Den 26. og 27. september arrangerer UTSYN sikkerhetspolitisk debatt i Tromsø og Bodø. Temaet er norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, totalforsvar og ‘hybride’ trusler – med NATO-øvelsen Trident Juncture som bakteppe. Før den debatten vil jeg gjerne trekke frem de militære truslene rettet mot våre områder som forklarer hvorfor Nord-Norge er viktig sett fra beslutningstakere i NATO og hos sentrale allierte.

Av: Gjert Lage Dyndal

Det som er spesielt med Finnmark og Troms er at det som foregår på land, med ressurser og folk, faktisk ikke er de viktigste driverne av sikkerhetspolitikken. Det er det maritime spillet i havområdene rundt som preger sikkerhetsdynamikken. Så, når vi snakker om at vi trenger flere nasjonale landstyrker og ulike typer internasjonal støtte, må det forstås ut fra dette trusselbildet, men samtidig også fra hvordan norske og alliertes fremtoninger og svar selv påvirker dynamikken.

For å gi et bilde av det som tenkes i Brussel, London og Washington, vil jeg ta utgangspunkt i en studie av nordområdene som ble lansert våren 2017. Studien har blitt presentert og debattert i Washington, London og i Brussel siden. Den bør derfor være interessant for norske debatter – da jeg opplever at den var og er representativ for de internasjonale perspektivene på hvorfor Nord-Norge er viktig for NATO og noen av våre mest sentrale allierte.

Først i denne korte artikkelen vil jeg derfor kommentere boken NATO and the North Atlantic: Revitalising Collective Defence (RUSI Publications/Whitehall Paper, 2017). Dernest vil jeg forsøke å skille ut og skissere de hovedutfordringene som NATO står overfor i nordområdene slik de er drøftet i denne, og noen andre tilsvarende studier de siste par årene. I tillegg til denne RUSI-studien, så har et godt knippe artikler fått oppmerksomhet internasjonalt: Updating NATO’s Maritime Strategy (Atlantic Council, 2016); Undersea Warfare in Northern Europe (CSIS, 2016); og Forgotten Waters. Minding the GIUK Gap (CNAS, 2017); samt en helt nylig studie fra i sommer, A New Gap in the High North and Forward Defence against Russian Naval Power (CIMSEC, 2018). Denne siste skisserer et relativt aggressivt scenario, hvor et potensielt kampområde trekkes helt frem til havområdet mellom Finnmark og Svalbard.

NATO and the North Atlantic:
Revitalising Collective Defence

Boken er redigert av John Andreas Olsen, norsk oberst og professor, velkjent internasjonalt som luftmaktsteoretiker. Med dette bokprosjektet er han på et nytt akademisk fagområde, men han har med seg et godt knippe etablerte fagpersoner fra begge sider av Atlanterhavet. Flere av disse er også innflytelsesrike i sine respektive land. De norske bidragene er levert av Olsen selv, samt Rolf Tamnes og Svein Efjestad.

Boken knytter sammen historiske og geopolitiske perspektiver med aktuelle tema som ‘Brexit’ og ‘hybride’ trusler for å belyse sikkerhetspolitikken i nord. Tamnes, fra Institutt for forsvarsstudier i Norge, bringer tilbake det klassiske ‘Bastion-konseptet’, de russiske tiltakene for å beskytte strategiske ubåter med ballistiske atomvåpen. Selv om atomavskrekking har vært forsvinnende lite diskutert av akademikere og strateger etter den kalde krigen, så har den alltid ‘vært der’. Atomvåpnenes betydning har vært betydningsfulle for hvordan stormaktene har spilt, og spiller, i andre konfliktområder, som Ukraina og Syria. Atomvåpnene setter terskler for hvor langt stormaktene kan presse hverandre, og de gir positivt og negativt handlingsrom. Russland er ingen supermakt i dag, med unntak av hva de kan spille med gjennom sine atomvåpen.

