Siden slutten av andre verdenskrig har krigsmonumenter over falne sovjetiske soldater i Norge spilt en viktig rolle for å styrke forholdet mellom Norge og Russland. Samtidig har dette også blitt brukt i en større russisk kamp internasjonalt om historieforståelse. Det har særlig blitt tydelig etter Russlands invasjon av Ukraina.

Av: Ragnhild Tvergrov Skare, praktikant i UTSYN

Denne dybdeartikkelen er et sammendrag av en bacheloroppgave, levert ved King’s College i London våren 2022, til toppkarakter. Hele oppgaven kan leses her.

En kortere versjon av denne artikkelen er også publisert som kronikk i Dagsavisen og Nordlys, 21.06.22.

Våren 2017 fikk ordfører i Hasvik kommune, Eva D. Husby, en forespørsel fra russiske myndigheter. Forespørselen dreide seg om å reise et sovjetisk krigsminnesmerke i kommunen, over seks sovjetiske piloter som døde i en flykrasj ved fjellet Andotten i 1944.1 Minnesmerket ble avduket høsten 2021 etter fire år med samarbeid mellom kommunen og den russiske ambassaden i Oslo. Lignende prosjekter om minnesmerker i samarbeid med russiske myndigheter har ikke vært uvanlig i de nordligste fylkene i Norge. De siste årene har flere monumenter blitt planlagt, ønsket eller reist i nord.2

Monumentene blir av noen sett på som en utstrakt hånd for samarbeid fra russiske aktører. Andre stiller seg mer skeptisk til motivene bak monumentene, og timingen for forespørslene. Hvorfor ta initiativ til slike prosjekter nå, nesten et århundre etter krigen? Sannheten finnes kanskje et sted mellom disse to tolkningene.

Prosjekter basert på felles historie har siden slutten av andre verdenskrig spilt en viktig rolle i å styrke det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland. Samtidig viser en grundig gjennomgang av hvordan Hasvik-monumentet har blitt brukt i russisk offentlig kommunikasjon, at prosjektet kan sees som en liten del av en større russisk, politisk kamp om historieforståelse på den internasjonale arenaen. Denne kampen handler ikke om krutt og kanoner, men å ha tolkningshegemoni over betente historiske hendelser knyttet til enkelte tidligere sovjetstater – det som i dag er Russlands østeuropeiske naboer.

Det skaper et vanskelig dilemma for norske myndigheter. Hvordan bør Norge forholde seg til slike forespørsler?

Hasvik-monumentet i russisk kommunikasjon

Den 20. april i år, bare to måneder etter Russlands invasjon av Ukraina, holder talskvinnen for det russiske utenriksdepartementet, Maria Zakharova, en pressekonferanse i Kreml. Hun snakker først litt om den kommende agendaen til utenriksminister Sergej Lavrov og utviklingen i Ukraina, før hun etter litt kommer til talepunktet om «den internasjonale dagen for monumenter og kulturminner». Her gir Zakharova en detaljert oversikt over mer enn 70 forskjellige hendelser av vandalisme mot russiske minnesmerker i Latvia, Litauen, Estland, Polen, Slovakia, Tsjekkia, Ukraina og Moldova etter invasjonen av Ukraina. Etter den lange oppramsingen blir plutselig Norge nevnt. Hasvik-monumentet og norske aktører blir trukket frem av Zakharova som utmerkede eksempler på russisk samarbeid om historie, med andre stater. Hasvik-monumentet nevnes som eneste positive eksempel i oppramsingen.

Dette er ikke første gangen Hasvik-monumentet har fått oppmerksomhet helt i toppen av det russiske statsapparatet. I mars 2021 ble monumentet nevnt i et møte i den russiske «Victory-komiteen», hvor president Vladimir Putin og forsvarsminister Sergei Shoigu var til stede. Møtet handlet om hvordan Russland kan videreutvikle en «patriotisk utdannelse» for unge russere, og hvordan andre verdenskrig skal bli minnet. Monumentet blir presentert som et eksempel på hvordan stater bør behandle russiske krigsminnesmerker, og Norge blir gitt skryt for hvordan vi tar vare på de mange minnesmerkene og krigsgravene vi har etter sovjetisk innsats i Norge under andre verdenskrig.

