Parlamentsvalget kan omforme EUs Ukraina-politikk

Hedda Langemyr

I mai skjedde det noe mellom Tyskland og Frankrike som kan påvirke utfallet av Ukraina-støtten: De høyreradikale snakker ikke lenger sammen.

I mai brøt forholdet sammen. Tyske Alternativ für Deutschland (AfD) og Marine Le Pens franske Nasjonal Samling (National Rally; RN) er ikke lenger på talefot. 

AfD og RN er ikke noen unnselige småpartier. De har tre ting til felles: De er høyreradikale, de er ledende partier i sine hjemland, og de kan bli en maktfaktor i EU-parlamentet fra høsten av. 

Nasjonal Samling har 32 prosent på de franske EU-målingene. De er landets største parti og ligger langt foran president Emmanuel Macrons parti. I Tyskland er AfD landets nest største parti på målingene. Begge er kandidater i det kommende EU-valget. 

Det er de franske høyreekstreme som fikk nok. Dette skjedde etter avisen La Republicca siterte tyskernes toppkandidat Maximilian Krah på at «jeg ville aldri sagt at noen som bærer en SS-uniform automatisk er en kriminell». RN har derfor nektet å sitte ved siden av dem i parlamentet. Det er startet en prosess for å kaste AfD ut av samarbeidsgrupperingen på ytre høyre fløy i EU, kjent som ID (Identity and Democracy). 

Dette bruddet – og en eventuell påfølgende forsoning mellom dem igjen – kan bli avgjørende for hva som skjer med EUs forhold til Ukraina. 

Nettopp fordi det er valg til EU-parlamentet i juni, og de høyreradikale i Europa ligger an til å få rundt 85 av de totalt 361 plassene som trengs for å få flertall i EU-parlamentet etter valget. Noen målinger anslår at de får over 90 plasser til sammen. Hvis de høyreradikale samler seg kan de sammen med de borgerliges (EPP) anslåtte 175 seter og de konservative (ECR) sine drøyt 70 være svært nære et flertall i EU-parlamentet. 

I mange land koker det på grunnplanet. Rentene og prisstigningen på mat, drivstoff og strøm har bidratt til at støtten til Ukraina faller i befolkningen. Et blått flertall med mørkeblå innflytelse kan bidra til en ny kurs for EU i Ukraina-støtten.

EU-valget i juni blir derfor et veiskille, ikke bare for Europa, men for Ukraina. Siden Russlands annektering av Krym i 2014 har EU stått samlet og sammen om å sanksjonere russisk økonomi. Etter den fullskala invasjonen av Ukraina i 2022 har EU stått forent og sterkere i sin politikk; Russland er kastet ut av europeiske betalingssystemer og finansmarkeder, det er innført importforbud på russiske varer inkludert olje og gass, det er russisk flyforbud over EU og europeiske havner er stengt for russiske skip, og over 2000 personer knyttet til den russiske krigføringen har fått reiseforbud og frosset eiendelene sine i Europa. 

Etter den russiske invasjonen i februar 2022 har EU stått støtt som en av de mest aktive internasjonale aktørenei å støtte Ukraina gjennom en rekke tiltak; både økonomiske, politiske og militære. EU har gitt betydelig økonomisk bistand til Ukraina. I desember ble nok en økonomisk hjelpepakke vedtatt av alle medlemslandene, til tross for at Ungarn lenge forsøkte å blokkere den. Totalt har EU støttet tilsvarende 88 milliarder euro, tett på 1000 milliarder kroner, siden 24. februar 2022. Ukraina fikk status som kandidatland for EU-medlemskap i juni 2022.

Selv om partiene på høyresiden i EU-parlamentet har ulike synspunkter på EUs støtte til Ukraina, der noen støtter en hardere linje overfor Moskva, mens andre er mer skeptiske til Ukraina-støtten, står EUs samlede Ukraina-respons overfor en prøve i parlamentsvalget.

Det er flere partier på høyresiden som uttrykker skepsis til en fortsatt omfattende økonomisk støtte til Ukraina. Partiene har tydelige bekymringer over de enorme økonomiske kostnadene. I tillegg kommer en annen gjennomgangsmelodi: Politikere på den ytre høyresiden er generelt skeptiske til EUs overnasjonale måte å vedta politikk på. De foretrekker at medlemslandene selv avgjør omfanget av støtten til Ukraina.

• Et av dem er nettopp franske RN. Lederen Marine Le Pen hevder at tiltakene skader europeisk økonomi mer enn de hjelper Ukraina. Partiet har også argumentert for en mer diplomatisk tilnærming til Russland. 
  
• Tysklands Alternative für Deutschland (AfD): AfD har vært åpenlyst kritisk til tysk og EU-støtte til Ukraina, og hevder at Tyskland bør fokusere på sine egne økonomiske- og energiutfordringer i stedet for å involvere seg i en konflikt med Russland.
  
• I Italia har statsminister Giorgia Meloni, lederen for Fratelli d’Italia, støttet Ukraina, men har samtidig også snakket høyt om nasjonale interesser. Hennes parti mener blant annet at EUs ressurser bør fokusere mer på interne utfordringer som økonomisk vekst og innvandringskontroll. 
  
