Pandemien viser at samfunnssikkerhet handler om mer enn beredskap i tradisjonell forstand; den er avhengig av et åpent demokrati og gjensidig tillit mellom folk, og mellom folk og myndigheter.

Av: Ingrid Vik

Pandemien har rystet oss ut av den dype freden som har preget det oljesmurte norske samfunnet i flere tiår. Den var en varslet krise, men kom likevel som et sjokk. Til tross for overraskelsesmomentet, har norske myndigheter og den norske befolkningen håndtert krisen godt. Da pandemien slo inn, samlet det politiske Norge seg bak smittverntiltak og krisepakker. Befolkningen fulgte lojalt opp og smitten kom under kontroll i løpet av få uker. I september 2020 erkjenner de fleste at behovet for å videreføre mange av tiltakene er nødvendig og at den gradvise åpningen av samfunnet må skje kontrollert og saktere enn det vi trodde i juni. Et viktig spørsmål er derfor hvilke konsekvenser pandemien kan få for samfunnet på lenger sikt.

Tillit – en forutsetning for et fungerende samfunn

Tillit beskrives gjerne som limet i sosiale relasjoner. Et samfunn med stor grad av tillit er også et effektivt samfunn; det gjør det langt enklere å koordinere tiltak eller å løse konflikter og situasjoner som oppstår. Norge og de skandinaviske landene er preget av høy grad av tillit. Tilliten går på tvers og på langs – mellom folk og myndigheter – og mellom individer. Sammenligner vi Norge med f.eks. landene på Balkan, ser vi hvordan manglende tillit på nær sagt alle nivåer har satt samfunnsutviklingen i limbo. Fortsatt er det behov for internasjonal tilstedeværelse, sivilt og militært, og ungdommen er i ferd med å gi opp og søker i stedet framtiden i Vest-Europa eller USA.

Det må med andre ord et minimum av tillit til for at samfunnet skal fungere på en god måte. Betydningen av tillit understrekes også av velferdsforskere. F.eks. kan man tenke seg at velferdsstaten i seg selv er årsaken til at vi har så høy grad av tillit i de nordiske landene. Men flere argumenterer motsatt. Nemlig at velferdsstaten var mulig å utvikle nettopp på grunn av det høye tillitsnivået. Det ser man f.eks. gjennom historiske undersøkelser som viser at norske utvandrere til USA hadde betydelig mer tillit enn amerikanere flest for mer enn 150 år siden.1

Tillit er imidlertid ikke skrevet i stein, selv i Norge. Tvert imot må den kultiveres og trygges gjennom pålitelige institusjoner, transparente beslutningsprosesser og relativt små forskjeller. Pandemien er derfor ikke bare en illustrasjon over tillitsamfunnet Norge, den kan, om vi ikke er tilstrekkelig våkne, bidra til å svekke den norske samfunnsmodellen.

Desinformasjon – et angrep på tillitssamfunnet

I mars 2020 ble vanlige demokratiske spilleregler satt til side for å sikre rask og effektiv respons og det skjedde med aksept og tillit fra befolkningen. Myndighetene på sin side viste borgerne tillit gjennom å kommunisere åpent om faglig usikkerhet og ved å erkjenne følgefeil underveis. Tilliten mellom medborgere like så; under en pandemi må vi kunne stole på at våre medborgere følger smittevernregler med håndvask og karanteneforskrifter.

Samtidig er det liten tvil om at pandemien også bringer med seg noen utfordringer. Da koronapandemien slo inn ble store mengder faktabasert informasjon spredd gjennom sosiale medier. Samtidig så vi også en ukontrollert spredning av desinformasjon. I februar advarte derfor Verdens Helseorganisasjon om hvordan utbredelsen av Covid-19 også førte med seg en «infodemi», altså en flodbølge av informasjon av ymse kvalitet.2

Helseorganisasjonen har derfor uttrykt bekymring for at informasjonstrykket gjorde det vanskelig for folk å skille mellom korrekt kunnskap og falske nyheter. Med en tsunami av falske forklaringer, kurer og konspirasjonsteorier om årsaker til pandemien, er det også betydelig risiko for at folkehelsetiltakenes effektivitet undergraves, i tillegg til at det skaper frykt og mistillit.

