Hva betyr det for Forsvaret at Russland ønsker å utvide sitt interesseområde og etablere en ny autokratisk verdensorden sammen med Kina?

Av: Arne Morten Grønningsæter og Jan Sommerfelt-Pettersen

Allerede før invasjonen av Ukraina begynte Vesten å samle seg om og demme opp for Russland og Kina. Nå har den globale rivaliseringen, og kampen om verdier, markeder og styresett, tilspisset seg.

Selv om krigen har svekket Russland har de fortsatt evne til å omgå sanksjoner og ruste opp. Vi vet at de er uforutsigbare og vi kjenner deres ambisjoner. Vi forstår at risikoen for konflikt er økt, enten i form av hybrid krig, militært kupp eller annen militær aggresjon. Konflikter kan starte som bilaterale kriser eller ved at internasjonale kriser kan «smitte», og Nordområdene er ikke lenger en isolert strategisk region.

Nå oppdaterer NATO og allierte sine strategier. Vi ser at de både ønsker å unngå strategiske overraskelser og demme opp for Russland og Kina.

Etter den kalde krigen har NATO opplevd flere strategiske overraskelser, for eksempel 9/11, hybrid krigføring, den arabiske våren, IS, cyber- og konvensjonelle angrep. Vi har også sett store uvarslede øvelser som vi nå vet kunne ledet til kupplignende eller omfattende overfall. Derfor øker allierte sin felles situasjonsforståelse, reaksjonsevne og beredskap.

Oppdemming, som berører alle samfunnsområder, betyr at Vesten forsøker å hindre at Russland og Kina utvider sin innflytelse og interessesfære. I et militært perspektiv innebærer oppdemming at man har fremskutt overvåkning og etterretning, og at man fokuserer allierte og egne kapasiteter nær motpartens baseområder. Slik vil man hindre at de får forstyrre verdenshandelen, aktivitet i havområdene og eventuelle forsterkninger.

Norges sikkerhet og forsvarsevne defineres av avhengigheter; til allierte, NATO og nordiske partnere. Tett samvirke mellom alle grener i Forsvaret, samfunnet og totalforsvaret er også en forutsetning for vår forsvarsevne. Alt henger sammen med alt, og det må eksistere en gjennomtenkt arbeidsdeling. Likevel må Norge kunne håndtere mindre sikkerhetspolitiske kriser på egenhånd, og vi må kunne gjøre motstand som er tilstrekkelig og utholdende nok til å utløse støtte fra allierte. Derfor må vårt landforsvar bli mer robust og utholdende. Ved utvikling fra fred til konflikt, og for å involvere NATO, bør vi merke oss at alle NATO-operasjoner hittil har startet som en amerikansk ledet koalisjon.

Vestens strategi – med å demme opp rundt de store basekompleksene, for eksempel på Kola- og i Østersjøregionen, men også i Svartehavet og i Sørkinahavet – betyr mye for hvor og hvordan vi innretter oss. For å beholde lav spenning i nord, ønsker Norge å ivareta flest mulig allierte funksjoner selv. Det betyr at vi må fortsette å prioritere etterretning og overvåkning. Kystvakten må gis forutsigbare og gode rammebetingelser for å unngå at vi kan kritiseres for vår forvaltning. Våre militære kapasiteter og tilstedeværelse må også speile denne strategien.

Med den allierte strategien har også operasjonskonsepter og -områder endret seg betydelig. På grunn av faren for kombinasjon av hybride og kupplignende angrep, anser allierte nå at bare styrker som er til stede eller kan settes inn på svært kort varsel er relevante innledningsvis. Vi må for eksempel, sammen med allierte, kunne etablere en luftoverlegenhet og ha troverdig evne til å påføre tap som vil påvirke deres risikovurderinger.

Et militært overfall eller kupplignende angrep i nord vil berøre både landterritoriet og havområdene. Et effektivt forsvar av både land og hav forutsetter at vi kontrollerer kysten. Det samme gjelder for mottak av forsterkninger og etterforsyninger. Allierte har tilstrekkelige kapasiteter for å demme opp i Norskehavet og de vil støtte oss i konflikt på landterritoriet. Men, allierte og til dels vi, har avviklet nær sagt alle kystkapasiteter. Her har Norge unik kompetanse. Denne arbeidsdelingen krever at vi viderefører, og styrker, kystkapasiteter som overvåkningssystemer (kystjegerbataljon og en maritim del av Heimevernet), overflate kampfartøyer (12), minelegging-(2) og mineryddersystemer (5), og kystundervannsbåter (6).

Arbeidsdelingen, og samordningen med allierte, innebærer at vi trenger seks havgående marinefartøyer. I 2019 foreslo forsvarssjefen åtte fregatter. Men, disse store ekstra kostnadene bør anvendes til kystforsvaret. På grunn av sterk økt trussel fra fly-missiler og droner må våre fregatter få langtrekkende luftvern, og et større antall multi-rolle kystkorvetter bør få mellomdistanse luftvern. Dette vil gi dem evne til både å beskytte byer, militære installasjoner og forsterkninger der trusselen er.

Tilspisset, og langvarig, global rivalisering og behov for oppdemming, gir nye allierte strategier og operasjonskonsept, og et vesentlig endret alliert forsterkningskonsept. Dette betyr en arbeidsdeling mellom allierte og Norge, som derfor krever endringer i vår struktur. Endringene innebærer en styrket og mer utholdende hær, en mer robust infrastruktur for allierte forsterkninger og ikke minst en reetablering av et robust kystforsvar.

Endelig må også Stortinget ha en profesjonell tilnærming til Forsvaret. Det må utdannes nok befal og både drift, logistikk og vedlikehold må finansieres.

 

Om forfatterne

Grønningsæter er pensjonert flaggkommandør, og har jobbet med NATO og US Navy for å etablere den nye Atlanterhavskommandoen. Sommerfelt-Pettersen er pensjonert kontreadmiral, tidligere Sjef for Forsvarets sanitet og leder nå strategigruppen i SMS.

Kategori: ,