• En annen som har gjort det han kan for å hindre EU-støtte til Ukraina, er Victor Orbán. Ungarns statsminister har vært motstander av flere av EUs sanksjoner mot Russland og har opprettholdt nære bånd til Moskva. Senest møtte han Russlands president Vladimir Putin i Kina tidligere i år. Orbán har argumentert for at Ungarn ikke bør involveres i konflikten og at europeiske land bør prioritere sine egne nasjonale interesser.

Bildet i Europa er ikke entydig. Polens nasjonalkonservative og høyrepopulistiske Lov og rettferdighetspartiet, som ble stemt ut av regjeringskontorene i fjor høst, har vært sterkt for sanksjoner mot Russland og støtter militær hjelp til Ukraina. 

Denne politikken deler de også med ytre-høyre-partiene fra de baltiske stater, som alle argumenterer for en langt hardere linje overfor Russland enn hva EU til nå har vist.

For et par uker siden var det et stort ytre-høyre-møte i Spania i regi av partiet Vox, et relativt nytt, men raskt voksende spansk parti godt utpå høyresiden. Partiet har gjort seg bemerket med sin strenge innvandringspolitikk, forsvar av spansk nasjonal enhet, og kritikk av EU. Partiet har støttet humanitær hjelp til ukrainske flyktninger, men har samtidig vært sterkt kritisk til omfattende økonomisk støtte fra EU og militær involvering i krigen i Ukraina.

Uavhengig av hva som skjer i parlamentsvalget i EU er det tydelig at Russlands invasjon av Ukraina har endret måten EU ser seg selv på. EU har for første gang i sin historie finansiert militærhjelp gjennom Den europeiske fredsfasiliteten (EPF). Flere EU-land har også bilateralt gitt militærhjelp, deriblant avanserte våpensystemer, trening av soldater og etterretningsstøtte. Norge er blant landene som gir ukrainske soldater trening og opplæring. Millioner av ukrainske flyktninger har fått kollektiv beskyttelse i EU.

Et annet tegn på denne endringen er at EUs forsvarssamarbeid har skutt fart. Nå snakkes det åpent om mer militært samarbeid på tvers av EU-landene. Dette aktualiseres ytterligere dersom EU og verden blir stående overfor en amerikansk president som heter Donald Trump fra og med januar 2025.

Det som skjer i EU, påvirker det som skjer i Nato. I juli – én måned etter EU-valget – møtes Nato-landene til forsvarsalliansens årlige toppmøte i Washington DC.  

Foreløpig har medlemslandene ikke klart å enes om en etterfølger til Jens Stoltenberg, som nå sitter på tiende året som sjef for verdens mektigste militærallianse. Tyrkia og Ungarn har uttrykt skepsis til nederlandske Mark Rutte, som tidligere i år lanserte sitt kandidatur. Selv om både USA, Storbritannia og Tyskland har støttet Ruttes kandidatur, er det helt i det blå om han vil bli valgt. Ungarn har truet med å legge ned veto.

Den nye generalsekretæren i Nato får en krevende jobb. Alliansen står overfor flere svært sentrale og komplekse utfordringer. Ukraina-krigen er det viktigste spørsmålet, og hva EU gjør er sentralt i den analysen. Men det er ikke alt. Nato skal også gjennomføre sitt relativt nye strategiske konsept for å være bedre rustet mot trusler som cyberangrep, hybride krigføringsmetoder og utfordringer fra Kina. 

Styrking av Natos østlige flanke har fått ny aktualitet. Russlands forsvarsdepartement la i mai ut informasjon på sine nettsider om at landet ønsket, ensidig, å endre de maritime grensene til Finland og Litauen. Meldingen ble fjernet etter kort tid, men hadde innen den tid rukket å bli fanget opp internasjonalt. En slik melding viser med all tydelighet hvilken utfordring Russland utgjør for Nato-landene på flere områder. Russland har klart det som kanskje var det viktigste: Skape uro og usikkerhet blant alliansens østlige medlemsland.

Norge har annonsert at landet vil nå målet om å bruke to prosent av brutto nasjonalprodukt på forsvar innen Nato-toppmøtet. Det såkalte to-prosentmålet ble vedtatt for ti år siden under Nato-toppmøtet i Wales, men 2023-tall viser at det bare er 11 av 31 medlemsland som oppfyller dette målet. Det er Norges ekstrabevilgninger til Forsvaret som gjør at landet når to-prosentmålet nå. Regjeringen la fram sin langtidsplan for Forsvaret i april. Totalt skal Norge bruke 600 milliarder kroner ekstra på militæret de neste tolv årene.  

USA sto for 68 prosent av NATO-landenes samlede forsvarsutgifter, eller 860 milliarder dollar. Dette beløpet er over ti ganger mer enn det nest største landet, Tyskland, målt i absolutte tall. Selv store nasjoner er blant dem som enda ikke har nådd to-prosentmålet: Tyskland, Frankrike, Spania og Canada. De amerikanske kravene om videre europeisk opprustning vil derfor fortsette å komme fra amerikanerne, uavhengig om det er Biden eller Trump som sitter ved makten.  

EU-valget avholdes i de europeiske medlemslandene fra 6. til 9. juni. Valget avgjør ikke bare den fremtidige sammensetningen av EU-parlamentet. Det vil også høyst sannsynlig påvirke skjebnen til Ukraina.  

Den neste måneden vil avgjøre store retningsvalg for både europeisk sikkerhet, Nato og Ukraina.

Artikkelen vil bli publisert i Befalsbladet 2/2024.