Uklar påvirkningslov skaper flere problemer enn den løser.

Av: Hedda Langemyr, daglig leder i UTSYN

Regjeringen arbeider nå med en ny lov som vil gjøre det straffbart å samarbeide med fremmede etterretningstjenester for «å påvirke den allmenne meningsdannelse». Spørsmålet er hvor langt vi er villig til å la norsk etterretningstjeneste gå for å passe på at den offentlige samtalen ikke påvirkes av militære aktører gjennom for eksempel desinformasjon.

«Å påvirke den allmenne meningsdannelse» kan handle om ytringer eller informasjon rettet mot å forsterke polarisering mellom grupper for å øke konfliktnivået, og ødelegge tillit til myndigheter. For eksempel var stormingen av den amerikanske kongressen i januar i år, blant annet en konsekvens av omfattende desinformasjon om valgfusk. Et annet eksempel er spredning av desinformasjon om covid-19 fra russiske og kinesiske aktører rettet mot europeiske land, for å skape usikkerhet i befolkningen om egne myndigheters håndtering av pandemien.

Summen av målrettet påvirkning kan over tid endre holdninger, og kan ifølge E-tjenesten og PST svekke demokratiet vårt.

På den ene siden er det derfor åpenbart at vi trenger en slik lov. Påvirkningsoperasjoner rettet mot Norge er et problem. De siste årene har trusselvurderingene fra de hemmelige tjenestene påpekt en tiltakende grad av påvirkningsaktivitet begått av fiendtlige stater. På denne tiden i fjor var det også et datainnbrudd mot Stortinget, som tydet på at andre land er interessert i informasjon om våre politikere og institusjoner.

Denne type operasjoner er særlig aktuelle i forbindelse med valg, men pågår også ellers for å forsterke splittelser og sårbarheter i det norske samfunnet. Påvirkningsoperasjoner er særlig knyttet til temaer som vekker sterke følelser, som for eksempel smittevernstiltak og vaksiner knyttet til covid-19, klima- og innvandringspolitikk. Slik lovforslaget står nå vil det tilsynelatende gi de hemmelige tjenestene mer fleksibilitet og handlingsrom. Det er både viktig og nødvendig.

Advokatforeningen er blant dem som har framført skarpe innvendinger mot forslaget, som de blant annet mener gjør det vanskelig å skille mellom hva som er legitim politisk aktivitet og hva som kan være ulovlig påvirkning. Foreningens hovedkonklusjon er at lovforslaget i nåværende form er for åpent for tolkning og dermed kan misbrukes, at det kan åpne for overvåkning av fortrolig og lovlig kommunikasjon, og at det både kan bidra til å svekke borgernes rettssikkerhet og krenke deres ytringsfrihet.

En del av Advokatforeningens kritikk er betimelig, men den er også forutsigbar og litt naiv. Paradokset er at formålet med loven er å beskytte de verdiene og prinsippene Advokatforeningen nettopp kritiserer loven for å bryte. Påvirkningsaktivitet fra andre stater krever et tettere samarbeid mellom PST og E-tjenesten. Lovforslagets begrunnelse er derfor ikke bare å ramme dem som samarbeider med utenlandsk etterretning, men også å effektivisere samarbeidet, styrke tjenestenes tilgang på informasjon og gjøre det lettere for dem å dele informasjon med hverandre. Det er en bra ting.

Det er bred enighet i de sikkerhetspolitiske miljøene om at de hemmelige tjenestene må ha mandat og myndighet til å kunne avdekke trusler i skjæringsfeltet mellom innenlandske forhold (PST) og utenlandske forhold (E-tjenesten). Behovet har vokst fram i takt med et mer sammensatt trusselbilde, som innebærer synkronisert bruk av ulike maktmidler for å ramme spesifikke sårbarheter i forskjellige samfunnsfunksjoner. Fagmiljøer har lenge vært oppgitte over at de snevre mandatene har vært til stort hinder for å bygge en felles situasjonsforståelse på tvers av sektorer.

Demokrati opprettholdes gjennom kunnskapsbaserte debatter, som igjen bidrar til å opprettholde de grunnleggende verdier som vårt liberale demokrati er tuftet på. Det er av og til nødvendig å gå langt i å verne dem. Den nye sikkerhetssituasjonen utfordrer rett og slett de klassiske dikotomiene mellom ytringsfrihet, menneskerettigheter og personvern på den ene siden, og sikkerhet på den andre. De verdiene vi er mest opptatt av å forsvare er også de verdiene som gjør oss mest sårbare.

Ryggmargsrefleksen til mange på venstresiden vil være å reagere negativt på utvidede rettigheter for de hemmelige tjenestene. Selv om det nå er 25 år siden Lund-kommisjonen avga sin rapport, sitter tidligere overvåkning av politiske grupperinger på venstre- og ytre venstreside fortsatt friskt i minnet. De hemmelige tjenestene har også lidd i mange år under dette. Tidligere PST-direktør Janne Kristiansen uttalte blant annet at PST ble så redd for å tråkke feil, at det la stor begrensning på handlingsrommet til å avdekke terror på norsk jord.

Samtidig har Advokatforeningen noen åpenbare poenger. Ett av dem er hvor grensene går for samarbeid med utenlandsk etterretning. Kan et møte med den russiske ambassadøren i Norge være i strid med loven, om det senere skulle vise seg at han leverer informasjon til den russiske etterretningen? Kan et møte med den amerikanske ambassadøren være problematisk, på samme grunnlag?

Skal dette kun gjelde møter med personer fra land «vi ikke liker»? Hva er kravet til forsett? Hvem skal bestemme hvem vi ikke liker? Vil grensene for hva som tolkes som ulovlig påvirkning endres med skiftende regjeringer?

Lovforslaget bør strammes opp og har mange spørsmål som må svares ut. Slik det står nå kan den bli en katastrofe i hendene på en framtidig regjering med vide tolkningsrammer for hva ulovlig påvirkning innebærer.

 

Kronikken ble først publisert i Dagsavisen, 18. august 2021.

Kategori: , ,