Polarisering som sikkerhetsutfordring

Forsvar og sikkerhet er for stort og viktig til at det bør reduseres til en kamp mellom politiske posisjoner og særinteresser.

Av: Hedda Langemyr

Artikkelen er skrevet for tidsskriftet Samtiden, nr. 1 2020. Dette nummeret lanseres med samtale på Litteraturhuset 9. mars, kl. 18-20, med blant andre forsvarsminister Frank Bakke-Jensen, Robert Mood, Tomas Beck, Tormod Heier, Julie Wilhelmsen, Morten Irgens, Christen Krogh, Hedda Langemyr og redaktør i Samtiden, Christian Kjelstrup. Mer informasjon om lanseringen.

Her til lands har vi i mange år vært velsignet med en konsensuskultur når det gjelder overordnede politiske spørsmål. Dette har hatt mange fordeler i byggingen av landet og utviklingen av det norske velferdssystemet, og det har bidratt til forutsigbarhet i våre internasjonale relasjoner. Det har vært bred enighet om de store satsingene som også i hovedsak har kommet folk flest til gode.Vi har nytt godt av høy gjensidig tillit mellom politikere, borgere og offentlige institusjoner. Samtidig må vi spørre oss om konsensuskulturen også har svekket vår evne til å takle saklig politisk uenighet.

Både politikere og forskere sier ofte at i sikkerhetspolitikken er konsensus ønskelig. Det skyldes primært at innenrikspolitisk splittelse kan misbrukes av interne så vel som eksterne krefter, som ikke nødvendigvis vil vårt vestlige demokrati vel. Men en sterk konsensuskultur kan også ha en bedøvende effekt, eller bidra til mindre smarte kollektive beslutninger. Kennedy-administrasjonens store feilgrep i Grisebukta i 1960 kan tjene som et godt eksempel. Psykologen Irving Janis refererer til hendelsen som et klassisk utslag av groupthink, et psykologisk driv etter konsensus som undertrykker dissens og diskrediterer alternative løsninger.

Etter hvert som samfunnet har utviklet seg, har det vist seg vanskeligere å vedlikeholde denne enigheten, om den noen gang har vært helt reell. En gjennomgripende digitaliseringsprosess, omstillinger i offentlig sektor, sentralisering, klimaproblematikk, innvandring, demografisk utvikling og et mer uoversiktlig globalt maktsystem er bare noen av faktorene som har skapt motstand, uenighet og splittelser i befolkningen.

Derfor spør mange seg hva som skjer med samfunnet vårt. Hvilke konsekvenser har polarisering for tilliten i samfunnet, forholdet vårt til nøkkelinstitusjoner og forsvaret av demokratiske verdier? Hva skjer når vi bruker mer tid på å delegitimere meningsmotstandere enn faktisk å løse utfordringene vi står overfor? Har sosiale medieplattformer fått en agendasettende rolle som forsterker populisme og polarisering, også i politikken? Hvordan påvirker disse splittelsene sikkerhetspolitikken spesielt og det demokratiske systemet generelt?

Konfliktlinjen mellom nord og sør

Polarisering kommer til uttrykk i måten vi diskuterer samfunnsutfordringer og politikk på – og det som med rette kan beskrives som et økt konfliktnivå med kultivering av gamle og nye konfliktlinjer. Én slik konfliktlinje går mellom by og land – og i særdeleshet mellom nord og sør. Her tilspisses interessemotsetningene i en rekke sentrale politiske spørsmål, enten det handler om sentralisering, klima, energi- eller forsvarspolitikk. Under hvert av disse områdene sorterer en rekke enkeltsaker som har skapt heftige debatter og gjort avstanden mellom nord og sør enda større. Spesielt kan nevnes kampen om fiskerettigheter, vindmøller, kommune- og fylkessammenslåing, generell privatisering og sentralisering av offentlig sektor, ambulanseflysaken og rekrutteringsforsøk av potensielle agenter i grenseområdene i Finnmark.

