Dersom Norge har brukt et konstruktivt samarbeid i nord som en plattform for å drive etterretning for NATO, går vi inn i en helt ny æra i norsk-russiske relasjoner.
Etter Russlands annektering av Krim og landets handlinger i Øst-Ukraina i 2014, har det hersket usikkerhet om Russlands intensjoner på den internasjonale arenaen. Det har, naturlig nok, også gjort at norske myndigheter har sett seg nødt til å reagere. Men desto viktigere har det også vært å skille de storpolitiske overtonene, som er i overensstemmelse med våre allierte, med de bilaterale relasjonene vi har til Russland i nordøst. Og selv om vi etter 2014 har sett at det bilaterale forholdet har kommet i skyggen av vår Russland-politikk som NATO-alliert, har retorikken fra myndighetene likevel vært at vi har et viktig bilateralt forhold til Russland i nord – som skal opprettholdes og videreføres. Dette er også Norges uttalte Russland-politikk i dag. Likevel blir det mer og mer tydelig gjennom de signalene som kommer fra norske myndigheter at dette er to uforenlige størrelser.
Dersom en slik todelt Russland-politikk skal fungere, er det essensielt at man skiller de to størrelsene fra hverandre. For rent politisk er det i utgangspunktet ingenting i veien for at Norge skal vektlegge en tydelig Russland-politikk i en tid hvor det hersker usikkerhet om Russlands intensjoner. Likevel skal det være mulig å la de bilaterale forbindelsene i nord gå sin gang. Det essensielle for at denne todelte politikken skal fungere, er likevel å være tydelig på at det dreier seg om to ulike politiske områder.
Problematisk blir det først dersom man bruker det ene området for å oppnå vinning på det andre. Og det er det som nå ser ut til å være faktum i nord.
Les mer om hva Andrea Nilssen skriver om Russlandsdiskurs i Dagsavisen, publisert 30.05.18.