Ny norsk kurs i NATO

Det er under to uker til Nato-toppmøtet i Brussel. Statsminister Erna Solberg (H) vil ha Nato tilbake som en forsvarsallianse.

Av: Hedda Langemyr, daglig leder i UTSYN

Nato skal omskrive sin egen «grunnlov», altså få et nytt strategisk konsept. Siste gang det skjedde var i 2010. Den gang ble Russland omtalt som en strategisk partner. Kina var ikke engang nevnt. En revisjon er derfor høyst nødvendig og på overtid. Det blir tema på Natos toppmøte i Brussel 14. juni.

Men hvordan vil det nye konseptet se ut?

Nato er en nord-atlantisk forsvarspakt, hvor USA alltid har hatt en dominerende rolle. USA er den største bidragsyteren og har således også stor definisjonsmakt. Det innebærer blant annet at de i flere omganger har tolket forsvarsoppdraget til å inkludere militære operasjoner i områder utenfor Nato-landenes grenser.

Den norske linjen har vært å følge USA. Denne linjen har ligget fast, uavhengig av hvem som har vært i regjering i Norge. Nå signaliserer Erna Solberg nye tider. Det er oppsiktsvekkende, gitt at ordene faller fra lederen av det tradisjonelle forsvarspartiet Høyre.

Til VG sier Solberg at hun «vil være veldig tilbakeholden med hvor vi skal bruke Nato og hvor det kan være nyttig. Det er ikke et poeng at Nato skal være alle mulige steder. Nato skal først og fremst være en forsvarsallianse for de landene som er medlemmer».

Det er interessant, fordi dette er ord som tidligere ville vært forbeholdt venstresiden i norsk politikk.

Solbergs ord kan også leses som en kritikk av både USA og deres tolkning av Nato-paktens artikkel fem. Artikkelen sier som kjent at et angrep mot én alliansepartner er et angrep på alle medlemslandene, og at det i så fall legitimerer «bruk av væpnet makt, som den anser for nødvendig for å gjenopprette og opprettholde det nord-atlantiske områdes sikkerhet».

USAs holdning til artikkel fem har vært at det holder å føle sin egen sikkerhet truet, som i Irak. Eller som etter 9/11, at et angrep på hjemmebane, legitimerer militære operasjoner i Afghanistan.

Solbergs ord må kort og godt leses som et krav om å gjøre Nato til mer av det som var den opprinnelige intensjonen, nemlig en forsvarsallianse, en felles mur som omslutter de vestlige landene som inngår i alliansen – ikke et fellesoperativt, utegående militærvesen som kan operere som verdenspoliti der USA måtte finne det for godt.

Et interessant spørsmål er om Solbergs nye linje også er et brudd med den norske Amerika-linjen. Svaret er både ja, og nei.

Det er ja, fordi Solbergs holdning kan bli et dilemma opp mot USAs linje mot Asia. Solberg er nemlig tydelig på at Kina ikke bør være et område som Nato skal blande seg for mye borti. Nato-sjef Jens Stoltenbergs skisse til ny strategisk plan peker bestemt mot Kina og Asia. Stoltenberg har sagt at Nato må ha mye større oppmerksomhet mot Kina, og han peker ut Kina som den største trusselen mot åpne samfunn. Stoltenberg ønsker å gjøre Nato til en global politisk allianse, i tettere samarbeid med land som Australia, Japan, New Zealand og Sør-Korea. Generalsekretærens visjon er åpenbart en videreføring av både Trump og Bidens økte politiske engasjement mot øst, som ser på Kina som en økende trussel mot USAs posisjon.

Dit vil altså ikke Solberg.

«Vi må diskutere Kinas økte militære aktivitet uten at det betyr at Nato skal ha en rolle der. Jeg er veldig tilbakeholden med hvor vi skal bruke Nato. Det må være mulig for Nato å snakke om sikkerhet og ha analyser om det, uten at det betyr at Nato skal involvere seg direkte», sier hun til VG.

Samtidig er Solbergs ord ikke så oppsiktsvekkende som det kanskje kan virke. I praksis er dette også i tråd med amerikansk politikk. USA er i ferd med å trekke seg ut av Afghanistan. Alle amerikanske soldater skal være ute av landet innen 11. september i år. Dette er kjent. Allerede under Trump signaliserte den amerikanske administrasjonen at det skulle bli færre militære utenlandsaktiviteter fra USA, og dermed Nato.

Stoltenberg legger også vekt på å styrke den sivile motstandsdyktigheten i Nato-landene. Dette må ses i lys av at Nato og EU har fått et langt tettere samarbeid de siste årene og blant annet har hatt representanter til stede på hverandres toppmøter. I tillegg har det blitt etablert et hundretalls felles prosjekter mellom EU og Nato nettopp for å bekjempe sammensatte, ikke-militære trusler mot demokratiet. Solberg virker også her tilbakeholden, og argumenterer med at alliansen ikke må gape over for mye.

Hva som blir det endelige utfallet av Natos nye konsept vet vi ikke ennå. Det vi har fått vite om strategien vitner om en sterkere verdimessig forankring i Nato-landene, i betydningen av en sterkere felles kamp for å bevare demokratiene i Europa. Her inngår også arbeidet med å styrke den sivile motstandsdyktigheten, spesielt mot såkalte hybride, sammensatte trusler. Den vitner også om en politisering, hvor USA ønsker et sterkere fokus på den strategiske rivaliseringen mot Kina. Dette vil i så fall potensielt kunne få sterke spill-over effekter både på internasjonal handel og diplomati.

Det høres intuitivt fornuftig ut med økt oppmerksomhet på egne kjerneområder, men det har også vært i fokus i Nato siden nærområdeinitiativet kom i 2008. Det er altså ikke noe nytt. Det er enkelt å forstå Solbergs ønske om å ikke legge seg ut med Kina, spesielt etter at Norge fikk erfare hvor mye utenrikspolitisk kapital som krevdes for å rette opp forholdet til Kina etter utdelingen av Nobels fredspris i 2010 til den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo. Solbergs tilnærming virker likevel noe utdatert, da hun fastholder den sterke dikotomien mellom krig og fred. Ved at de sterke skillene mellom militære og sivile opprettholdes, vil både Forsvaret og samfunnet for øvrig bli dårligere rustet til å takle sammensatte sikkerhetstrusler. Det virker lite klokt.

Solbergs utspill og det kommende toppmøtet bør bli gjenstand for god offentlig debatt også i valgkampen, fordi Natos nye strategiske konsept i stor grad vil påvirke norske prioriteringer av styrker, materiell og penger i mange år framover.

Kronikken ble først publisert i Dagsavisen 31. mai 2021.