Hovedtemaet og fokuset i boken er å forklare og argumentere for at NATO skal beholde evnen til å sikre åpne linjer over havet for forsterkninger.

Hovedtemaet og fokuset i boken er å forklare og argumentere for at NATO skal beholde evnen til å sikre åpne linjer over havet for forsterkninger. Som hevdet i begynnelsen i Hamre og Conleys kapittel i boken, er det Nord-Atlanterhavet som både fysisk og symbolsk binder Nord-Amerika og Europa sammen. I likhet med tidligere studier av Russland og NATO, innleder boken med en beskrivelse av Russlands stadig mer provoserende retorikk og aggressive oppførsel de siste årene. Det beskrives hvordan Russland har introdusert nye klasser av ubåter og missiler, og hvordan de moderniserer Nordflåten og andre kapasiteter. Det advares mot at den russiske marinen kan utfordre NATO til havs, og kan true både Europa og Nord-Amerika fra havet.

Forfatterne argumenterer for at NATO-alliansen må være forberedt på å se, hindre og bekjempe enhver mulig trussel mot våre behov i Nord-Atlanteren, og for å sikre suvereniteten til alliansemedlemmene. Den underliggende tanken som bringes frem er at det er på tide at NATO og allierte i større grad begynner å bry seg med Atlanterhavet. Med det siste kapittelet får leserne noen klare anbefalinger om at NATO bør revidere sin maritime strategi; gjeninnføre mer komplekse og omfattende maritime øvelser; etablere mer fast fremskutt tilstedeværelse; reformere kommandostrukturen (til å bedre ivareta atlantisk sikkerhet); forbedre maritime partnerskap og interaksjon med nasjonale kommandoer; investere i maritime kapasiteter for overvåkning og ‘high-end’ krigføring; samt at NATO og allierte også må forberede seg på maritime ‘hybride’ trusler.

Samlet gir denne boken, sammen med de andre nevnte studiene, oss et godt utgangspunkt for å diskutere de Nord-Atlantiske utfordringene slik de oppfattes utenfra. Igjen, det er dette som ligger til grunn for de valg som tas om type styrker, nødvendig infrastruktur og planer for NATOs, og enkeltnasjoners, interesse og støtte til Norge i nord.

Kart over Arktis (CIA World Factbook, 2009)

 

Hvilke typer militære utfordringer
finner vi fra disse studiene?

Utfordringene er selvsagt overlappende, men det er viktig å skille mellom dem i debatter og analyser. Dette både fordi de har forskjellig viktighet for Russland, og fordi de krever forskjellig håndtering fra NATO. Noen av disse truslene, og hvordan de håndteres, er dermed viktigere enn andre for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Noen av disse truslene, og hvordan de håndteres, er dermed viktigere enn andre for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Den russiske atomavskrekkingen,
andreslagsevne sikret fra Barentshavet

De russiske strategiske ubåtene (SSBN) har vært, og er fortsatt, svært sentrale i det stor-strategiske spillet mellom USA og Russland. Det er de strategiske ubåtene som utgjør andreslagskraften. Derfor er disse ubåtene, selv om de er få i antall, særdeles viktige for Russland. Disse høyt prioriterte strategiske ubåtene er solid beskyttet i det som omtales som ‘bastionen’ i Barentshavet. Denne ‘bastionen’ består av et lagdelt forsvar av andre ubåter, distribuerte undersjøiske sensornettverk, luftmakt, samt maritime overflatefartøyer med evne til å beskytte og krige under vann, på overflaten og i luften. De siste få årene har Russland også sterkt oppgradert sitt landbaserte langtrekkende luftvern, og bygd opp og forbedret kystforsvaret til å dekke store deler av Barentshavet med et langtrekkende anti-overflate missilforsvar.