Sett fra nord har vi en regjering som er uinteressert i å lytte til lokalbefolkningenes ønsker. Næringsutviklingen er treg, ambulanseflysaken har store konsekvenser for den menneskelige sikkerheten. For mange oppleves det som om regjeringens politikk blir stadig mer frikoblet fra folk i nord, deres behov og ønsker. Det bidrar til å understreke de store avstandene i landet. Avstander som er lett å glemme i tettbebygde strøk, men som preger folks liv andre steder. Ekstremvær, fraflytting og store ubebodde områder bidrar til å forårsake stadig dypere konfliktlinjer og mindre tillit til sentrale myndigheter i sør.

På nettet samles folk i protestgrupper, hatgrupper og interessegrupper på grunnlag av felles frustrasjon, misnøye og mistillit til politikere og det politiske systemet. Mye av denne frustrasjonen kommer til uttrykk i sosiale medier, som kan beskrives som en øyeblikksverden uten innlagte refleksjonspauser, redaktører eller korrekturlesere. De virtuelle møteplassene blir til ekkokamre som virker ideologisk og politisk selvforsterkende.

Resultatet av denne tillitsslitasjen er økt nasjonal sårbarhet. Det vil kunne gjøre både sikkerhets- og beredskapsarbeidet mer krevende i tiden som kommer. Skal vi klare å forhindre polarisering og meisle ut en fornuftig sikkerhetspolitikk for nordområdene, er det derfor avgjørende at også den lokale befolkningen blir hørt og tas med i beslutningsprosessene. Det handler om å ha arenaer hvor alle involverte aktører i større grad samhandler for å utvikle en mer overordnet og helhetlig strategi for regionen, fremfor dårlige kompromisser mellom særinteresser. I 2020 får vi både en ny stortingsmelding om nordområdene fra regjeringen samt en oppdatert nordområdepolitikk fra Arbeiderpartiet. Disse politiske prosessene vil forhåpentligvis tjene som et grunnlag for bredere og bedre forankrede strategier på sikt.

Verden i Norge

Tillitskrisen mellom nord og sør aksentuerer også hvordan sektorer og politikkområder henger sammen og påvirker hverandre gjensidig. I en globalisert verden er også grensene mellom innenriks og utenriks i stor grad visket ut. Vi ser globale fenomener som har påvirkning lokalt – og lokale hendelser som har påvirkning internasjonalt. Derfor er nordområdene viktig, ikke bare av «interne» distriktspolitiske hensyn, men de har også stor geostrategisk betydning.

De siste årene har stormaktsposisjoneringen tiltatt, og både USA, Storbritannia, EU, Kina og Russland har kommet med egne oppdaterte strategier for Arktis. Troms og Finnmark har en geostrategisk høyaktuell plassering, både med sin 196 kilometer lange grense til vår nabo i øst, og på grunn av det maritime spillet som foregår utenfor kysten. Hovedarsenalet for Russlands andreslagsevne (kapasiteten til garantert å kunne slå tilbake etter et førsteangrep) – de strategiske atomubåtene – befinner seg i Barentshavet. Her beskyttes de i det Norge omtaler som en «bastion», bestående av andre ubåter, undersjøiske sensornettverk, luftmakt samt maritime overflatefartøyer. Russland er avhengig av dominans i egne nærområder for å sikre sine ressurser og interesser og for å opprettholde selvbildet som stormakt. Det er naturlig å tro at de vil være villige til å gå svært langt for å beskytte sine strategiske kapasiteter og interesser i og rundt Kolahalvøya. Det genererer spenning, men mobiliserer også støtte til vår sikkerhet fra NATO med økt alliert tilstedeværelse. Denne tilstedeværelsen kan like fullt by på en del utfordringer med høyere konfliktnivå, økt utenlandsk etterretning på norsk jord, økt militær aktivitet på og rundt vårt territorium og tiltakende frykt for at situasjonen kan virke destabiliserende både innenrikspolitisk og internasjonalt. Troms og Finnmark er med andre ord ekstra utsatt og i en sårbar posisjon, også for ekstern påvirkning.

Ingen røyk uten ild

Tilbake til den nasjonale konteksten er det viktig å forstå at splittelser i en befolkning ikke oppstår i et vakuum. Splittelser vil ha resonans først når systemet svikter på enkelte områder, eller hvis deler av befolkningen føler seg tilsidesatt og lite tatt hensyn til. Alle som har stått i en konflikt med en offentlig institusjon, vet hvor avmektig enkeltmennesket kan bli i møte med systemet. NAV-skandalen er et illustrerende eksempel på hvordan en offentlig etat gjør feilaktige beslutninger som har satt liv og helse til enkeltmennesker på spill. Det har blitt gjort alvorlige feil, og det er utvist en slående manglende evne til å rette opp i feil eller å bidra til forståelse gjennom tillitsbyggende dialog. Dette har skapt grobunn for avmakt, frustrasjon – og med det også mistillit og splittelse.