I seg selv er dette bare en interessant observasjon og en anerkjennelse av det gode arbeidet norske aktører gjør for å ta vare på utenlandske krigsgraver og minnesmerker i Norge. Det som gjør dette bemerkelsesverdig, er den større kommunikasjonen det blir plassert inn i. Hver gang Norges behandling av minnesmerker eller krigsgraver nevnes, blir norske handlinger presentert som en kontrast til andre lands handlinger mot russiske minnesmerker eller historiske forståelser generelt. Dette er særlig tydelig i Zakharovas uttalelser i april om hærverk mot minnesmerker i en rekke land, mens Norge presenteres som eneste gode eksempel. Vi kan videre finne dette i flere uttalelser, hvor Norge presenteres som et positivt eksempel i kontrast til flere, hovedsakelig østeuropeiske land, og deres handlinger som Russland mener er problematiske.3

Med andre ord blir Norge brukt som en ubevisst alliert i et forsøk på å dele land inn i vennlige og uvennlige, basert på hvordan de forholder seg til russisk historieforståelse. Andre land, som Serbia, har inntatt en lignende posisjon i russisk offisiell kommunikasjon. Serbiske myndigheters historieforståelse av andre verdenskrig – som Russland er enig i – blir ofte, både direkte og indirekte, satt opp mot handlingene til land som Ukraina eller de baltiske statene.4

En gjennomgang av den fireårige prosessen rundt å få reist Hasvik-monumentet viser videre at norske myndigheter ikke var en aktiv part i prosjektet. Kommunen har i stor grad måttet håndtere prosessen alene, uten at det fantes retningslinjer for hvordan en kommune skal behandle en slik forespørsel fra fremmede stater. Selv om prosjektet måtte vente på sentral godkjenning før det kunne bli gjennomført, var dette fordi kommunen på eget initiativ ønsket at norske myndigheter skulle godkjenne monumentet før det ble reist. Dette betyr at hadde det ikke vært for en årvåken ordfører og kommunestyre, kunne prosjektet blitt gjennomført uten noen form for statlig involvering.

Funnene i russisk statlig kommunikasjon viser at minnesmerket og Norges handlinger blir aktivt brukt av russiske myndigheter for å fremme deres foretrukne historiske syn, og for å skille mellom stater som er vennlige og uvennlige mot russisk historisk forståelse. Vi bør med andre ord være mer bevisste rundt slike forespørsler, da de fort kan brukes på en måte vi ikke har kontroll over eller er enig i.

Hvorfor er dette så problematisk og hvorfor burde norske myndigheter vært mer involvert i Hasvik-monumentet?

Russiske myndigheters bruk av historie for politiske mål

Russland har, spesielt siden 2012, brukt historieformidling om andre verdenskrig som en aktiv del av en strategi for å oppnå politiske mål – både innad i Russland og internasjonalt.5 Dette blir iverksatt av forskjellige russiske aktører, som deler av statsapparatet, statskontrollerte russiske medier, deler av akademia, og et nettverk av organisasjoner med tilknytning til Kreml.6 Innad i Russland blir historie brukt for å samle nasjonen under en felles historisk fortid og legitimere det autoritære styresettet i Russland. Internasjonalt brukes andre verdenskrig enten gjennom «minnekriger», eller gjennom «minnediplomati» med land som Norge. Minnekrigene Russland fører er en politisk uenighet med enkelte av de tidligere sovjetstatene og medlemmene av Warszawapakten, om hvordan visse historiske begivenheter skal forstås og formidles. Minnediplomati innebærer at stater eller politiske grupper eksporterer sin egen minne-praksis og historiske fortellinger.

Russisk historieforståelse innebærer et syn hvor Sovjetunionen ikke okkuperte, men frigjorde Øst-Europa. Vesten lot Sovjetunionen lide seg gjennom krigen helt alene og ingen russere samarbeidet med nazistene.7 Dette passer dårlig inn i hvordan flere østeuropeiske land, spesielt de baltiske landene, erfarte den russiske «frigjøringen» etter krigen. Russlands såkalte «frigjøring» var heller starten på en ny okkupasjon. Denne uenigheten mellom Russland og de østeuropeiske landene om hvordan «frigjøringen» av de østeuropeiske landene skal forstås og formidles har skapt en minnekrig som i økende grad har fått en geopolitisk dimensjon. Et eksempel er St. George-båndet som blir brukt av mange på den russiske seiersdagen 9. mai hvert år. Båndet har blitt eksportert via russiske ambassader rundt om i verden til mer enn 90 land, og delt ut til forbipasserende i de respektive landene. I England har til og med medlemmer av det britiske arbeiderpartiet blitt avbildet med båndet. Det som ikke har blitt kommunisert sammen med eksporten av båndet, er at det de siste årene har fått en dobbel betydning, som et symbol på støtte for russisk aggresjon i Ukraina. På denne måten har russiske myndigheter «smuglet» sitt geopolitiske standpunkt inn i andre land ved å eksportere bruken av båndet.

Den russiske aggresjonen mot Ukraina har i økende grad blitt knyttet opp mot russisk forståelse av andre verdenskrig. I retorikken som føres av Russland blir andre verdenskrig ofte brukt som en sentral begrunnelse for hvorfor Russland har gått inn i Ukraina. I talen Putin holdt den 24. februar sa han eksempelvis at Sovjetunionen gjorde, som Russland gjør nå, hva som helst for å unngå krig i 1941. Videre sier han at krig ble uunngåelig da, som nå, grunnet en eksistensiell og presserende nazitrussel. Parallellen mellom dagens krig og andre verdenskrig er også tydelig i symbolikken brukt av russiske myndigheter. Symboler som St. George-båndet har i stor grad blitt tatt i bruk av pro-russiske aktører for å symbolisere støtte til krigen.8 Dette viser at den russiske historieforståelsen har en geopolitisk dimensjon som blir eksportert gjennom russisk minnediplomati for å begrunne landets geopolitiske handlinger.

