8. oktober la Forsvarssjefen frem sitt fagmilitære råd om videre utvikling av Forsvaret. Rådet skal tjene som grunnlag for den politiske debatten frem mot våren 2020 når regjeringen legger frem sitt forslag til ny langtidsplan for Forsvaret. I forkant og etterkant av fremleggelsen har mange engasjert seg i debatten om Forsvarets fremtid i ulike medier. Under er et lite utvalg av debattinnleggene oppsummert.

Syndebukker for Forsvarets nedbygging

«Det er pussig å registrere hvor mange som like lydløst som sømløst har snudd. Og det er like interessant å registrere det totale fravær av ledere som påtar seg ansvar for at vi er havnet der vi er. Samtidig vet vi at også et forsvar er avhengig av forståelse hos folk flest. Det ville kanskje vært politisk umulig med økte forsvarsbevilgninger i en tid med harmoni i våre nærområder? Kanskje det ville vært like vanskelig å gå klar av Bush-årenes feilslåtte forsvarstenkning og krigsbegeistring? Og kanskje var det uunngåelig med en nasjonal snuoperasjon selv om resultatet nå viser seg feilslått?

I møte med historien blir det fort mange «kanskje». Nettopp derfor gjelder det å tviholde på at forsvar dreier seg om de lange linjer. Det krever politiske og militære ledere som skjønner hva dette i praksis betyr, og som forstår at vi oftest må velge bort internasjonale politiske moteluner og forandringer som raskt skifter retning. Derfor er det å ta ansvar en nøkkel. Da kan ikke ansvaret være ansiktsløst. Heller ikke for ettertiden», skriver kommentator Harald Stanghelle i Forsvarets forum før fremleggelsen av FMR: «Det ansiktsløse ansvar».

Mens Olav Bogen og Magnus Håkenstad, begge forskere ved Institutt for forsvarsstudier (IFS), mener Stanghelles analyse både er upresis og kontraproduktiv:

«Hovedårsaken til omstillingen var altså gamle og dypstrukturelle økonomi- og styringsproblemer, ikke at noen «ansiktsløse ansvarlige» ga internasjonale operasjoner mye oppmerksomhet i noen få år. Forsvaret forlot aldri hjemmeoppgavene. Mens norske soldater sloss i Afghanistan, gikk de store summene og mye av oppmerksomheten til å styrke Forsvaret på hjemmebane: Nye kampfly og krigsskip, videreføring av amerikanske forhåndslagre, fornying av forsvarsplanene for Norge og nærområdeinitiativet i NATO. Norsk strategi er først og fremst preget av kontinuitet, selv om balanseringen av virkemidlene har variert.

Alt er ikke bra i Forsvaret i dag, og på flere områder – kanskje særlig i Hæren – er manglene alvorlige. Noen av dagens problemer kunne nok vært unngått, men det vil ikke tjene noen hensikt å lete etter skyldige. Det at generalene i de siste ti-tolv år ikke har ropt «ulv» i tide og utide gjør at deres ord veier desto tyngre nå. Om noe, vil vi hevde at et viktig positivt trekk ved utviklingen etter årtusenskiftet faktisk er økt åpenhet og mer realisme i både de fagmilitære anbefalingene og den forsvarsøkonomiske planleggingen», skriver de i sitt svar til Stanghelle i Forsvarets forum: Formålsløs jakt på syndebukker fra Harald Stanghelle.

NATO som galgeløkke eller bærebjelke i norsk sikkerhetspolitikk

«En viktig del av vår sikkerhetspolitikk må være å unngå krig og at Norge ikke bidrar til økt rivalisering mellom stormakter. Det bør være en bærebjelke i norsk forsvars og sikkerhetspolitikk.Å unngå nærsynthet er spesielt viktig for langtidsplanleggingen i Forsvaret, fordi strukturvalg og materiellinvesteringer som gjøres i dag, får konsekvenser flere tiår framover. Politikere som opptrer som et mikrofonstativ for USA/NATO, uten nevneverdig tanke for helheten, gjør Forsvaret en bjørnetjeneste.

