Smutthullene i sanksjonsregelverket er mange, og støtten fra myndighetene strekker ikke til næringslivets behov.

Av: Cathrine Lagerberg, Fagprofil i UTSYN og Senior Manager, Intelligence Services & Cyber Risk, Deloitte AS

Vesten har innført massive økonomiske sanksjoner mot russisk økonomi. Å manøvrere disse reglene er svært komplekst og vil kreve forbedrede rutiner og endret tankesett. Teknologikappløp, økt rivalisering og de-globalisering medfører stadig mer avanserte anskaffelsesmetoder ved hjelp av tredjeland, kompliserte eierskapsstrukturer, smugling og nye allianser. Dette gjør det enklere for sanksjonerte entiteter å få tak i kritisk teknologi og kunnskap som trengs både akutt til våpenproduksjon og strategisk for å oppfylle langsiktige ambisjoner. For å avdekke dette må konvensjonell eksportkontroll fullstendig revideres og bli tilsvarende like prioritert som den innsatsen motstanderne legger i omgåelsene for å få tak i dette.

Nå viser nye handelstall at vestlig teknologi som kan brukes i våpen, likevel finner veien til Russland. Handelen skjer via tredjeland, også europeiske, og land som Russland anser som vennlige. Både profittjagende selskaper og meglere bidrar til å opprettholde strømmen av såkalt flerbruksteknologi til Russland, altså teknologi som i utgangspunktet ikke er militær, men som kan brukes militært.

Sanksjonsregelverket er komplisert. Og vurdering av flerbruks-teknologi er vanskelig. Mange bedrifter har ikke selv nok kunnskap om hvordan egen teknologi kan brukes av militærindustrien. Noen er naive, mens andre skjuler seg bak argumentasjon om at informasjonen om bruksområdet er gradert. I tillegg blir private kommersielle og nasjonale sikkerhetsspørsmål stadig mer sammenvevd. Mange bedrifter sliter med å få tak i informasjonen de trenger om eksportkontroll.

Norske myndigheter minner stadig private bedrifter om deres ansvar for å håndheve eksportkontroll. Men det å søke råd fra de samme myndighetene tar tid. Noen ganger kan det gå måneder før bedriften får svar på om en vare kan eksporteres eller ikke. Dette gir bedrifter to valg:

  1. Å vente på svar fra utenriksdepartementet, men da risikere å miste kontrakten.
  2. Å gjøre egne undersøkelser om lovligheten med eksporten. Da risikerer man å bli anklaget for utilsiktet støtte til russisk militær innsats når dine komponenter blir funnet i russiske våpen i Ukraina.

Det finnes ingen bestemt definisjon for hvilken teknologi som kan ha flerbrukspotensial. Selv om mange lavteknologiske forbruker- eller industriprodukter faller utenfor eksportkontroll og- varelistespesifikasjonene, kan de fortsatt være komponenter til militær bruk og må derfor vurderes som eksportkontrollerte dersom:

  • de er solgt til tungt sanksjonerte destinasjoner (eksempelvis ikke-listeført teknologi som halvledere til sanksjonerte land),
  • det er høy risiko for avledning til våpen eller militære programmer (eksempelvis eksport av flerbruksmateriell som avansert mikroelektronikk eller undervannssensorer til Kina som kan inngå i missiler eller marinefartøy)
  • det er stor risiko for at det kan selges videre via et tredjeland til et sanksjonert sluttland (eksempelvis flerbruksvarer som selges til medium-høy risiko land som Kina, Tyrkia og stan-land hvor det er høy risiko for at varer blir re-eksportert eller transportert videre til sanksjonerte land).

Kommersiell og hyllevare teknologi kan være eksportkontrollert på grunn av dens ytelsesegenskaper, kvaliteter, eller potensiell militære sluttbruk. Mikroelektronikk og halvledere er gode eksempler på dette. Dette er teknologi som Russland trenger for våpenproduksjon og industrielle operasjoner.

Salget av én norsk sonar til marinen i Myanmar i 2018 viser hvor komplekst dette kan være. Der lurte et selskap i Singapore, Kongsberg Maritime og Utenriksdepartementet med en falsk sluttbrukererklæring. Etter å ha fått avslag på to søknader fra Myanmars marine hydrografiske senter, som stod oppført som sluttkunde, gikk direktøren for et indonesisk firma med på å fylle ut en falsk erklæring om at hans selskap var sluttkunden og ikke marinen i Myanmar.

Slik ble norske myndigheter lurt til å selge flerbruksutstyr til et sanksjonert land via et land som ikke var underlagt sanksjoner.

Dette viser hvor komplekst eksportkontroll er, hvor man konstant må være oppmerksomme på nye allianser, land som samarbeider, og i økende grad utvide eksportkontroll av særskilt sensitivt utstyr til flere land som ikke er underlagt sanksjonene.

Eksportkontroll krever også mer avanserte verktøy for å klare å identifisere koblinger og aktører som kan være knyttet som man ikke like enkelt finner gjennom mer avanserte åpen kilde-søk, kommersielle databaser eller ordinære screeningmetoder. Eksportkontroll krever systematisk sammenligning av tidligere saker hvor man har oversikt over søknader som kan indikere at det er samme bestilling med samme spesifikasjoner, men med ulike sluttbrukere.

Å forstå sanksjoner og eksportkontroll krever en tverrfaglig tilnærming. Man må snakke med juridiske eksperter, fageksperter, rådgivere som kan balansere sikkerhetspolitikk mot handelspolitikk. Å ha kompetanse på trusselbildet og militære kapasiteter er ofte også en fordel. De fleste selskaper har ikke denne kompetansen. Med økt ansvar, knappe ressurser og mangel på ekspertise, står privat sektor og næringslivet nå overfor en lang oppoverbakke hvor de må takle de intrikate oppgavene med det å oppdage og motvirke sanksjonsomgåelse.

EU jobber nå med å stramme inn sanksjonsregelverket. Målet er å svarteliste selskaper som hjelper Russland. Bedrifter har mye å tape på å ikke forbedre sine eksportkontrollrutiner. Bedriftene vil måtte ha raskere og bedre rådgivning enn hva norske myndigheter klarer å levere. Det er avgjørende at myndighetene bryter seg løs fra sine byråkratiske begrensninger og erkjenner nødvendigheten av å bruke private selskaper, eksperter og konsulenter som har denne kompetansen.

Uten ekstern ekspertise vil bedrifter fortsette å eksportere teknologi som til slutt ender opp i våpen som brukes på russisk side på slagmarken i Ukraina eller i andre lands militære kapasiteter som man ikke har sikkerhetssamarbeid med.

Myndighetene må derfor umiddelbart forplikte seg til sine løfter om å styrke samarbeidet mellom private og offentlige. Ellers vil næringslivet stå igjen alene for å navigere i kompleksiteten ved å vurdere om teknologien deres kan få ulike konsekvenser for sikkerhetsinteresser som ikke er i tråd med nasjonale eller alliertes interesser.

Vi har kun tiden og veien. Det er på tide at myndighetene ikke bare snakker om å akselerere privat-offentlig samarbeid, men tar tak i disse utfordringene i fellesskap og aktivt samordner handlinger med ord og «walk the talk». Alternativet kan være at Vesten mister teknologisk fortrinn, og sender kunnskapen sin til Østen eller resten av verden.

Kategori: