Kald vind gjennom Arktisk råd

Russland er kastet ut av Arktisk råd. Det gjør også rådet mindre verdifullt.

Hedda Langemyr

Arktisk Råd er et organ for samarbeid mellom stater som ligger i nord. I rådet møtes vanligvis politiske ledere fra Norge, Danmark, Finland, Canada, Island, Sverige, Russland og USA for å diskutere saker som angår de aller nordligste områdene på jorda.

Det vil si, fra juni i fjor har ett sete stått tomt.

Russland – verdens største arktiske stat – er ikke med lenger. Etter invasjonen av Ukraina ble nemlig hele rådets arbeid stilt i bero. I juni kom meldingen om at rådet gjenopptar arbeidet i Arktisk Råd «uten russisk deltakelse», som det het. Begrunnelsen fra de andre landene var at et land som ikke respekterer internasjonale regler heller ikke har noe å gjøre i et multilateralt organ som jobber for å bedre samarbeidet gjennom blant annet nettopp internasjonale avtaler.

Da de sju andre nasjonene tok opp igjen arbeidet i Arktisk Råd uten Russland i juni i fjor, reagerte russerne kraftig. «Forsøk på å isolere Russland i Arktis er ønsketenkning», sa russisk UD. Nylig kom en ny uttalelse hvor den russiske ambassadøren til Arktis, Nikolaj Kortsjunov, påpekte at «Russland anser fremdeles Arktisk Råd som et vesentlig samarbeidsformat», og hintet også om at landet nå ønsker å kunne bli et «normalt» medlem av Arktisk Råd igjen.

Strengt tatt er ikke Russland kastet ut. Landet har heller ikke meldt seg selv ut. De er fremdeles medlem. Det mest presise å si er at samarbeidet i Arktisk Råd er «suspendert». Mens de andre landene har fortsatt sine møter med hverandre, har Russland holdt arktisk råd med seg selv.

Selv med Russlands invasjon av Ukraina på rullebladet har det ikke vært enkelt å suspendere samarbeidet. Det er det minst to grunner til:

Den ene er at Russland er så massivt dominerende i Arktis. Russisk land og hav utgjør nesten halvparten av hele Arktis. Arktisk Råd uten Russland er et hus som mangler en vegg. Å diskutere Arktis uten Russland, er som å diskutere forsvarspolitikk i NATO uten USA.

Den andre – og viktigste – handler om at å suspendere Russland fra Arktisk Råd er et fundamentalt brudd med «den arktiske eksepsjonalismen», altså ideen om at Arktis er «et annet sted» som opererer løsrevet fra stormaktspolitikken ellers i verden.

Vanskelige saker mellom vesten og Russland andre steder i verden skulle holdes utenfor Arktis. Sånn er det ikke lenger. Barentssekretariatet og «Folk til folk»-samarbeidet i nord har vært norske eksempler på denne «eksepsjonalismen»: Mens norsk, offentlig utenrikspolitikk overfor Russland har vært avmålt, kjølig, diplomatisk og kalkulert, var beskjeden fra norske myndigheter til folk i nord om at de skulle styrke vennskapet og styrke samarbeidet over grensen med Russland. «High north, low tensions» har vært mantraet for det politiske samarbeidsklimaet i nord i hele den postsovjetiske perioden – samtidig som Norge og UD hadde sin egen offisielle, nasjonale og mer avmålte linje overfor Russland.

Om to uker overtar Norge formannskapet i Arktisk Råd. Hvordan skal Norge nå jobbe for å sikre balansen mellom tale og taushet, samtaler og suspensjon, overfor Russland?

Norges utfordring som leder av Arktisk Råd er å finne den gylne balansen mellom isfront og imøtekommenhet. Det enkle svaret er selvsagt å fortsette en knallhard suspensjon av Russland. Men det er ikke sikkert det er det riktigste svaret – fordi det kan være spørsmålet er stilt feil.

Et konkret eksempel på dette er hvordan formannskapet i Arktisk Råd – som i dag besittes av Russland – skal overleveres fra Russland til Norge. Russlands utenriksminister Sergej Lavrov inviterte Huitfeldt til møte i Salekhard i russisk Arktis. Den reisen blir det ikke noe av. Norge møter ikke Russland på toppolitisk nivå lenger. Møtet blir sannsynligvis digitalt, og norsk ambassadør til Arktis, Morten Høglund, vil representere Norge.

Det mest riktige Norge kan gjøre nå er etter mitt syn å bruke formannskapet i Arktisk Råd til å samle og konsolidere én nasjonal linje overfor Russland – ikke å ha to ulike fortellinger gående samtidig, slik vi har pleid: Ett for nord, og ett for Oslo. Hva skal være den felles, norske holdningen til Russland – som gjelder i både UD, Kirkenes, Vardø og Vadsø? Norge trenger en felles nasjonal strategi for hvordan landet skal forholde seg til Russland. Denne linjen bør gjøres førende for formannskapet i Arktisk Råd.

Hvordan skal en slik linje egentlig se ut? Den bør kort fortalt være en diplomatisk minimumsløsning, som er mindre lukket enn en total boikott.

Dette kan Norge få til, fordi Norge har lengre erfaringer med å balansere forholdet til Russland enn de fleste andre stater i Arktisk Råd. Vi har en felles grense til land og til havs – som gjør at begge land lenge har snakket sammen om praktiske og konkrete ting. Russland er våre naboer i dag. Og vi vil være naboer den dagen krigen i Ukraina er over. Det tvinger Norge til en pragmatisk linje, også under en klar og vedvarende fordømmelse av krigføringen i Ukraina.

Det er et ytterligere forsterkende argument at Norge kommer til å bruke formannskapet til å prioritere hav, klima og miljø, bærekraftig økonomisk utvikling, og folk i nord – alle temaer hvor det er mulig for Norge å samtale med Russland, uten å ha formell politisk kontakt. I Arktisk Råd har forskere og embetsverket sammenstilt kunnskap til nasjonal forvaltning og internasjonalt konvensjonsarbeid. Klimasamarbeid har vært viktig. For å sammenstille kunnskap må man ha tilgang på russiske værdata fra hele det russiske Arktis.

Dette er ulike saksfelt som er skapt for kontakt mellom for eksempel norske og russiske forskningsmiljøer. Når forholdet på politisk toppnivå er dårlig får andre aktører større diplomatisk ansvar. Regjeringen bør derfor jobbe for at Russland deltar i en minimumsløsning i Arktisk Råd; ikke på politisk nivå, men på et embets- og forskningsnivå.

«Det er i Norges interesse å sørge for at rådet overlever», sier utenriksminister Anniken Huitfeldt. Spørsmålet som tvinger seg fram mellom ordene til Huitfeldt er dette: Hva slags Arktisk Råd er det som overlever om Russland ikke er med?

Teksten ble først publisert i dagsavisen 24.04.2023