Flere har vist til at norsk nasjonal forsvarsevne er svekket ved at store deler av eget militærvesen er nedlagt, og at nesten alle kortene er lagt i hendene på USA/NATO, og investeringer for utenlandsoppdrag. Kravet er opplagt: Vi må gjenoppbygge Norges nasjonale forsvarsevne for å sikre vår selvstendighet. Vi må kutte galgeløkka og USA/NATO-avhengigheten», skriver Geir Hem, styremedlem i Stopp NATO, i Dagbladet: Vår livline til USA og NATO kan bli en galgeløkke.

Stortingsrepresentant og forsvarspolitisk talsmann i Høyre, Hårek Elvenes, svarer i Dagbladet med at Hem har Farlige tanker om uavhengighet:

«Vi er ikke, og vil ikke bli sterke nok til å forsvare oss alene. NATO-solidariteten er bærebjelken i norsk sikkerhetspolitikk. Og USAs sikkerhetsgaranti har vært fundamental for Norges sikkerhet siden 2. verdenskrig (…) Etter folkeretten bestemmer landene suverent egen alliansetilhørighet. Det gjelder også for de tidligere østblokk-landene. Det liker ikke Hem, som tydeligvis mener at Moskva skal ha det avgjørende ordet i landenes utenrikspolitikk. En farlig tanke for Norge.»

Økt forsvarsbudsjett og politiske prioriteringer

«Forsvarssjefens anbefalte struktur har ingen åpenbare svakheter, men den foretar heller ingen klare valg. Dermed blir den veldig dyr. Den vil innebære en 40 prosent økning av forsvarsbudsjettet. Dermed vil forsvarsutgiftene antageligvis komme opp i to prosent av bruttonasjonalprodukt, nivået Nato-landene har forpliktet seg til å sikte mot. En så omfattende økning vil imidlertid binde opp mye av handlingsrommet i de kommende statsbudsjettene, et handlingsrom som allerede er forventet å minske når «eldrebølgen» gjør seg gjeldende på 2020-tallet.

Vurderer politikerne og velgerne den sikkerhetspolitiske situasjonen som så alvorlig at de er villige til å akseptere nullvekst eller kutt på andre områder?

Gitt den politiske viljen som signaliseres til å øke Forsvarets størrelse for å møte nye utfordringer, synes det sannsynlig at det kommer en vekst, men at denne vil bli mindre i omfang og kostnad enn forsvarssjefens anbefaling. Da må politikerne også foreta mer smertefulle valg og prioriteringer enn det forsvarssjefen har gjort», skriver førsteamanuensis ved Forsvarets høgskole, Håkon Lunde Saxi, i Dagens Næringsliv: Nå kan det bli opphetet kamp om Forsvarets vekst.

I et intervju med Forsvarets forum sier Magnus Håkenstad at Politikerne tar hensyn til fagmilitært råd, samtidig som han ikke tør spå hva de folkevalgte velger å gjøre denne gangen:

«På 90-tallet anbefalte forsvarssjefene store strukturer som ofte ble vedtatt uten at det fulgte nok penger med. Det sluttet man med da rådet i 2000 ble lagt fram.

– Fra da av ble det designet en struktur i rådet som lå innenfor budsjettene man trodde Forsvaret ville få. Det fortsatte man med fram til forrige fagmilitære råd i 2015. I 2015 ble det anbefalt en betydelig økning i pengebruken. Og forsvarssjefen fikk gjennomslag. Vi ser en videreføring av denne tankegangen i det fagmilitære rådet som ble lagt fram i år, forklarer Håkenstad.»

Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen sier i et intervju med Minerva at Regjeringen skyter seg selv i foten. Tre av de fire alternativene Forsvarssjefen har lagt frem i sitt råd er økonomisk urealistiske mener Diesen, men årsaken til det ligger i mandatet Forsvarssjefen fikk av regjeringen:

«Når det har vært mye snakk om de to prosentene, har man tenkt at handlingsrommet var mye større. Men når vi benytter NATOs nye beregningsmodell for budsjettenes andel av BNP har det vist seg at vi kan ta med utgiftsposter som innebærer at de allerede har en BNP-andel på over 1,8 prosent. Sammen med de oppjusterte kostnadene for den vedtatte forsvarsstrukturen fører det til at det økonomiske handlingsrommet krymper, gulvet kommer høyere og taket lavere. Forsvarssjefen har bare gjort det han har blitt bedt om. Men hvorfor regjeringen ikke har justert de økonomiske rammene i tråd med endringene i forutsetningene er egentlig ganske påfallende. For det reelle økonomiske handlingsrommet tror jeg ikke tillater mer enn alternativ D. Det gjør at mange av anbefalingene i forsvarssjefens fagmilitære råd ikke er relevante, fastslår Diesen.»

