Kirkenes viser vei ut av uføret

Kirkenes går mot strømmen når konfrontasjoner, sanksjoner, militærøvelser og opprustning mellom Russland og NATO øker spenningene, som blokkerer dialog og samarbeid. Kirkenes viser vei ut av uføret.

Av: Torgeir E. Fjærtoft, forsker og fagprofil i UTSYN

Det viktigste norske bidrag til sikkerheten i nordområdene nå er å skjerme det vi kan kalle Kirkenes-modellen mot ringvirkningene av Ukraina og Syria der Russlands og vår fortelling er på kollisjonskurs. All historisk erfaring viser at politiske løsninger på sikkerhetspolitiske problemer bare er mulig i perioder med lavspenning.

Einar Gerhardsens tre bærebjelker for Norges sikkerhet

De som har sett den gode dokumentaren på NRK om statsminister Einar Gerhardsen vet at han tvilte seg fram til at norsk sikkerhet hviler på tre bærebjelker. I tillegg til et rimelig nivå på vårt nasjonale forsvar trengte vi en troverdig allianse og et så godt forhold til Sovjetunionen og Russland som de politiske forhold til enhver tid tillater. Jeg kan tenke meg at han i sin sikkerhetspolitiske tenkning i tidlige etterkrigsår slet med å finne ut av Sovjetunionens to ansikter, som frigjørere av Finnmark i 1944 og brutale kuppmakere i Tsjekkoslovakia i 1948.

Det er balansen mellom disse tre bærebjelkene som trygger Norge. Det betyr at Norge trenger en sikkerhetspolitikk som samtidig gjør alle tre troverdige. Det betyr også at en politikk på ett område ikke må undergrave de andre. Dette er nå kjernen i Norges sikkerhetspolitiske problem. La oss derfor se nærmere på hvordan hver av disse bærebjelkene er nødvendige for Norges sikkerhet.

Den norske forsvarsmakt som piggsvin

Norges forsvar skal beskytte oss mot politisk press. Den kinesiske militærstrateg Sun Tzu skrev allerede for flere tusen år siden at det viktigste formålet med militærmakt er å vinne uten å kjempe. Vi må vokte oss for snikende endringer i europeiske maktforhold som kan begrense vår demokratiske frihet. Norge motstår press med et forsvar som gjør oss til et piggsvin. Vi trenger et forsvar som blokkerer motstanderes angrepsmuligheter.

Norge trenger en troverdig og trygg allianse

Selv med betydelig styrking av det norske forsvaret kan ikke Norge som lite naboland til Russland stå alene. Gerhardsen kom til slutt fram til at Norge trengte USA i ryggen etter kuppet i Tsjekkoslovakia i 1948.

Et vanskelig spørsmål nå er om det norske forsvarets tette bånd til USAs forsvar fremdeles er realistiske når president Trump og hans støttespillere opptrer i strid med politisk fornuft? En foruroligende tendens er at de overkjører og etter hvert bytter ut de fagmilitære ledere med innsikt og skjønn vi kunne stole på.

Et sterkere europeisk forsvarssamarbeid innenfor NATO og EU er klokt. Gerhardsens opprinnelige tanke om et nordisk forsvarssamarbeid kan styrke et felles europeisk forsvar om vi går sammen med Tyskland og andre likesinnede europeiske land.

Uten politisk fornuft kan militærmakt og allianser føre til krig

Uten politisk fornuft viser erfaringer fra den kalde krigen som nå er kjent at militærmakt og allianser kan gå galt om forsvarstiltak misforstås som angrepstrusler. Det var tilfellet tidlig på 1980-tallet, da Sovjetunionens invasjon i Afghanistan i 1979 førte til vestlige reaksjoner som skapte et stadig kaldere politisk klima. Utviklingen i dag får stadig flere likhetspunkter med den gang.

Erfaringene viser at den største krigsfare oppstår når motparten feiltolker hensikter. Om noen tror et angrep er uunngåelig kan det virke fornuftig å slå til først slik at krigen kan føres på motpartens jord. I militærstrategiens ordbruk er det forkjøpsslag og strategisk dybde.

