Sikkerhetspolitikken må tilpasses den digitale tidsalder. I tillegg til nye trusler, finnes også betydelige muligheter for Norge.
Av: Silvija Seres, president i Polyteknisk Forening og Hedda Langemyr, daglig leder i UTSYN – Forum for utenriks og sikkerhet
USA er ikke lenger verdenspoliti. Kina har snart den største økonomien. India utdanner over en million ingeniører i året. Russland hevder seg i nærområdene. Alle styrker seg i skyen. Digital teknologi brukes til alt fra propaganda til bombing, og mange følger veldig godt med på alt vi gjør. Norge har bare delvis tatt innover seg at de tradisjonelle alliansene og institusjonene som forsvarer våre verdier og vår velstand, nå utfordres. I denne nye virkeligheten må Norge bruke de komparative fortrinnene vi har for å forsterke eksisterende bånd og å finne nye partnere. Vi trenger innovasjon – også i forsvars- og sikkerhetssektoren.
De siste tiårene har Norge bidratt til Natos internasjonale militære operasjoner, som i Kosovo, Afghanistan og Libya. Bidragene våre forklares ofte som «medlemsavgiften» til alliansen – de bidrar til å styrke garantien for vår egen sikkerhet ved å øke sannsynligheten for at Nato vil komme oss til unnsetning. Slike operasjoner er på vei bort, og de siste årene har Norge i større grad bidratt med overvåkning, etterretning, utdannelse og organisering. Volumet på soldater i Norge er nå også så lavt at evnen til substansielle bidrag internasjonalt er i ferd med å forsvinne.
Det er ikke til å komme unna at Norge, som en liten nasjon, uansett gir et relativt beskjedent militært bidrag til våre partnere og allierte. Våre jagerfly hadde knapt fylt opp et av hangarskipene som vil ligge utenfor kysten i forbindelse med militærøvelsen Trident Juncture i høst. Vi har ikke kvantitet, men vi kan gi kvalitative bidrag. Viktigst av alt er menneskene, den kompetansen Norge samlet sitter på.
Vi har ikke kvantitet, men vi kan gi kvalitative bidrag. Viktigst av alt er menneskene, den kompetansen Norge samlet sitter på.
Disrupsjon handler om når noe gjennomgripende skjer som endrer en sektor fundamentalt. Det handler om å se en problemstilling på en ny måte. Hvordan kan Norge kombinere det vi er best på, på en måte som løser nye utfordringer? Vi er verdensledende i både høyteknologi og diplomati og fredsarbeid. I tillegg har vi en særdeles effektiv ordning for samarbeid og omsetting av ny teknologi i forsvarssektoren. Jobber disse kreftene godt nok sammen på nasjonens vegne?
Norges teknologi- og oppstartsmiljø har mye å by på, både dyp innsikt og handlekraft –sektoren burde brukes mer strategisk som et ledd i en aktiv sikkerhetspolitikk. Allianser inngås på nye premisser, og som i alle sektorer, trenger vi nye arenaer som gir verdi for allierte. Norge utvikler både selvkjørende båter og fjernstyrte kanoner. Trekantsamarbeidet mellom industrien, forskningsmiljøer og Forsvaret, har gitt rammeforutsetninger som muliggjør en rask omsetning av forskning. Det leveres faktisk utstyr og anvendbar praksis i en hastighet som overgår teknologioverføring i de fleste andre industrier.
Dette er et kontroversielt landskap. Teknologiske bidrag til sikkerhetspolitikken betyr ofte våpenindustri. At det er en vanskelig utfordring betyr ikke at den ikke inneholder muligheter –i spekteret fra beredskap, beskyttelse og forsvar er det et godt stykke til angrep og krigsforbrytelser. Norge er i en unik posisjon med særlige konkurransefortrinn både når det gjelder høyteknologi og i dialog, diplomati- og fredsarbeid. Mulighetsrommet vi må utnytte er i feltet mellom disse sektorene. Premisset for å lykkes er en demokratisk debatt, som gir innsikt og legitimitet.
Moderne krigføring skjer også i skyen, der alle er både mål og middel – og en moderne sikkerhetspolitikk tar dette innover seg. Tillitsbasert samarbeid på tvers i samfunnet, bruk av beste praksis fra andre sektorer og en åpen, faktabasert debatt vil gi rammene for å styre trygt i dette krevende farvannet.
Debattinnlegget ble først publisert i Dagens Næringsliv, 13.09.18.