Russiske ubåter med langtrekkende og moderne kryssermissiler

I løpet av det siste tiåret har Russland lykkes med å lukke gapet til USA når det gjelder moderne kryssermissil-systemer. De bygges i et stort antall, og er å finne i alle potensielle konfliktområder. Russland har synliggjort sin evne og vilje til å bruke slike moderne våpen. Et eksempel er Syria, hvor Russland har brukt kryssermissiler fra maritime overflate-fartøyer og fly, ofte med langdistanseflyvninger, og til og med fra ubåter. Med dette har de signalisert til Vesten at Russland besitter moderne kapasiteter som på 1990- og 2000-tallet var monopolisert av USA.

Enda mer avanserte hypersoniske missiler er også under utvikling. Missilsystemene utvikles for land-, luft- og sjøplattformer, og flere av systemene er dimensjonert til å bære både konvensjonelle- og atomstridshoder. Denne flerbruksmuligheten til missilsystemene gir grunn til bekymring, sammen med det økte fokuset på nye flerbruksubåter, og gjeninntreden av eldre angrepsubåter som utstyres med slike moderne våpen.

Russiske nektelsesstrategier

Den russiske Nordflåten har klassisk vektlagt å benytte ubåter og langtrekkende luftmakt for å bestride NATOs sjøkontroll og for å holde NATO-styrker på avstand. Dette er fortsatt en prioritert oppgave for Nordflåten og tilknyttede luftstyrker i våre nordlige områder.

Det er ikke bare nye moderne kryssermissil-systemer som utvikles, men også missilteknologi for maritim anti-overflate krigføring. Ubåter, overflate kampfartøyer og langtrekkende fly utstyres med nye avanserte våpensystemer, som Kalibr og BrahMos missiler, og ikke minst det hypersoniske Zircon missilet som ennå er under uttesting. Russland har også utviklet effektive landbaserte langtrekkende krysser- og ballistiske kystforsvarssystemer, som for eksempel Iskander.

Russland utvikler også stadig mer effektive luftvernsystemer. Med land- og sjøbaserte S-300 og S-400-systemer, støttet av landbaserte flystyrker, kan Russland effektivt hindre det meste av vestlige flystyrker. Dette gjelder både i Barentshavet, Østersjøen og Svartehavet. Med en samlet Nordflåte så har de også evnen til, og kan ha intensjoner om, å utvide et tilsvarende nektelsesområde langt inn i Norskehavet.

Slike anti-overflate- og luftforsvars missilsystemer, populært omtalt som ‘A2AD’-systemer, er en sentral del av de moderne konvensjonelle krigskapasitetene som Russland nå har.

Russisk trussel mot Allied SLOC

Den russiske Nordflåten har evnen til å forstyrre de trans-atlantiske sjølinjene (SLOC) når de måtte ønske. De har ubåter som er svært vanskelig å oppdage, følge og beskytte seg mot. Denne bekymringen er omtalt i flere av de studiene som er gjennomført de siste par årene. Det råder nærmest en ‘anti-ubåt krigføringskrise’ i dag, både når det gjelder teknologi, kompetanse og omfang på de styrker som trengs. Det er likevel viktig å understreke at noen omfattende og komplett hindring av sjølinjene også er utover russisk evne. Til det mangler de god nok etterretning til støtte for ubåtene langt til havs. Russland har heller ikke et så stort antall ubåter med missiler og torpedoer som ville trengs til å fysisk kunne ‘strupe’ Atlanterhavet. De kan derimot effektiv hindre logistisk støtte til områder nær Russland, som for eksempel til Nord-Norge og i Østersjøen.

Russisk ‘Naval Diplomacy’ og maktprojeksjon

Den russiske marinen har aldri virkelig prioritert oppbygging av noen ‘balansert marineflåte’ for å kunne kjempe klassiske sjøslag mot den amerikanske marinen, hverken under den kalde krigen eller idag. Selv om Russland, særlig med Nordflåten, har noen kraftfulle slagskip, så har disse først og fremst fredstidsroller for såkalt ‘Naval Diplomacy’. I tillegg til de viktigste oppgavene med å beskytte havbastioner (som i Barentshavet), og utøve regional sjøkontroll i begrensede områder nær Russland.

