Russland-kjenner Mark Galeotti: – Det pågår en maktkamp i den russiske eliten

Russlands-ekspert Mark Galeotti tror Putins posisjon har blitt styrket av invasjonen i Ukraina, samtidig som mange i den russiske eliten ser at situasjonen er uholdbar. Han mener også at det pågår en maktkamp i den russiske eliten om muligheter for å berike seg selv.

Tekst: John Færseth, forfatter. Dette er en gjesteskribent. Teksten gir uttrykk for skribentens holdning og meninger.

Nyheten om at den russiske forsvarsministeren Sergej Sjojgu ble byttet ut av president Putin slo ned som en liten bombe søndag. Sjojgu regnes som en av Putins nærmeste allierte og har vært en sentral person i Russlands krigføring mot Ukraina, helt siden den første invasjonen i 2014.
Det har vært spekulert tidligere om Sjojgu kunne være en arvtaker for Putin som landets president, selv om 68-år gamle Sjojgu også begynner å dra på årene.

Sergej Sjojgu. Av Wikimedia/ Mos.ru

Avsettelsen av Sjojgu kommer kort tid etter at en av Russlands viseforsvarsministre, Timur Ivanov, i slutten av april ble arrestert av sikkerhetstjenesten FSB. Ivanov er mistenkt for å ha tatt imot bestikkelser. Som viseforsvarsminister har Ivanov hatt ansvar for innkvartering og helsetjenester for russiske soldater. Han har samtidig hatt en luksuriøs livsstil. Dette er snarere regelen enn unntaket i den russiske eliten.

Men Ivanov har vært en protesje av forsvarsminister Sjojgu helt siden 2012. Arrestasjonen skjedde bare kort tid før Vladimir Putin ble gjeninnsatt som president etter det riggede presidentvalget tidligere i år.

Den britiske historikeren Mark Galeotti regnes som en ledende ekspert på russisk sikkerhetspolitikk, etterretning og organisert kriminalitet. Han har blant annet skrevet bøkene Vory – Russlands supermafia, We have to talk about Putin – how the West gets him wrong og en bok om russisk hybridkrig.

Ikke minst er Galeotti kjent som «kremlolog» fra podcasten In Moscow´s Shadows, der han i mange år har holdt lytterne oppdatert om de skiftende maktforholdene innad i Kreml. Ofte med en tørr britisk humor som tar brodden av den skremmende virkeligheten han tar opp. I dette intervjuet snakker Galeotti om hva som rører seg av maktkamper i Putins innerste sirkler, om Russlands forhold til Vesten og det globale sør – og hvordan Kreml bruker hemmelige sabotasjeaksjoner mot vestlige land.

– Et naturlig sted å begynne, er hva arrestasjonen forteller oss om situasjonen innad i Kreml akkurat nå?  

– Det forteller oss i hvert fall ikke at det er korrupsjon i det russiske forsvarsdepartementet. Det vet alle fra før. Men denne typen arrestasjoner signaliserer nesten alltid en politisk endring, eller at det foregår en maktkamp. Akkurat hva er det fortsatt for tidlig å si noe om. Men det er ingen tvil om at dette underminerer posisjonen til forsvarsminister Sjojgu, noe som også kan være hensikten. Det kan også handle om en maktkamp mellom Ivanov og rivaler som også vil ha mulighet til å forsyne seg. Og ikke minst forteller det oss at vi nærmer oss nok en president-innsettelse av Putin, noe som også betyr at en regjering går av og en ny kommer til. Slike perioder preges alltid av ustabilitet og usikkerhet i den russiske eliten.

– Du sa nylig i podkasten din at arrestasjonen kan være rettet mot Sjojgu selv. Hvem kan stå bak i så fall?

– Det er godt kjent at Sjojgu har fiender og rivaler. I så fall kan det komme fra noen som vil bli forsvarsminister selv, eller ønsker å plassere «sin» egen mann i forsvarsdepartementet. Forsvarsdepartementet er en av de mest lukrative posisjonene i det russiske systemet. Ikke bare på grunn av makt, men også på grunn av penger. Det kan også komme fra FSB-leiren, siden det var FSB som arresterte Ivanov. I så fall betyr det at Nikolai Patrusjev (den mektige lederen for det russiske sikkerhetsrådet) også er involvert.

På den andre siden kan det også rett og slett være at noen i forsvarsdepartementet mener det er tid for forandringer. Enten fordi de vil ha vekk Sjojgu, eller fordi de vil bli kvitt Valerij Gerasimov (den russiske forsvarssjefen som også er øverstkommanderende i krigen i Ukraina). Veldig mange i sikkerhetsapparatet mener akkurat nå at Gerasimov har vist seg katastrofalt dårlig. Men samtidig kommer ikke Geramsimov til å gå av så lenge Sjojgu er på plass i forsvarsdepartementet, mens han nesten garantert vil gå av hvis Sjojgu gjør det.