Hva kan norske myndigheter gjøre?

I en slik kontekst er det ikke vanskelig å forstå hvorfor det er så problematisk at Russland bruker Hasvik-monumentet og Norge som en del av sin minnepolitikk, uten at norske myndigheter er mer aktive i prosessen. Russisk bruk av minnediplomati mot stater som Norge er ikke bare ment for å skape samhold innad i den russiske befolkningen, ved å presentere monumentet i Hasvik som et bevis for at russisk historieforståelse har allierte internasjonalt. Det blir også brukt for å utfordre geopolitiske rivalers historieforståelser i minnekrigene Russland fører med enkelte av sine naboland.

Ved å blindt godta og ta del i russiske historiske tradisjoner, godtar man også den geopolitiske symbolikken som denne historieforståelsen innebærer. Akademikeren Jade McGlynn skriver dette i sin case-studie om hvordan minnediplomati blir brukt av Russland i Serbia: “leading Russian politicians depict Russia as a country that has reconnected with its past and historical truth, a process that enables it to provide a civilizational alternative to the West (…) In this context, Russia can cite Serbia as another country following Russia’s path and, by extension, justifying the Russian government’s increasingly messianic depiction of its country’s global role”.9

Monumentet i Hasvik har pådratt seg en lignende rolle i russisk kommunikasjon, med Norge som enda et eksempel på et land som følger Russlands historiske forståelse.

Det er viktig å påpeke at Norge på ingen måte tar til seg hele den russiske historieforståelsen ved å reise et monument. Slike prosjekter kan være positive og har vært med på å skape et bedre forhold mellom Norge og Russland. Men det at monumentet og Norge har blitt tildelt en utilsiktet rolle som en russisk alliert i Russlands kommunikasjon om minnekriger med geopolitiske konsekvenser, gjør at den manglende innblandingen fra norske myndigheters side er alarmerende. Om Norge blindt godtar russiske forespørsler om historiske prosjekter og samarbeid kan dette innebære at vi også godtar de mer problematiske sidene av russisk historiebruk.

Norske myndigheter bør derfor utvikle retningslinjer og rutiner for hvordan slike henvendelser bør møtes i fremtiden. Selv om denne problemstillingen neppe blir veldig aktuell i nærmeste fremtid siden det meste av samarbeidet med Russland nå er suspendert, er den fortsatt relevant. Som vår nabo er det sannsynlig at forespørsler om felles krigsminnesmerker på ny vil komme på lang sikt, for eksempel for å bedre forholdet og gjenoppbygge samarbeid. Nå er nettopp tiden for å bygge beredskap, slik at retningslinjer og informasjon til norske kommuner og aktører er på plass den dagen vi må begynne å forholde oss til Russland igjen.

En liten kommune med tusen innbyggere skal ikke alene være nødt til å bestemme om et prosjekt liknende dette skal gjennomføres når det senere har vist seg å bli brukt av toppen i det russiske statsapparatet som komponenter i russiske minnekriger.

 

Fotnoter

  1. Husby, E. D. (2020). Minnesmerket – om krigen som var og mange spørsmål uten svar. Oslo: Kolofon forlag.
  2. Langemyr, H. B. (2021, April 26). – Manglende sikkerhetspolitisk ryggmargsrefleks. Hentet November 3, 2021.
  3. Se oppgaven for flere eksempler.
  4. McGlynn, J., & Dureinovic, J. (2022). The alliance of Victory: Russo-Serbian memory diplomacy. Memory Studies, ss. 1-16.
  5. Se for eksempel: Domanska, M. (2019, December 31). The myth of the Great Patriotic War as a tool of the Kremlin’s great power policy. Centre for Eastern Studies(316), ss. 1-10, McGlynn, J., & Dureinovic, J. (2022). The alliance of Victory: Russo-Serbian memory diplomacy. Memory Studies, ss. 1-16, eller oppgaven for flere eksempler.
  6. Domanska, M. (2019, December 31). The myth of the Great Patriotic War as a tool of the Kremlin’s great power policy. Centre for Eastern Studies(316), ss. 1-10.
  7. McGlynn, J. (2021). Moscow Is Using Memory Diplomacy to Export Its Narrative to the World. Hentet April 26, 2022.
  8. Garner, I. (2022, March 26). Russia and Ukraine Are Fighting for the Legacy of World War II Both countries draw on potent wartime myths. Hentet April 28, 2022.
  9. McGlynn, J. (2021). Moscow Is Using Memory Diplomacy to Export Its Narrative to the World. Hentet April 26, 2022.
Kategori: , , , ,