Noen burde snakke mer sammen

Skal det være opp til lokale aktører å balansere behovet mellom næringsutvikling og sikkerhet i Norges forhold til Kina?

Tekst: Hedda Langemyr, Utsyn

Den siste tidens hendelser i Kirkenes illustrerer godt hvor vanskelig det er å håndtere Kinas økende interesser i Arktis. Mens sikkerhetstjenestene i årevis har advart sterkt mot Kinas ønske om å kjøpe opp kritisk infrastruktur i Arktis, kan NRK melde at havnesjefen i Kirkenes aktivt har forhandlet med et kinesisk logistikkselskap om å etablere seg i Norges grenseby til Russland. Det er ikke hvilket som helst selskap. Rederiet Cosco er et av verdens største shippingselskaper og er eid av den kinesiske stat.

Det har gått to og et halvt år siden mange lokalsamfunn i Finnmark fikk snudd sin virkelighet på hodet. Russland gikk til fullskala invasjon av Ukraina. Det som hadde vært rådende norsk næringspolitikk gjennom skiftende regjeringer – handel og samkvem med Russland – opphørte. Norge fulgte EU-sanksjonene. For mange bedrifter, spesielt i Sør-Varanger, falt mye av næringsgrunnlaget bort.

Ambisjonene om å bygge en storhavn i Kirkenes har eksistert lenge. De visjonære har ønsket å se en utbygging av havna i sammenheng med jernbane til Finland og utviklingen av Den nordlige sjørute – sjøveien fra Europa og nord for Russland til Kina.

Norges sikkerhetspolitiske forhold til Kina kan ikke legges over på en enkelt havnesjef

Nettopp Kina er en interessant aktør i denne sammenhengen. Kina jobber for å bygge relasjoner og få innflytelse i Arktis. Etterretningstjenesten advarer om at Beijing kartlegger mulighetene for å jobbe tettere med Russland i nord. «Beijing tenker langsiktig, og posisjonerer seg for muligheter som kan oppstå senere, når russiske behov for investeringer sannsynligvis vil øke», heter det i Etterretningstjenestens vurdering av aktuelle sikkerhetspolitiske utfordringer, Fokus 2023.

Havnesjefen i Kirkenes visste at kontakten med det kinesiske selskapet var kontroversiell. Han tok derfor aktive grep for å unngå at dialogen skulle bli kjent: «Jeg tror det vil være politisk veldig fordelaktig om vi bruker betegnelsen OCEAN ALLIANCE når vi snakker om dette samarbeidet, selv om samarbeidet utelukkende er med Cosco», skriver havnesjefen i en e-post, ifølge NRK.

Saken fra Kirkenes viser hvor vanskelig det er for lokale aktører og institusjoner å vite hvor grensene mellom næringsutvikling og sikkerhetspolitikk går. I alle tilfeller kan ikke ansvaret for å håndtere Norges sikkerhetspolitiske forhold til Kina legges over på en enkelt havnesjef.

Mens regjeringen snakker om faren fra Kina, samtidig som statsministeren drar til Kina for å få økt handel mellom landene, er det flere enn lokalpolitikere i nord som blir i stuss over hvor linjene skal gå.

Ordfører Magnus Mæland (H) i Sør-Varanger kaller saken en suppe. «Problemet er at Nærings- og fiskeridepartementet sier én ting, mens Justis- og beredskapsdepartementet sier en annen ting. I mellomtiden reiser statsministeren til Kina», sier han til NRK.

Havnesjefen sier han to ganger har bedt om møter med statsministeren under besøk i Kirkenes, uten å lykkes. Og NRKs forsøk på å finne ut hvem i regjeringsapparatet som har ansvaret for å hjelpe Kirkenes i kommunikasjonen med Kina, er en oppvisning i «jeg peker på deg»-leken: Statsministeren vil ikke svare og viser videre til Nærings- og fiskeridepartementet. Næringsministeren peker på fiskeriministeren. Fiskeriministeren svarer på epost: «Norske aktører skal være trygge på at vi ønsker handel med Kina, samtidig kreves det økt årvåkenhet for å sikre norske interesser». I mellomtiden har heller ikke utenriksministeren ønsket å la seg intervjue.

Saken er nå blitt til et politisk spill i Stortinget. Dette er ikke et fiskerispørsmål, men et sikkerhetsspørsmål, sa Venstres Ola Elvestuen. Det er oppsiktsvekkende at regjeringen ikke kan ha en tydeligere, enhetlig linje, sier tidligere utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H).

Til slutt kom justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl på banen. Hun understreker at kinesiske investeringer kan bli stanset om de ikke ivaretar nasjonal sikkerhet. «Vi ønsker et godt samspill mellom myndighetene og kommunene for å balansere hensynet til næringsliv og lokalsamfunn på den ene siden, og nasjonal sikkerhet på den andre siden».

Hva betyr dette egentlig? «Regjeringen har forståelse for at det kan oppleves vanskelig for en kommune når hensynet til nasjonal sikkerhet settes opp mot aktivitet som kan gi arbeidsplasser eller inntekter, men i denne type saker må nasjonal sikkerhet komme først», heter det i redegjørelsen fra Mehl.

Mehls involvering i saken kommer etter uker med debatt i mediene om manglende nasjonale råd. Responsen er reaktiv og kommer først etter at NRK har avslørt hvordan en lokal aktør forhandler om utvikling av kritisk infrastruktur med et land Norges sikkerhetstjenester advarer mot. Regjeringen har hatt lang tid på å utarbeide en plan for hvordan Norge skal forholde seg til kinesiske interesser som vil etablere seg i Arktis. Det har heller ikke manglet rapporter som peker på Kinas interesse for norsk næringsliv i nord.

I Kirkenes stiller man nå kanskje spørsmålet: Om ikke Kina kan betale for utvikling av havnen, hvem skal da ta regningen? Fra et lokalpolitisk perspektiv er det forståelig at man ønsker økt næringsaktivitet i en geopolitisk viktig del av Norge med demografisk nedgang. Regjeringen understreker at bosetting i Øst-Finnmark er en god sikkerhetspolitikk. Da vil man kanskje også kunne argumentere for at det er norske penger, og ikke kinesiske, som bør inn i Kirkenes havn.

Dagens situasjon krever en mer samlet nasjonal strategi som ikke bare avklarer regjeringens linje overfor Kina, men som også gir tydeligere retningslinjer og bedre dialog med lokale myndigheter og næringsliv. I et totalberedskapsperspektiv har også næringsaktører og sivilsamfunn viktige roller å spille fremover.

«Noen har snakket sammen» ble det sagt da Arbeiderpartiet i sin storhetstid styrte norsk politikk og forvaltning – gjerne fra bakrommet. Når man ser på hvordan regjeringen i dag overlater små lokalsamfunn i nord til å håndtere nasjonale sikkerhetsspørsmål selv, er det fristende å skrive om ordtaket: Noen burde snakke mer sammen.

Først publisert i Dagsavisen.