– Sjojgu er en personlig venn av Putin, og del av den innerste kretsen rundt presidenten. Er arrestasjonen av Ivanov et tegn på styrke eller svakhet hos Putin selv?

– Jeg vil si ingen av delene. Det er ingen tvil om at Putin kan få hvem som helst arrestert eller sparket når han måtte ønske det. Det som egentlig er mest interessant akkurat nå, er at Putin har forsøkt å unngå alt som antyder at det er at det er utskiftninger på gang i sikkerhetselitene. For eksempel ved at Sjojgu fortsatt er på plass som forsvarsminister selv om han er ikke har vært noen særlig effektiv forsvarsminister i en krigssitusasjon og er ekstremt upopulær i de russiske væpnede styrkene.

Så jeg vil ikke nødvendigvis si at arrestasjonen sier noe om styrke eller svakhet hos Putin selv, men at det viser et problem i Putins system. Enten er det elitene som trenger å renskes opp i, eller de har begynt å slåss mer åpenlyst seg imellom. Og dét begynner å bli en svakhet for Putin, fordi han trenger denne eliten for å hjelpe ham å styre landet.

– Timur Ivanov har blant annet hatt ansvar for gjenoppbyggingen av den okkuperte ukrainske Mariupol, som ble lagt i ruiner våren 2022. Har krigen og okkupasjonen blitt en ny måte å berike seg på for den korrupte russiske eliten?

– Helt klart. Hva som helst som blir en prioritet i Kreml, blir også en gyllen mulighet for underslag. Tidligere har vi sett dette rundt vinter-OL i Sotsji i 2014. Nå er det gjenoppbyggingen av okkuperte områder. Det er ingen tvil om at det allerede foregår store mengder underslag her.

– Du har tidligere beskrevet det å belønne lojalitet med muligheter til å berike seg som en del av systemet Putin har bygd opp?

-Absolutt. Ivanov har på den ene siden vært Sjojgus mann, på den andre siden sin egen mann uten noe stort nettverk av allierte bortsett fra mer eller mindre tilfeldige «underleverandører» og lignende. Det som skjer i de okkuperte områdene, blir åpenbart brukt til å skape en ny elite lojale mot Putin. De fleste kontraktene har ikke gått til eksisterende store fisker i systemet. Men til en ny og framvoksende generasjon som ikke er oligarker, men «minigarker». Det er mulig Ivanov ble fjernet fordi han stod i veien for å gi kontrakter til en ny generasjon av Putin-lojale figurer.

– Hvordan har krigen endret Putins egen posisjon? Står han sterkere eller svakere enn før fullskalainvasjonen i februar 2022?

– Det korte svaret er at Putins posisjonen har blitt sterkere, samtidig som den er mer brutal enn før. Den er sterkere på måten at i et land som er i krig er det enda mindre rom for noen som helst form for opposisjon – hverken på gatene eller i eliten. Krigen har i stor grad skapt en helt ny kontekst, der man enten er en patriot eller en forræder og der det ikke lenger finnes noe nøytralt rom i mellom. Putin har fortsatt heller ingen virkelige rivaler. Men samtidig er det også en situasjon der mange, spesielt i elitene, har forstått at dette ikke er holdbart i lengden.

Akkurat nå går økonomien bra, men det skjer på bekostning av at krigen sluker en masse ressurser. Og at det er risiko for at økonomien blir permanent fiksert på militær produksjon. Forholdet til Vesten blir også verre og verre, og mange i elitene ønsker ikke å ende i en situasjon der dette gjør Russland til en permanent vasall under Kina. Og Putin ser selv ut til å ta svært mange dårlige avgjørelser.

På tross av dette tror jeg ikke det er mange som kommer til å vende seg mot ham med det første. Samtidig er det også stadig mindre sjanse for at det er mange som kommer til å slutte rekkene bak ham når det kommer en ny krise, slik vi alt har sett under mytteriet til Wagner-sjefen Jevgenij Prigozjin i fjor sommer. Så mens Putin fortsatt er umulig å utfordre, handler det mer og mer om at folk ikke går direkte mot ham, men heller ikke støtter ham aktivt.

Kan regne med mer sabotasje

Europeiske etterretningstjenester har de siste ukene advart om at Russland planlegger sabotasjeaksjoner over hele Europa, i takt med at landet har lagt seg på en permanent konflikt med Vesten. Blant annet har det vært brannstiftelser mot britiske lagre med våpen som skulle til Ukraina og forsøk på å sabotere jernbaner i Tsjekkia. Også i Sverige etterforskes mulig sabotasje mot jernbaner VG skrev på kommentarplass at Russland fører en hybridkrig med små og store stikk, blant annet ved å jamme GPS-signaler.

– Er du enig i disse advarslene?

– Ja, absolutt. Det er tydelig at vi er på vei inn i en ny æra, der russerne er klare til å gjennomføre det som i det store og hele er relativt småskala, hemmelige operasjoner mot Vesten. Og jeg tror dette delvis reflekterer at Vesten trapper opp støtten til Ukraina, slik at dette i praksis blir en måte å straffe oss for dette.