Denne avstanden brukes aktivt av ulike politiske partier. Når vi i tillegg vet at eksterne stater utnytter denne splittelsen med mål om å destabilisere samfunnet vårt, ser vi at situasjonen ikke bare utfordrer tilliten mellom folk, og mellom folk og myndigheter, men med det også den norske samfunnsmodellen. Slik kan enkeltpersoner og mindre grupper brukes og misbrukes som «nyttige idioter». Dette ser vi når enkeltpersoner, aktivister og interesseorganisasjoner bidrar til å spre overforenklede budskap og direkte desinformasjon, uten nødvendigvis å forstå konsekvensene av hva de er en del av, eller hva de bidrar til. Det blir langt enklere å tillegge meningsmotstandere verdier og holdninger de ikke nødvendigvis har, og det styrker også selvrettferdigheten på begge sider. Samtidig gir denne typen meningspolarisering lett match for politiske partier, som både har mye å tjene på disse splittelsene, og bruker dem aktivt til å sanke stemmer. Dette ser vi tendenser til i deler av journalistikken og bloggverdenen, og det kommer til uttrykk i en rekke saker og samfunnsdebatter, enten det gjelder spørsmål om barnevern, i distriktspørsmål eller i innvandrings- og asylspørsmål. Summen av disse sakene og faktorene skaper mer splittelse og vanskeliggjør prosessen med å skille fakta og følelser, og sant fra usant.

Dysfunksjonell dynamikk

Som konsekvens av et mer støyende og polarisert ordskifte har også ulike interessegrupper inntatt en tydeligere offerrolle, en (angivelig) mer moralsk høyverdig posisjon å kritisere fra. Språket har hardnet, og krav i enkeltsaker fremstilles, spesielt i sosiale medier, ofte uten kontekst. Responsen fra myndighetene på en del av disse sakene forteller også noe om hvordan ledende politikere håndterer kritikk og motstand.Vi så det eksempelvis i striden om den forrige Langtidsplanen for Forsvaret og i striden om Landmaktsproposisjonen. Kritikere blir stort sett avfeid uten reell debatt, gjerne med en identitetsmarkør (du kommer derfra, derfor mener du det) eller en annen merkelapp (du er rød, grønn eller blå, derfor mener du det). Andre ganger blir de servert leksjoner om at «ingenting er endret», og at det kun hersket kontinuitet i tenkningen om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Trass i at både verden og Norges rolle i den er i rask og betydelig endring.

Ledende politikeres oppgave er å sikre en overordnet, forsvarlig og god sikkerhetspolitikk både for stat og individ innenfor de økonomiske rammene som legges gjennom statsbudsjettet. Det må vi som velgere respektere. Vi kan ikke få alt vi peker på. På den annen side må vi kunne forvente at politikere lytter aktivt, svarer ordentlig på kritikk, forklarer og begrunner både sikkerhetspolitiske prioriteringer og konsekvenser.

Forsvar og sikkerhet i utvidet forstand er både for stort og viktig til at det bør reduseres til en kamp mellom politiske posisjoner og særinteresser. Det handler om landet vi har bygget, at vi skal føle oss trygge i det, og hvilke verdier vi skal forsvare både hjemme og ute.

Manglende forståelse for asymmetri

Samfunnskontrakten baserer seg på gjensidig tillit mellom borger og stat, men mange opplever at systemet har mindre tillit til borgerne nå enn hva som var tilfellet tidligere. De store omstillingene i offentlig sektor har gjort at kravene til den enkelte borger har blitt større, rapporteringskrav har blitt skjerpet, og relativt få vil hevde at de opplever grunnleggende tillit fra systemets side. Dersom borgere bryter noen av de detaljerte retningslinjene, risikerer de å bli fratatt støtte, ytelser og i siste instans bli straffeforfulgt, slik vi ser i NAV-skandalen.