Det vi har sett de siste år er at Russland har utøvd et slikt ‘Naval Diplomacy’ ved flere anledninger. De har fått stor oppmerksomhet om dette, noe som selvsagt også er hensikten. Vi så slike styrker vise seg frem i Middelhavet med blant annet deres eneste operative, og noe operativt begrensede, hangarskip Kuznetzov, og med deployering av store ubåter og overflatefartøyer. Russland har bevist sin evne til ‘maktprojeksjon’, men dette er noe de i liten grad vil evne i omstridte områder i en krigssituasjon mot andre større marinestyrker.

De overnevnte sikkerhetstruslene som omgir oss er velkjente for de som har jobbet med dette en stund.

De overnevnte sikkerhetstruslene som omgir oss er velkjente for de som har jobbet med dette en stund. De er også alle trukket fram i de studiene jeg har henvist til.

Russiske maritime ‘hybrid’ trusler

Av nye tema, er det interessant at James Stravridis (tidligere SACEUR) i den omtalte boken har trukket frem ‘maritime hybride trusler’. Maritime scenarioer er noe som sjelden er inkludert i diskusjoner om ‘hybride’ hendelser og trusler.

Russiske ubåter kan ikke ‘strupe’ den kommersielle eller militære transatlantiske livslinjen fysisk. Men det er frykt for at Russland kan nytte ‘hybride’ metoder for å enten forstyrre alliertes sjølinjer, for å prøve og påvirke den politiske viljen til å opprettholde sjøtransporten eller bare for å øke forvirringen i krisetider. Maritime ‘hybride’ trusler kan omfatte senkning av skip eller skade olje- og gassplattformer til sjøs i tider med diplomatisk spenning. Andre ‘hybride’ trusler inkluderer forstyrrelser eller ødeleggelse av kommunikasjonsnoder og kutting av internett/kommunikasjonskabler på havbunnen. Slike hendelser kan skape forvirring, direkte hindre militær innsats og koordinering, samt skape utfordringer for det sivile samfunn. Nasjoner og NATO vil ha store vanskeligheter med å årsaksfeste slike hendelser tidlig nok.

Et nytt sikkerhetstema som vokser frem:
Sikret russisk sjøled mellom Barentshavet og Stillehavet

Det siste tiåret har det vært gradvis økende oppmerksomhet om Russlands gjenoppbygging og nybygging av infrastruktur langs Polhavet. Et stort antall baser er bygd opp. Fartøyer og andre transportmidler har blitt utviklet for Arktis, og kommunikasjons-, overvåknings-, og søk- og redningskapasiteter er bygd opp. Mange, inklusive meg – særlig da jeg jobbet en periode for Statoil i deres Arktis-utbygging, har sett denne utviklingen som i all hovedsak positiv. Det er Russland som først og fremst har startet å bygge reell kapasitet til å operere på en trygg måte i de tøffeste delene av Arktis. Men så startet ‘militariseringen’ av mye av denne infrastrukturen, samt utviklingen av andre nye militære kapasiteter og baser. For eksempel utbygging av infrastruktur og utplasseringer av langtrekkende missilsystemer mot både luft- og sjømål samt oppdaterte overvåkningssystemer, langt utover hva som er ment for sikring av seilingsleder for sivil sjøtransport.

Det er nå i ferd med å utvikle seg et nytt ‘strategisk scenario’, en utvidet polhavsbastion for både strategiske ubåter og andre maritime og luftstyrker.

