Konferansers rolle når klimaendringer blir et sikkerhetsproblem

Konferanser spiller en viktig rolle, men innholdet blir mer deprimerende for hvert år.

Det er motstridende syn på hvorvidt klimaendringer er en reell sikkerhetstrussel i Arktis. På den ene siden påpekes interessekonflikter og kamp om naturressurser som potensielle kilder til mindre stabilitet. På den andre siden er argumentet at økt militær tilstedeværelse i Nordområdene bare er en konsekvens av generell økt tilstedeværelse og økonomiske aktiviteter, og at man må skille mellom dette og militæropprustning som følge av geostrategiske forhold.

Dette er en måte å ramme inn debatten på man kan stille spørsmålstegn ved. Den passer inn i et realismeperspektiv på internasjonale relasjoner, med fokus på militærmakt og geopolitikk. Det er kanskje enklere å forholde seg til det håndfaste. Kanskje derfor er Russlands såkalte militæropprusting i Nord er et hett tema i media. Det skrives mye om hvorvidt USA kommer til å trekke seg ut av NATO.

I realiteten har Arktis vært en eksepsjonelt fredelig region siden slutten av den kalde krigen. Samarbeid har bestått, også mellom USA og Russland, selv under sistnevntes annektering av Krimhalvøya og sanksjonene som fulgte. Arktisk Råd skal ut fra sitt mandat ikke behandle spørsmål av sikkerhetspolitisk karakter, noe som har bidratt til dette.

Her har også konferanser spilt en supplerende rolle. Politikere, forskere og industri-representanter kan møte med et bredt publikum uten de bindinger og restriksjoner deltakelse i formelle organisasjoner fører med seg. Som en informant til doktorgraden påpekte, i konferansesettingen kunne han «speak freely», og tonen var «more relaxed». Så langt har ikke spådommer om en ny kald krig eller et kappløp om naturressurser i Arktisk slått til. Trolig fordi man har klart å opprettholde en god dialog basert på samarbeid og felles interesser.

Les hele kronikken til Beate Steinveg ved UiT i High North News, publisert 11.03.19.