Politisk fornuft i forholdet til Russland

Dette er selvsagt farlige illusjoner som allerede den klassiske prøyssiske militærstrateg von Clausewitz så klart. Han advarte at ingen plan overlever det første slag. Derfor mente han at militærstrategier ikke må fortrenge politisk fornuft, den egentlige meningen med hans kjente utsagn om at krig er fortsettelse av politikk med andre midler. Det er derfor viktig at vi styrker politisk fornuft i vårt forhold til Russland.

Sanksjoner virker mot sin hensikt fordi Russlands ledelse ikke kan gi etter for så åpenlyst press. Kostnadene bærer våre egne næringsinteresser og russerne i fellesskap fordi ellers lovende prosjekter i felles interesse blir blokkert.

En styrking av det norske forsvaret må ikke virke mot sin hensikt. Den kjente amerikanske militæreksperten Anthony Cordesman viser at Russland, sett fra deres side, har grunn til å kjenne seg underlegne USA og NATO. På vår side ønsker vi ikke at styrking av våre forsvarstiltak skal føre til nye økninger i russiske forsvarsutgifter etter at de nå flater ut eller til og med går ned. Derfor blir det viktig å skape en forståelse med Russland for at sikkerhet i Europa er felles sikkerhet med militære styrker på lavest mulig nivå. Felles sikkerhet forutsetter selvsagt at grenser er ukrenkelige.

De nye russiske atomraketter på grensen til naboland må vi anta er ment å kompensere for en følelse av underlegenhet, mener mange observatører. Det betyr ikke at de ikke er en sikkerhetstrussel, tvert imot. I en konfrontasjon blir presset for å bruke dem farlig. Uten troverdige mottiltak kan de også føre til gradvise endringer i europeiske maktforhold vi ikke kan godta. Dette viser hvordan også russiske forsvarstiltak kan utløse motreaksjoner som svekker deres sikkerhet. Det forstår selvsagt mange i Russland.

Felles europeisk sikkerhet

Vi skal ikke gå så veldig langt tilbake for å se hvordan samarbeid om krisehåndtering mellom Russland og USA, med de andre vestlige land, styrket felles sikkerhet. Viktige milepæler for felles sikkerhet med Russland er samarbeidet mellom Russland og USA kort tid etter slutten på den kalde krigen for å fjerne gamle sovjetiske atomvåpen fra de nye stater, som Ukraina, felles innsats med Russland for å hente ut kjemiske våpen fra Syria i 2013 og avtalen som hindret iranske atomvåpen i 2015.

Nå er det Russland som sitter med nøkkelen til en ny politisk løsning i Midtøsten gjennom de kontakter de har utviklet med alle regimer i regionen. Samtidig er det i Syria russiske og vestlige styrker har stått på hver sin side i uoversiktlige krigshandlinger.

Naboforhold må bli som i Kirkenes

En politisk dialog med Russland om politiske løsninger i Syria kan få nyttige ringvirkninger som kan redusere spenningene i Ukraina. Bare gjennom lavere politiske spenninger mellom Russland og Europa blir politiske løsninger i Ukraina mulige.

Løsninger i Ukraina kan også få ringvirkninger for Syria. Det kommende møtet 9. desember under fransk ledelse med Ukraina, Russland og Tyskland kan endelig bringe bevegelse i den fastlåste konfrontasjonen.

Egentlig er løsningen på både Russlands og Europas felles sikkerhetsproblem enkelt. Naboforhold må bli som i Kirkenes der lokale myndigheter og folk flest blir pressgrupper for dialog og samarbeid i felles interesse. Det krever selvsagt innsats fra begge parter.

Kronikken ble først publisert på Nordnorsk debatt, 29. november 2019.

Torgeir E. Fjærtoft har bakgrunn som norsk diplomat fra FN, EU og Midtøsten, med erfaring som gjesteforsker fra Senter for islam- og midtøstenstudier ved Universitetet i Oslo og Institutt for samtidshistorie, avdeling for Den kalde krigen i Berlin. Han har publisert flere forskningsartikler om politiske løsninger i Midtøsten og USAs, Russlands og EUs rolle.