Magnus Håkenstad sier også i et intervju med Minerva at Det fagmilitære rådet utgjør en unik kanal for å påvirke forsvarsbudsjettene:

«På spørsmål til Håkenstad om hvorvidt en slik ramme kan ha blitt satt for å påvirke opinionen og den politiske viljen til å prioritere en betraktelig økning av forsvarsbudsjettet, svarer han: – På en subtil og ganske gjennomtenkt måte, ja, det er mulig. Fagmilitært råd er først og fremst en faglig anbefaling basert på en sikkerhetspolitisk analyse, men selvfølgelig også et innspill i en politisk prosess. Min forståelse er at her har vi å gjøre med en forsvarssjef med politisk teft, avslutter Håkenstad.»

I en kronikk i Klassekampen skriver Øystein Steiro om årets FMR er Forsvarets vendepunkt?

«Etter 20 års nedbygging og vanstyre, representerer det fagmilitære rådet på mange måter et vendepunkt i norsk forsvarsplanlegging, ikke først og fremst når det gjelder de økonomiske rammene, men når det gjelder at det prinsipielt må være de sikkerhetspolitiske behov som må legges til grunn for de fagmilitære vurderingene, og ikke en på forhånd gitt politisk avgrenset budsjettramme slik som tidligere.

Dermed blir politikernes prioritering av landets og befolkningens sikkerhet tydeliggjort. Det blir vanskeligere for regjering og storting å nedprioritere Forsvaret ved å skjule seg bak opportunistiske forsvarsplanleggere slik som tidligere (…) Viktigst er dog at Forsvarssjefen har forkastet den sikkerhetspolitiske forutsetningen som var dimensjonerende for norsk forsvarspolitikk tidligere, om at norsk territorium ikke er strategisk viktig for stormaktene.

Nå tar man omsider utgangspunkt i det faktum at Norge ligger der det ligger, som en buffer mellom stormaktene i et av verdens mest utsatte geopolitiske veikryss. Det gir en helt annet realitetsorientering enn det urealistiske glansbildet som var styrende for forsvarsplanleggingen tidligere.»

UTSYNs daglige leder, Hedda Langemyr, skriver om Kurs og diskurs for Forsvarets fremtid i High North News og hvorfor forsvarsdebatten fremover blir viktig:

«Norge står i en svært sårbar posisjon akkurat nå med kryssende krav og forventninger, og med en befolkning som ikke har tilstrekkelig kunnskap om og kjennskap til Forsvaret. I tillegg opplever de fleste at det går ganske så godt i landet vårt og langt fra alle ser behovet for en massiv økning i forsvarsbudsjettet på bekostning av andre samfunnsområder. Det er forståelig. Derfor er den offentlige debatten om Forsvarets utvikling og fremtid såpass viktig akkurat nå. Forsvarssjefen har levert et solid fagmilitært råd som ikke bare peker i retning 2024, men helt frem til 2028.

Arbeiderpartiet har uttalt at de er usikre på om de vil inngå nye forsvarsforlik med Høyre. Forsvarspolitikken fordrer bred forankring dersom vi skal kunne stole på at den tjener norsk sikkerhet. Store splittelser i befolkningen vedrørende akkurat denne tematikken gir utallige sårbarheter, samtidig som det gir en stor åpning for å slå partipolitisk mynt på Forsvaret i valgkamper. Det legger ikke grunnlaget for forutsigbarhet, trygghet, samt langsiktige og gode strategier for Norge (…) Det er av stor betydning at alle fornuftige stemmer bidrar i debatten og at uenighetene kommer tydelig frem. Gjennom gode diskusjoner som løfter kritisk refleksjon bidrar vi også til å styrke motstandsdyktigheten i befolkningen.»

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kategori: ,