Om den hårfine balansegangen mellom krig og fred, regional konfliktdynamikk og samarbeid.

Kristian Berg Harpviken har vært en viktig støttespiller for UTSYN helt siden oppstarten i 2018. Harpviken var en av UTSYNs første styremedlemmer og han har siden den gang gått over til å være en av våre fagprofiler og en stødig sparringspartner for sekretariatet. 

Harpviken sitter med omfattende kunnskap om krig og fred, regional konfliktdynamikk og samarbeid. Ett av hans interesseområder er migrasjon, spesielt i forbindelse med væpnet konflikt, og han har jobbet særlig mye med voldelig mobilisering knyttet til borgerkrig. Harpviken var i perioden 2009 til 2017 direktør ved Institutt for fredsforskning (PRIO), og fortsatte som forsker ved instituttet etter det, blant annet som leder for PRIOs Midtøsten-senter. Nå er han ansatt som ny direktør ved Det Norske Nobelinstitutt fra januar 2025. En arbeidshverdag hvor han får skinne med en bredde av oppgaver som kler hans livslange engasjement for freds- og sikkerhetspolitikk svært godt. 

Kristian, hva interesserer deg for tiden?

Det som interesserer meg aller mest for tiden er nok den globale utviklingen, når det gjelder fred og konflikt, men også de mer underliggende strukturelle endringene som vi ser. Vi går mot en verden med ikke bare to sterke stormakter som under den kalde krigen, men også med et nivå under dette med ett vell av mellomstore og litt mindre makter som alle sammen skaper seg et albuerom til å drive med politikk på sine egne premisser. Mange av disse landene utfordrer den globale konsensusen om hva som er rett og galt, og definerer sin egen vei uten å være bundet til faste allianser. Dette bidrar til en svært uforutsigbar og mer usikker verden.

Disse landene, uten faste allianser, har et litt annet verdigrunnlag enn for eksempel stormakten USA. Tror du dette kommer til å utfordre den internasjonale ordenen slik vi kjenner den, organisert rundt de store internasjonale organisasjonene?

Ja, det gjør de allerede. Vi kan begynne på det aller øverste nivået, som er FNs sikkerhetsråd med fem faste medlemmer som alle har vetorett. Der hadde man i en lang periode etter den kalde krigen veldig stor grad av enighet. Ingen brukte vetoretten. De siste årene så ser vi i større og større grad at land bruker vetoretten. I tillegg til at de bruker vetoretten aktivt i beslutninger som er oppe til behandling i Sikkerhetsrådet, bruker de også den makten som ligger i å være en vetomakt til å påvirke andre prosesser. Et eksempel på det er en pågående prossess om Afghanistan der FN har forsøkt å legge grunnlag for en langsiktig trinnvis dialog med Taliban. Denne prosessen har Russland torpedert, selv uten at saken har vært opp i Sikkerhetsrådet, nettopp ved å signalisere tydelig hva de vil gjøre om saken skulle komme opp. Dette er bare én av flere slike eksempler. 

Sett fra ditt fagfelt, hva er etter din mening den største utfordringen Norge står overfor?

Jeg har ikke først og fremst forsket på Norge, men det er klart at når man bor i Norge og jobber med fred og konflikt så blir man jo også opptatt av situasjonen i Norge. Jeg tror den største utfordringen for Norge i dagens situasjon, er å fostre en mer grunnleggende beredskap samtidig som man ivaretar åpenhet og demokrati. Jeg mener at vi trenger å styrke forståelsen av den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen vi er i og bygge en bedre, kraftigere beredskap overfor alt som kan skje. Dette gjelder både i næringslivet og sivilsamfunnet. Alle aktører må ta høyde for at situasjonen kan endre seg, at dette kan skje fort, og at man da må være klar til å håndtere de utfordringene som kommer. Så beredskap på den ene siden, samtidig som vi på den andre siden klarer å opprettholde et åpent demokratisk og mangfoldig samfunn med gode samarbeidsrelasjoner – også over landegrensene. Dette er den store utfordringen. 

Gratulerer med ny stilling, hva ser du mest frem til? 

Tusen takk! Jeg ser frem til mye, men mest spennende blir nok diskusjonene i komiteen. Min oppgave er å presentere et solid kunnskapsgrunnlag, men jeg ser virkelig frem til å følge diskusjonene og høre hvordan erfarne politikere med god dømmekraft og forståelse for internasjonale forhold vurderer ulike kandidater og spørsmål. Dette blir veldig interessant.

Er det noe du kunne tenke deg å lære mer om?

Ja, det er veldig mye jeg kunne tenke meg å lære mer om. Nå går jeg over fra først og fremst å drive egen forskning til en helt annerledes jobb. Det betyr nok i realiteten at jeg kanskje får litt mindre mulighet til å velge ut enkelttema som jeg fordyper meg veldig grundig i. Men det betyr også at jeg må eksponere meg for en mye større bredde av temaer, og det synes jeg egentlig er spennende. Når jeg ser på min egen karriere som forsker så har jeg gått fra å hovedsakelig forske på Afghanistan, til å bli mer og mer opptatt av hvordan det hele henger sammen på globalt nivå. 

Hvorfor ville du være fagprofil hos UTSYN?

Jeg har alltid hatt et engasjement for UTSYN, helt siden organisasjonen ble etablert. Jeg begynte som styremedlem og ble deretter fagprofil. Jeg har en sterk overbevisning om at en kunnskapsbasert debatt om utenrikspolitiske og sikkerhetspolitiske spørsmål er veldig viktig i Norge. Jeg har delvis savnet det og ser at det er en rolle som for eksempel de kommersielle mediene, særlig når det kommer til sikkerhetspolitikk, i liten grad klarer å dekke. Her føler jeg at UTSYN gjør en god og viktig jobb.

«Månedens fagprofil» er et initiativ for å trekke frem en fagprofil som har utmerket seg den siste måneden.

Av: Susann Wilson