Det er nå i ferd med å utvikle seg et nytt ‘strategisk scenario’, en utvidet polhavsbastion for både strategiske ubåter og andre maritime og luftstyrker som på lang sikt vil være utilnærmelig for vestlige styrker i en konfliktsituasjon (med noe unntak fra vestlige atomubåter). I tillegg, men kanskje viktigst, er dette i ferd med å utvikle seg til en godt beskyttet ny militær seilingsled hvor Russland kan flytte store styrker (Nordflåten) effektivt mellom Barentshavet/Nord-Atlanteren – og til potensielle konfliktområder i det nordlige Stillehavet. Dette ble interessant nok trukket frem av den tidligere russiske ambassadøren til USA og NATO, nå guvernør, Sergey Kislyak i samtaler på den nylige ONS 2018 konferansen i Stavanger i slutten av august.

Handler ikke bare om mer landmakt og mer NATO tilstedeværelse – men også om hvilken

Hva har alt dette overvektige maritime fokus å gjøre med forsvarsplanene og tilstedeværelsen i nord, totalforsvar, og ‘hybride’ trusler?

Som sagt innledningsvis, er Finnmark og Troms sin strategiske betydning for USA, NATO og Russland resultat av denne maritime sikkerhetsdynamikken. Selvsagt går det også enda videre enn hva som er skissert i denne korte artikkelen. Blant annet vil det være som del av den nye globale stormaktsdynamikken, de anspente trans-atlantiske relasjonene, så vel som av Russland-NATO relasjonene i sentrale Europa.

Med en omskiftende og usikker utvikling i verden rundt oss, er ikke gamle svar gode nok på mulige fremtidige utfordringer.

Innenfor dette rammeverket, og med hensyn til hva både Russland og hva sentrale NATO allierte tenker, må Norge finne sin plass og tilnærming. Med en omskiftende og usikker utvikling i verden rundt oss, er ikke gamle svar gode nok på mulige fremtidige utfordringer. For meg står norsk selvstendig politisk og militærstrategisk tenkning og økt nasjonal evne – både forsvarsevne og ‘totalforsvar’ i bredeste mulig betydning – som helt nødvendig for å sikre fremtidig nasjonal handlefrihet og sikkerhet.

Vi må akseptere at NATO, og sentrale allierte som Storbritannia og særlig USA, har legitime bekymringer som må bli tatt hensyn til. Det er de som først og fremst er målet for de atomstyrkene som har sin base i Barentshavet. Men først og fremst bør en norsk tilnærming dreie seg om norsk sikkerhet, med nasjonale styrker og egne valg, men i tilknytning en nødvendig NATO-allianse.

For Russland er noen militære kapasiteter eksistensielle, særlig strategiske ubåter i deres atomstrategi. Derfor vil alle norske, NATO og amerikanske planer og type styrker som vil kunne direkte true denne evnen i en krisesituasjon eller krig, nok være en ‘rød linje’. Denne kan vi vanskelig avskrekke, heller kun øke spenningsnivået rundt. Hvordan skal vi tenke om det?

Mange av truslene som jeg har skissert over er ikke eksistensielle for Russland. Landet vil vurdere disse opp mot mange andre behov i andre områder. Flere av disse kan faktisk gjøres noe med, avskrekkes eller gjøres til ikke-kosteffektive ambisjoner for Russland. Igjen, Russland har begrensede evner og må prioritere mellom forskjellige områder om det blir en direkte konflikt med NATO.

Gjennom å forstå dette rammeverket kan vi bedre reflektere både over hvilke typer norske styrker vi har behov for og hvilke typer internasjonale styrker som på en positiv eller negativ måte kan påvirke norsk sikkerhet. Vi må være klare over at hensikten og kapasitetene med de styrker vi har selv og de typer styrker vi inviterer inn – og balansen mellom de – vil påvirke både det daglige spenningsnivået og tersklene for konflikt. Dette gjelder de ‘hybride’ så vel som de konvensjonelle militære truslene mot Finnmark og baser og infrastruktur i Nord- og Midt-Norge.

Kategori: ,