I politikken er det imidlertid andre regler som gjelder. Politikerne har sørget for å beholde en rekke fordeler og privilegier. Selv om journalister er flinke til å grave frem eksempler på at politikere utnytter og misbruker systemet, får det i mange tilfeller ikke nevneverdige konsekvenser. Dette har bidratt til politikerforakt og mistillit til dem som utøver makt. Dersom samfunnskontrakten og den relativt høye graden av tillit skal kunne vedvare, er vi med andre ord avhengig av mer sammenfallende spilleregler. Når politikere ikke blir tilstrekkelig ansvarliggjort etter eksempelvis store budsjettoverskridelser, men får fortsette i sine stillinger som om ingenting hadde skjedd, bør det få konsekvenser.

Polariseringens betydning for politikken

Polarisering og desinformasjon kan bidra til destabilisering av samfunn og ødelegge konstruktiv politikkutvikling. Manglende åpenhet og fravær av bred offentlig debatt over tid vil gi lavere allmenn og omforent kunnskap, og mindre rom for fagbasert informasjon. Dette vil igjen kunne innebære en risiko for mer interesse- og agendastyrt kommunikasjon – som kan misbrukes av både interne og eksterne aktører. Slik utgjør polarisering og desinformasjon en utvidet sikkerhetstrussel mot demokratiet og samfunnet. For å motvirke denne trusselen må sivil motstandsdyktighet styrkes.

Samtidig er tillit mellom folk og ledere en viktig forutsetning for sivil motstandsdyktighet. Men som nevnt er altså denne tilliten under press på mange områder. Når manglende tillit oppstår mellom borgere og stat, kan ikke borgerne være de eneste som bærer risiko, og som det blir stilt krav til. Den politiske ledelsen har til enhver tid en formidabel oppgave med å gjøre seg folkets tillit verdig. Samtidig har alle vi som er borgere av dette landet, et særskilt ansvar for å utøve god kildekritikk hvis vi deltar i samfunnsdebatten, styrke vår kritiske refleksjonsevne og jobbe konstruktivt gjennom demokratiske kanaler for nødvendige endringer av systemet. Uten sivil motstandsdyktighet mot en del av de strømningene vi nå ser, vil verken Forsvaret vårt eller staten være i stand til å få bukt med dem.

Summen av alt

Som nevnt er det ikke enkeltsaker som trigger den store polariseringen. Det er summen av ulike strukturelle, ideologiske og økonomiske faktorer som spiller inn. Kompleksiteten i dette gjør det vanskelig å skissere gode løsninger, fordi løsningene som trengs er langt mer krevende og omstendelige enn de sensasjonelle overskriftene og forenklede budskapene som appellerer til følelsene våre.

Vi trenger mer saklig meningsbrytning i politikken, mindre fokus på hva alle andre gjør feil, og bedre argumentasjon for hvorfor det man selv gjør, er riktig. Mange av våre politikere setter mye av standarden for det offentlige ordskiftet og bærer derfor et særlig ansvar. Etter den fatale beslutningen i Grisebukta tok president Kennedy grep og innførte nye regler for hvordan beslutninger skulle tas i toppadministrasjonen. For det første skulle hvert medlem fungere som en skeptisk generalist og betrakte et problem i sin helhet, og ikke ut fra sitt politiske eller departementale ståsted. For det andre innførte presidenten flere uformelle arenaer for møtevirksomhet, for å senke terskelen for fri meningsbrytning. For det tredje ble medlemmene delt inn i mindre grupper, for å kunne komme opp med flere alternative scenarioer. Til slutt ble det også gjennomført møter uten at presidenten var til stede, for å unngå at folk i teamet hans bare blindt fulgte hans perspektiver og råd.

Dette er gode retningslinjer som vi med fordel kan børste støvet av også her hjemme. Å bygge landet var en krevende oppgave, men ikke så vanskelig å selge inn til befolkningen. Å omstille det samme landet i vår tid er en langt vanskeligere oppgave. Det krever tydelige visjoner og klar politikk, og ikke minst gode politiske forklaringer på valgene som må tas. Alternativet er langt dypere splittelser enn vi nå er vitne til, noe som vil få store konsekvenser ikke bare for verdiene samfunnet vårt er tuftet på, men for nasjonal og menneskelig sikkerhet i landet vårt.