Men jeg tror også det er en reaksjon på de angrepene som Ukraina har gjennomført i Russland. Putin og folkene rundt ham tror ikke at Ukraina er en virkelig uavhengig aktør, men at de handler på ordre fra Washington og til en viss grad London. Hvis Ukraina angriper mål i Russland, må det være fordi de har fått beskjed om det. Dermed må Russland ta igjen mot dem som har gitt ordrene.

Samtidig er det viktig å være klar over at Russland ikke kommer til å eskalere dette mer enn til et visst punkt, fordi de ikke ønsker seg en direkte konfrontasjon med Vesten.

Georgia er ikke så viktig

Akkurat nå er det store opptøyer i Georgia, en tidligere sovjetrepublikk i Kaukasus. Demonstrasjonene er rettet mot den stadig mer autoritære og åpenlyst prorussiske regjeringen som forsøker å innføre en lov som begrenser mulighetene til sivilsamfunnet etter russisk mønster. Folkemassene på gatene i Tbilisi har allerede blitt sammenlignet med Euromajdan-demonstrasjonen i Ukraina i 2013-14, som førte til den ukrainske Verdighetsrevolusjonen. Akkurat som Ukraina hadde Oransjerevolusjonen i 2004, fikk Georgia sin egen revolusjon mot en prorussisk regjering i 2003. Og i 2008 invaderte Russland for å stanse Georgias tilnærming til NATO og EU.

– Jeg antar at Moskva følger utviklingen i Georgia med argusøyne akkurat nå. Hvordan tror du man oppfatter det i Kreml?

– Her er det viktig å forstå at Georgia egentlig ikke er så viktig for Kreml akkurat nå. De gleder seg selvsagt over alt som fremstår som en tilbakerulling av den provestlige bølgen som har skylt over mange postsovjetiske land de siste tiårene, men jeg tror ikke det er noe som tyder på at Kreml er aktivt involvert i Georgia. Når alt kommer til alt, betyr ikke Georgia så fryktelig mye for dem. Selv krigen i 2008 handlet mindre om Georgia enn om å sende en advarsel til andre postsovjetiske land.

– Så Moskva vil ikke nødvendigvis betrakte det som en like stor trussel som Majdan i Ukraina hvis det sittende regimet faller?

– Nei. De vil selvsagt ikke bli glade for et georgisk Majdan, og kan bli fristet til å ta igjen på en eller annen måte. Men når alt kommer til alt betyr Ukraina mye mer for Putin enn Georgia gjør. Putin har for lengst godtatt at Georgia er et eget land. Et land som Putin mener er en del av Russlands innflytelsessfære, men ikke det samme som Ukraina som han ikke ser på som et land i det hele tatt, men en del av de historiske «Rus-landene.»

Kommer ikke til å bli en global leder

– Russland prøver nå å posisjonere seg som en representant eller til og med en leder for det de kaller «den globale majoriteten», altså omtrent det samme som det globale sør. Hvor vellykket er dette?

– Russland kommer aldri til å bli noen leder for det globale sør. Men samtidig har de spilt dette kortet med en viss suksess. Det de prøver, er å skaffe seg så mye støtte de kan der. For det første er det nyttig for å overbevise publikum internt i Russland om at flertallet i verden ikke er mot dem. For det andre har det mange praktiske fordeler med så få land som de fortsatt kan handle med, og som kan reeksportere sanksjonerte varer som Russland trenger. Og for det tredje har det en politisk betydning fordi disse landene har stemmer i FNs generalforsamling, og gir Russland en viss politisk ryggdekning.

Russland har vært svært dyktige i å gjøre Ukraina-krigen, som egentlig er en imperialistisk krig, om til en antiimperialistisk krig ved å hevde at det er Vesten som har prøvd å bruke Ukraina til å få Russland til å knele for dem, men at Russland har nektet å bøye seg. Og mange land som bare har erfaring med europeisk imperialisme har til en viss grad vært villige til å kjøpe dette narrativet.

Kan ikke stole på Putin

– Til slutt, kan relasjonene til Vesten bli normalisert på lang tid framover selv om krigen i Ukraina skulle ta slutt?

– Selv om krigen tar slutt, vil dette ta lang tid. Jeg kan se for meg at noen av sanksjonene vil bli løftet som en del av en eventuell fredsprosess, men at det vil fortsette å være en masse begrensninger på investeringer, eksport av teknologi og så videre slik som under den kalde krigen. For å være ærlig tror jeg vi må vente på et post-Putin-Russland før det kan skje noen virkelig bedring av relasjonene igjen. Vi kan selvsagt snakke med Putins Russland, og forholde oss til dem rent pragmatisk. Men det er umulig å stole på Russland igjen så lenge Putin fortsatt sitter ved makten.