NAOC og det operative nordiske samarbeidet

I dag er det vanskelig å adskille de forskjellige geografiske områdene vi normalt har tenkt på i Barentsregionen og nå Østersjøen, både i krisehåndtering og i tilfelle krig. Det luftoperative samarbeidet har utviklet seg til å bli særlig tett mellom Finland, Sverige og Norge, men vi kan bli mer bevisste på de politiske signaleffektene dette gir.

Av: Oberst Gjert Lage Dyndal (Sjef OPS, A3) og oberst Lina Kongshavn (Sjef PLANS, A579)

Flere politikere og eksperter har tatt til orde også for økt nordisk samarbeid. Det er de siste få år utviklet flere samarbeid på høyt militært og politisk nivå. Det er også inngått flere avtaler innen forsvarsindustrien.

Uavhengig av dette, men nå med økt aktualitet og relevans – så har Luftforsvaret hatt tett og godt samvirke med særlig Sverige og Finland over flere år.

Norsk luftoperasjonssenter (NLUS), eller mer kjent ved sitt engelske/internasjonale navn og akronym «NAOC» (Norwegian Air Operation Centre) leder luftoperasjonene i Norge. NAOC ble opprettet i 2014, i forbindelse med at J3 Air ved det fellesoperative hovedkvarteret (FOH) ble avviklet, og årsverk og personell overført til Luftforsvaret. NAOC har siden vært i vekst og nådde «Initial Operational Capability» (IOC) status høsten 2018. NAOC driver luftoperasjoner til daglig, men utvikles videre frem mot målsetningen om «Full Operational Capability» (FOC) i løpet av 2024.

Luftoperativt samvirke

Som beskrevet i Forsvarets doktrine for luftoperasjoner fra 2018, som da erstattet den gamle og godt utdaterte versjonen fra 2002, så ligger fortsatt de tradisjonelle prinsippene i bunn for luftmilitær kommando og kontroll – «sentralisert ledelse og desentralisert utøvelse». NAOC forestår den taktiske ledelsen av norske luftstyrker i Norge og internasjonalt, og av alle norske og allierte militære luftoperasjoner i Norge. Dette inkluderer alt fra trening til større øvelser og daglig operativ virksomhet. Vi er opptatt av at Luftforsvaret (i økende grad) skal være bevisste på vår virksomhet opp mot målsetninger fra Forsvarsledelsen, og FOH særlig, også i fredstid. Alt Forsvaret gjør har også en politisk kommunikasjonsside ved seg. Dette gjelder nasjonal virksomhet, NATO og bilateral virksomhet.

Et tema som sjelden vies mye oppmerksomhet er det utstrakte nordiske samvirket som foregår med luftstyrker. Under den kalde krigen var det noe tilknytning, fra «vennskapsskvadroner» til politisk signalisering. Det praktisk samvirket med mer operativt tilsnitt begynte derimot rundt millenniumskiftet. Arent Arntzen, en tidligere flyger ved 338 skvadron – som dessverre døde så alt for tidlig i en sivil flyulykke i januar 2014, er kjent for å være en av de ledende personene for mer konkret samvirke. Dette kom fra bunnen og opp. Fra det spede operative samvirket de fikk i gang vokste NAM (Nordic Air Meet) frem. Dette ble gjennomført noen år, og vokste i omfang. Etter hvert ble Bodø-miljøet mer ledende i det nordiske operative samvirket, og etter hvert har øvelsene AFM (Arctic Fighter Meet), ACE (Arctic Challenge Exercise) og CBT (Cross Border Training) tatt over som arena for særlig norsk-svensk-finsk samarbeid. Også flere land har gjennom årenes løp tilsluttet seg denne spesielle og gode internasjonale treningsarenaen som deltagere.

Jevnlig «Cross Border Training»

CBT foregår kontinuerlig, med samvirke tilnærmet annenhver uke i dag. Det innbefatter da normalt fly fra Norge, Sverige og Finland i luftrom som går på tvers av grensene i nord. Dette gir meget godt læringsutbytte på stridsteknisk nivå, ved at det jevnlig er mange kampfly av ulike typer involvert – flere enn hva noen av partene normalt klarer å stille alene. Ulike typer fly betyr at ulike egenskaper og kapabiliteter introduseres, hvilket i seg selv gir økt treningsverdi. Det blir et internasjonalt preg over treningen som utfordrer alle litt ekstra og gjør man bedre i stand til å operere i koalisjoner i fremtiden. Etter hvert som dette er blitt så godt etablert kreves det mindre koordinering, noe som gir «stordriftsfordeler» og kosteffektiv drift. Ettersom treningsområdene er nære for alle, så går det bort lite tid til transitt for «internasjonal trening». Den årlig øvelsen AFM går på rundgang mellom nasjonene, og gir i tillegg til trening på stridsteknisk nivå, også erfaring med deployering til henholdsvis svenske og finske flybaser.

I tillegg til denne meget fleksible ordningen for samvirke på tvers av grensene, så er det også gjort avtaler mellom de nordiske landene for bruk av hverandres flystasjoner som alternativer i tilfelle behovet oppstår, som for eksempel ved dårlig vær. Norske og svenske fly har relativt ofte hverandres flystasjoner satt opp som mulige vær-alternativer vinterstid.

CBT samvirket er derimot ikke noe som har vært utnyttet i særlig grad av eller for NAOC sin del. Det er heller ikke en aktivitet som har vært preget av politisk signalisering. Det oppstod fra bunnen opp, for god stridsteknisk og taktisk trening, og det har blitt videreført som det. Uansett har det også en signaleffekt, og det gjør oss bedre i stand til å operere i samvirke. Som følge har det etter hvert også fått støtte fra operasjonelt og politisk nivå.