«Hensikten med desinformasjonsoperasjoner er ikke å forføre mennesker bort fra en ideologi over til en annen», skriver Terje Bruøygard, Hedda Langemyr og Simen Bakke i et fagnotat om desinformasjonskampanjer som mål og middel.3 Snarere brukes desinformasjon av både statlige og ikke-statlige aktører til å skape forvirring og splittelser innad i befolkningen. Det er bakgrunnen for at vår egen forsvarsminister Frank Bakke Jensen så vel som NATO-sjef Jens Stoltenberg har uttrykt bekymring for hvordan pandemien har skapt et handlingsrom for land og aktører som nettopp har som mål å svekke tilliten mellom folk og myndigheter, også i Norge.4 Trusselen fra denne typer handlinger forsterkes ytterligere når samfunnet opplever kriser, slik vi gjør nå.

Langsiktige konsekvenser

Selv om Norge har unike økonomiske ressurser og en velfungerende samfunnsmodell, er det vanskelig å overskue de langsiktige konsekvensene av pandemien. Korona er nemlig ikke bare en helsekrise, men også en økonomisk krise og sysselsettingskrise. Den vestlige verden opplever nå at arbeidsledigheten stiger til historiske nivåer. Nedgangstiden i Norge i andre kvartal i år var den dypeste SSB noensinne har målt.5 Og selv om økonomien har tatt seg opp raskere enn forventet, er situasjonen fortsatt alvorlig – ikke minst i lys av at dette trolig vil vare lenge. Norsk økonomi er dessuten en åpen økonomi, og med lavere oljepriser og svekket internasjonal etterspørsel vil den økonomiske utviklingen preges i flere år framover, selv om smitten her hjemme holdes nede.

Et viktig spørsmål er derfor hvordan økonomiske krisetider også slår ut for tilliten i samfunnet. Høy ledighet og økonomiske nedgangstider er utfordrende fordi det også bidrar til økte forskjeller, og med det også lavere tillit. Kostandene ved høy ledighet over tid har derfor ikke bare økonomiske konsekvenser både på individ- og samfunnsnivå, men også for enkeltmenneskers opplevelse av forutsigbarhet, trygghet, deltakelse og mening. Det er derfor grunn til å ta inn over oss at pandemien på sikt kan legge press på demokratiet og tillitssamfunnet. Det krever derfor en bred tilnærming og dyp forståelse for sammenhengen mellom tillit, demokrati og sikkerhet. Mer konkret innebærer det at vi må styrke kriseberedskapen i betydelig grad både i befolkning og institusjonene, sentralt og lokalt.

Vi må også fortsette den offentlige samtalen om hvordan vi som samfunn skal motvirke at pandemien bidrar til økte forskjeller og med det økt mistillit og sosial uro. Myndighetene må videreføre den tillitsfulle dialogen og være åpne om både muligheter og utfordringer. Det gjelder ikke minst fordi pandemien kommer på toppen av store omstillinger knyttet til det grønne skiftet, eldrebølge og digitalisering. Dette er Norge godt i stand å takle, men bare dersom den høye tilliten i samfunnet videreføres. Ansvaret for det ligger på hver enkelt av oss – men kanskje i særdeleshet på våre samfunnsinstitusjoner og politiske myndigheter.

 

Artikkelen ble først publisert i Befalsbladet nr. 3-2020.

 

Fotnoter

  1. Tillit, en forutsetning for folkehelse, kommunetorget.no.
  2. Novel Coronavirus (2019-nCoV): Situation Report – 13, who.int.
  3. Hvordan bekjempe desinformasjon? Aktører, strukturer og tiltak, prosjektutsyn.no.
  4. NATO-sjefen: Russland og Kina sprer falske covid-19-nyheter, vg.no; Forsvarsministeren: Advarer mot falske corona-nyheter, vg.no.
  5. Nedgangen i norsk økonomi i 2. kvartal er den dypeste SSB har målt, ssb.no.

 

Innholdet er produsert med støtte fra Fritt Ord.

Kategori: ,