-krigen i 2008–09 var en medvirkende faktor til det som bygget seg opp til å bli det ekstremistiske miljøet Profetens Ummah. De møttes rundt demonstrasjonene mot den krigen», sa hun. Nå forsterker krigen fiendebildene. Da må vi også være oppmerksomme på hvordan dette kan slå, også blant barn og unge som allerede lever i utsatte områder med økende mistillit og utenforskap.

Desinformasjonen spres

Knapt noen konflikt mobiliserer mer engasjement, følelser og hardere meningsfronter enn konflikten mellom Israel og Palestina. Dekningen i de redaktørstyrte mediene er massiv. På sosiale medier spres historier, og bilder og videoer deles i et tempo vi knapt har sett maken til.

Mengden med desinformasjon for å påvirke meningsfrontene er av et format og omfang som mangler sidestykke, og det overgår det vi så etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina i 2022.

Nå er vi bare i starten av det som kan bli en langvarig krig med fare for destabilisering av hele Midtøsten-regionen, og der store geopolitiske aktører er involvert og investert. Det gjør det særlig viktig at ansvarlige myndigheter stokker ordene og viser lederskap for å holde skuta på rett kjøl. Det er ingen enkel oppgave når krigen eskalerer og sivilbefolkninger på begge sider rammes hardt og brutalt.

Søker å forsterke splittelser

Den følelsesladede og splittende konflikten får en ekstra dimensjon i den sikkerhetspolitiske tida vi nå befinner oss i.

Et illustrerende eksempel er dette:

Tidlig august i år ble det sendt ut tekstmeldinger til borgere i Norge, Sverige og Danmark der muslimer ble oppfordret til å gå ut på gata og hevne de mye omtalte koranbrenningene som hadde pågått i flere måneder. Avsenderen var tilsynelatende Hezbollah, men både forskere og sikkerhetsmyndigheter har mistanke om at Russland står bak.

At våre motparter i verden søker å forsterke splittelser og skape konflikt er godt kjent. Det mest slående var likevel hvor sindig norske muslimer opptrådte gjennom våren og sommerens mange koranbrenninger og den opphetede debatten rundt disse. Årsakene er trolig flere. Én viktig grunn er ansvarlige muslimske ledere og den langvarige tillitsbyggende dialogen som blant annet Samarbeidsrådet for Tros- og Livssynssamfunn har lagt grunnlaget for, og hvor Det mosaiske trossamfunn og muslimske organisasjoner har deltatt i en årrekke.

Nå utfordres disse relasjonene, og erfaringer viser at det ikke alltid ender godt.

Diplomati er ikke en motsetning til politisk lederskap

Hele samfunnet bærer ansvaret for å unngå økt konflikt og svekket sikkerhet. Det gjelder for mediene, det sivile samfunn og institusjonene våre. Det øverste ansvaret ligger imidlertid på statsministeren, som mer enn noen har erfart hvordan utenriks- og innenrikspolitikk sauses sammen og hvordan hendelser ute i verden også kan få store ringvirkninger hjemme. Da tenker jeg selvsagt på karikaturstriden og debatten om den som fortsatt holdes levende av hans meningsmotstandere.

Krigen i Midtøsten har regionale og geopolitiske dimensjoner, og må derfor forstås i en bred internasjonal sammenheng. Ingen vet hvordan den ender, det eneste vi vet er at den vil bli blodig og at den potensielt har kraft til å endre Midtøsten slik vi kjenner det. Det er derfor lett å være enig i at verden nå trenger mer diplomati, ikke mindre. Det må likevel ikke stå i motsetning til tydelig tale fra vårt politiske lederskap.

Kronikken ble først publisert i Altinget den 17.10.2023.