Landet har utviklet seg fra å være en billigprodusent til å bli en ekspansiv aktør med åpenbare hensikter. Skal Norge velge omtenksomhet eller mistenksomhet overfor Kina?
Av: Hedda Langemyr
De russiske og kinesiske flaggene sto tett i tett. Blomsterbukettene bugnet. De to presidentene Xi Jinping og Vladimir Putin reiste seg fra hver sin skinnstol, signerte et dokument og tok hverandre i hendene mens de så på fotografene. Avtalen om strategisk partnerskap mellom to av de største landene i verden var undertegnet.
Dette skjedde i Kinas hovedstad Beijing, for litt over en uke siden, den 16. mai 2024. Den russiske presidenten var i Kina for å feire 75 årsjubileum for de to landenes diplomatiske relasjoner. Kina er fortsatt et land hvor Putin kan reise trygt til, reise fritt rundt i, og bli tatt imot som en venn.
Et synlig tegn på samarbeidet mellom Russland og Kina er at Kina har startet opp det som mange har tenkt på, men aldri gjennomført, nemlig en nordlig «isrute» for godstransport på skip fra Kina gjennom ishavet nord for Russland, ned langs norskekysten og inn til Sankt Petersburg i Østersjøen. Tidligere har skip fra Asia gått sydlig rute, via Suez-kanalen og Middelhavet.
Nordøstpassasjen er kun seilbar om sommeren, på grunn av gjenising om vinteren. Det kommer imidlertid ikke til å vare: Klimaendringene kommer til å åpne Nordøstpassasjen opp. De kinesiske transportskipene som kom i fjor, er et første tegn på at isforholdene i Arktis er mindre krevende enn før. Det ligger en enorm mulighet for kineserne i å bruke Nordøstpassasjen i stedet for Suez-kanalen. Kina er som nevnt bestevenner med Russland, som eier både kystlinjen og isbrytere på store deler av strekket.
Ferden langs Nordøstpassasjen og ned langs norskekysten betyr at kineserne begynner å fatte interesse for Norge. Kina ekspanderer som kjent ikke gjennom militærmakt, men gjennom mer subtile metoder. Ett av de mest vanlige grepene de tar er å kjøpe seg plass i forsyningskjedene; innen metaller og råvarer, innen industriproduksjon og innen infrastruktur. Minst seks kinesiske bedrifter har derfor uttrykt ønske om å etablere seg i Kirkenes, inkludert en tekstilfabrikk, en
bilprodusent, en teknologibedrift, et stort investeringsfond, et stort byggefirma og et stort shippingselskap. Kina har også uttalt eksplisitt at vil være med på å utvikle havnen i Kirkenes. Det er en utfordring, ikke minst fordi om Kina får tak i noe, kan det ende opp som russisk.
Hvordan møter norske myndigheter disse utfordringene?
Norske myndigheter har ingen tydelig linje overfor Kina. Litt enkelt kan man si at mens det norske Justisdepartementet advarer næringslivet og akademia mot å bli for tett med Kina, står Næringsdepartementet og Kunnskapsdepartementet og heier på det motsatte. Norge vingler mellom omtenksomhet og mistenksomhet:
– Omtenksomhet: På den ene siden står hensynet til norsk økonomi, norsk handel og norsk akademisk frihet. Flere miljøer på norske universiteter og høyskoler har et tett samarbeid med Kina, og opplever samarbeidet med Kina som relativt uproblematisk.
Også det norske næringslivet lever daglig tett med Kina. Den norske importavhengigheten av kinesiske varer – og norsk næringslivs eksport til Kina – er svært omfattende. Kina er Norges tredje viktigste handelspartner etter EU og USA. Vi selger sjømat og kunstgjødsel til kineserne, de selger klær, mobiltelefoner og TV-er til oss. Samhandelen i 2021 var på 138 milliarder kroner.
– Mistenksomhet: På den andre siden kommer det tydelige advarsler fra norske
sikkerhetsmiljøer om å ikke involvere seg for mye med Kina. PST venter at antallet direkte og indirekte trusler fra Kina mot norske selskaper, lokale og nasjonale politikere og andre miljøer i Norge bare vil øke. Justisdepartementet har gjort det forbudt for ansatte i alle departementene å bruke de kinesiske appene TikTok og Telegram, det samme har Stortinget, Norges Bank, domstolene, universitets- og høyskoleansatte, Nav og en rekke store kommuner gjort. Da en stor delegasjon med forskere fra Nord universitet reiste til Kina i 2023, advarte PST mot at kinesisk etterretning kunne bruke anledningen til å rekruttere kilder. En kjent episode for mange var da det delvis statlig eide Equinor inngikk en riggkontrakt med det kinesiske selskapet COSL i fjor høst. Det skapte store overskrifter, og et samlet Storting ba til slutt regjeringen skaffe til veie
hvilke sikkerhetsvurderinger som var gjort i forkant av avtalen.
Stormaktene USA og EU kjenner begge på utfordringen fra Kina. Som Norge forsøker de å balansere omtenksomhet og mistenksomhet så godt de kan. Så langt har det mest tydelige grepet vært å bruke store summer på å utvikle egen industri, for å frigjøre seg fra avhengigheten fra Kina.
– USA kom først med Inflation Reduction Act (IRA), den største klima- og energisatsingen noensinne i amerikansk historie, på hele 369 milliarder dollar i investeringer innen fornybar energi og nullutslippsteknologi.
– EU følger nå opp. Denne uken vedtok de en målsetting om at minst 40 prosent av innsatsvarer og nøkkelteknologier som trengs til produksjon av blant annet vindturbiner, batterier, hydrogen, varmepumper, solcellepaneler og strømnett, heretter skal komme fra EU-land. Dette er et svar på ikke bare IRA, men også en erkjennelse av at opptil 90 prosent av råvarene som trengs for det grønne skiftet i dag importeres fra Kina. I Den Demokratiske Republikken Kongo, som leverer 70 prosent av verdens forbruk av kobolt – et metall som blant annet inngår i elbil-batterier produsert i Europa – har kineserne aksjer og eierskap i omtrent alle gruvene.
Den som venter på en revolusjon, i form av massive tollmurer eller handelsboikott av Kina venter forgjeves. Norge er alt for innvevd i kinesisk økonomi til at det vil komme noen brå skift i norsk Kina-politikk de neste årene.
Det er likevel ikke til å komme utenom at signalene fra de norske myndighetene er for utydelige. Man får ulike svar, avhengig av hvem man spør.
Framover må Norge derfor gjøre to ting bedre enn de gjør i dag.
– Det ene er å slå fast en mer tydelig og definert linje i Kina-spørsmålet enn det regjeringen har gjort til i dag. Det kan ikke være slik at det kommer ulike signaler fra ulike departementer. Både næringsliv og akademia må få tydelig beskjed om hva som gjelder.
– Det andre er å følge EUs linje for å utvikle en selvstendig industri og sikre større kontroll over infrastruktur, innsatsvarer og nøkkelteknologier.
Disse to grepene bør være et minstekrav til norsk Kina-politikk i årene som kommer.
Kronikken var først publisert i Fremover 28.05.24.