«Arctic Challenge Exercise» øvelsene

ACE er en følge og naturlig videreutvikling basert på erfaringer ifra CBT, og selvsagt et ønske om en ramme som gir rom for mer omfattende og kompleks øvingsaktivitet. Her er det flere land som har blitt involvert for å trene og øve i de gode treningsområdene i tynt befolkende områder. I tillegg til god arktisk trening for flygere og teknisk understøttelse. Øvelsen ACE går annethvert år, og den neste gjennomføres i Norge i 2021. NAOC og kampflymiljøet i Bodø leder arbeidet med denne.

Dette er også en meget god øvelse for NAOC, så vel som for Luftforsvarets kontroll- og varslingsmiljø (CRC). Her får CRC øvd med større luftstyrker, på kryss av grensene. I tillegg har Luftforsvaret deltatt med luftvernstridsgrupper med NASAMS våpensystem i øvelsen, og gjennom deployering til øvingsområder i Sverige fått verdifull luftverntrening i høyintensitetsscenarier, bidratt til økt kompleksitet gjennom flere bakkebaserte trusler i luftoperasjonene, samt gitt deployeringstrening til andre land.

Knyttet til denne jevnlige treningsaktiviteten gjennom CBT og med øvelsene som AFM og ACE, så får også CRC god erfaring med å dele luftbildet. Det er ikke fast, men ved aktivitet. Dette gir økt evne til å danne god felles situasjonsoversikt i tilstøtende områder, ved behov.

Luftvernsamarbeid

Som en del av NORDEFCO-samarbeidet gjennomføres det årlige stabs- og table-top øvelser kalt «Nordic Helmet» som inkluderer de operative luftvernmiljøene. Nasjonenes luftverninnrettinger har variert basert på nasjonale prioriteringer, men felles er at alle landene har beholdt en viss kompetanse innenfor luftvernoperasjoner. Parallelt har også de små luftvernfagmiljøene møttes, og spesielt har Finlands anskaffelse av NASAMS III medført økt bilateralt samarbeid med Finland.

Sverige har økt fokuset på luftvern, spesielt tydelig gjennom anskaffelse av evnen til beskyttelse mot ballistiske missiler ved å gå til anskaffelse av PATRIOT-våpensystem. Sverige har også i det siste tiåret hatt økt fokus på å bygge opp luftvernkompetansen gjennom deltagelse på kurs og skoler i regi av US Army Fires Centre of Excellence, Air Defense Artillery School. I tillegg til økt fokus på kompetanseheving har Sverige også en tydelig sivil-militær kobling, der svensk nasjonal forsvarsindustri er tett knyttet til det operative luftvernmiljøet.

Det økende luftvernfokuset som pågår i de nordiske landene åpner for samarbeid på flere områder. Norge og Finland kan gjennom å være NASAMS-brukere sammen påvirke videreutvikling av våpensystemet, og dermed påvirke evnen til å bekjempe nye trusler. Ved at Sverige nå innlemmes i familien av PATRIOT-brukere gjør at det er grunn til å se på om deres nyervervede kompetanse kan styrke fagmiljøene og de operative miljøene også i Norge.

Mot et bredere samarbeid

Det nordiske samvirket er veldig viktig, nettopp av de fordelene som flere og ulike deltagere, og plattformer og tekniske systemer gir.

De luftoperative øvelsene og samvirket har i hovedsak foregått på det taktiske plan. Nå er det derimot mer aktivitet og flere initiativer for et tettere samvirke, i alle domener, men også for Luftforsvaret.

Det foregår noe samvirke inne lufttransport med C-130, men i begrenset omfang. Det er inngått avtaler for å se på bedre samvirke også innen bakkebaserte luftforsvarssystemer (SBAD), kanskje naturlig som en følge av Finlands anskaffelse av NASAMS fra Kongsberg. Det er derimot en del begrensninger til dette, så hvor omfattende det kan bli er usikkert. Det kan videre komme til videre samarbeid om radarsystemer og for utveksling av luftbilde. Om Finland skulle velge F-35 som sitt fremtidige kampfly vil det også sannsynligvis medføre økt og nytt samvirke.

Allikevel, hvor langt det vil gå er fortsatt usikkert. Det er ikke akkurat noen god «track record» for tyngre og mer politiske samarbeidsavtaler. Som sagt av Håkon Lunde Saxi fra Forsvarets høgskole, som forsker mye på nordisk samarbeid: «Nordisk forsvarssamarbeid etter den kalde krigen: Fra avståelse til integrasjon og havari».¹

På den luftoperative fronten har vi uansett ambisjon om å fortsette det gode samarbeidet, med CBT, og så storøvelsen «ACE 21» som det neste høydepunktet. Dette vil, som tidligere, involvere de sedvanlige Norge, Sverige og Finland, samt Danmark, USA og andre NATO allierte og PfP nasjoner. Dette vil gi god erfaring med kombinasjoner med 4. og 5. generasjon kampfly, store formasjoner og ledelse av luftoperasjoner også for NAOC.

Fotnote

1. Saxi, Håkon Lunde, «Nordisk forsvarssamarbeid etter den kalde krigen: Fra avståelse til integrasjon og havari», Fortid 1/2018.

Artikkelen er skrevet for tidsskriftet LUFTLED og UTSYN. Takk til Oblt Geir Olav «GOF» Fagerheim og oblt Per Steinar Trøite for bakgrunnsinformasjon.

Artikkelen ble først publisert i LUFTLED 1/2020.

Publisert på prosjektutsyn.no med støtte fra Fritt Ord.