Sikkerhet i nord er Norges sikkerhet

Norsk sikkerhet krever en politikk i nord som adresserer bredt og inkluderer både dialog og infrastruktur for å redusere avstander fysisk og mentalt.

Av: Gunhild Hoogensen Gjørv

Nord-Norge består av en tredjedel av Norges fastlandsareal og dekker 80 prosent av landets havområder. De siste 60 årene har utviklingen og verdiskapningen i Nord-Norge vokst sterkere enn resten av landet, og har hatt stor betydning for den norske økonomien. Viktige næringer er i marine sektorer som fiskeri, havbruk, i maritime næringer som olje og gass, bygg og anlegg og reiseliv. Det antas at nordnorsk næringsliv framover vil tjene på en stadig mer vektlegging av bærekraftighet for eksempel gjennom en god forvaltning av fornybare ressurser. Landsdelen er ikke bare viktig for menneskene som bor her, mange er avhengig av arbeid i regionen slik «søringkarantenen» under koronakrisen illustrerte. Veksten i nord fører således til økt behov for transport av varer og mennesker.

Grensen til Russland gjør at Nord-Norge også er politisk strategisk viktig for Norge og for NATO. Kolahalvøya står sentralt i Russlands militære tilstedeværelse i Arktis og i det russiske forsvaret basert på maritime og luftbaserte styrker. Russlands forsvar er avhengig av å sikre sine baser på Kola for å ta kontroll over Barentshavet og lenger sør i den nordlige Atlanteren ved en eventuell konflikt med NATO. Dette perspektivet på Russlands strategier kalles også en utvikling basert på bruk og styrking av det russiske bastionforsvaret. Mesteparten av den russiske militære innsatsen i dette forsvaret kommer mest sannsynlig til å bli gjennomført av luft- og sjøstyrker fra nordområdene i Russland. Men territoriell ekspansjon, dvs. at landstyrker kan gå inn i Finnmark og Troms har også blitt trukket fram. Kinas økende interesse i nordområdene krever et «bredere» sikkerhetsperspektiv med en betydelig økning av økonomiske investeringer og såkalt «soft power» adressert nordlige regioner.

Den norske regjeringen har anerkjent viktigheten av styrket norsk militær tilstedeværelse i Nord-Norge. Sikkerhet er imidlertid også knyttet til lokale erfaringer i en landsdel hvor det bor under 10 prosent av den norske befolkningen og med lange avstander mellom større og mindre bosettinger. Tilgang til helse, utdannings- og sosiale tjenester er ujevnt og ulikt fordelt, og mange må reise langt for å få dekket sine behov. Befolkningen er liten og består av mange forskjellige grupper som inkluderer samer, nordmenn og kvener, samt russere og andre innvandrere. Alle med sin historie, politiske posisjoner og rettigheter.

I hele etterkrigshistorien har flere flyttet ut enn inn av Nord-Norge, og folketallet er synkende. Det lave folketallet har betydning for både økonomisk utvikling og statens muligheter for å gi samfunnene i nord sikkerhet. Små lokale og regionale markeder fører til at produkter som er laget i Nord-Norge fraktes ut og sør, med mange vogntog fram og tilbake som et av resultatene. Økende passasjertrafikk, turister og arbeidsfolk, er avhengig av fly eller vei. Mesteparten av transporten mellom nord og sør er på veier som er smale, rimelig dårlig vedlikeholdt, og hvor snøforholdene gjør dem ekstra farlige åtte måneder i året. Det er også disse veiene som er kjernen til logistikk og de største forsyningslagrene i sør ved krig eller annen krise.

Sikkerhet vurderes gjerne i forhold til om hendelser har lav sannsynlighet, men høy risiko hvis de skulle skje, eller om hendelser har høy sannsynlighet for å oppstå men hvor risikoen er lav. I dag kan et ekspansivt russisk forsvar av sitt bastionforsvar ha lav sannsynlighet, men ha høy risiko om dette likevel kommer til å skje. Det vil innebære krig, stort sett gjennom luft- og maritim innsats i norsk farvann og langs kysten av Nord-Norge, og kan også inkludere territoriell ekspansjon over grensen inn på Finnmark og Troms.

Hvis dette skjer, vil det ha stor betydning for Norge og NATO. En slik hendelse vil være utfordrende å hindre på land på grunn av få militære ressurser fordelt over lange avstander. Angrep på den lille militære infrastrukturen kan føre til befolkningsflukt. Selv med «liten» befolkning gjør et svakt veinett at det kan oppstå kaos både for transport av forsyninger, militære styrker og kjøretøy.

Mer sannsynlig, og da også med en ganske stor risiko, innebærer bruk av ikke-militære virkemidler, for eksempel desinformasjonskampanjer gjennomført av skjulte aktører som er svært vanskelig å spore. Desinformasjon kan nøre opp under eksisterende konflikter for å øke mistilliten mellom folk og regjering, og mellom ulike befolkningsgrupper. Både stater som Russland og Kina, og ikke-statlige aktører som ideologiskbaserte politiske grupper kan ha interesser i den ressursrike og strategiske delen av Norge og tjener på destabilisering. I et slikt bilde kan det som i dag synes som en økende mistillit mellom sentrale styresmakter og folk i Nord-Norge kan spille inn. I flere sammenhenger de siste årene er det trukket fram at nordlendingenes virkelige venner er i Russland. Trolig er det likevel liten risiko for at slike forhold vil virke inn i det trusselbildet og den militær situasjon Norge har i nord i dag..

Det som likevel er klart er at sikkerheten i nord er hele Norges sikkerhet og at denne sikres gjennom en bred tilnærming blant annet gjennom nordområdepolitikken. Norsk sikkerhet krever en politikk i nord som adresserer bredt og inkluderer både dialog og infrastruktur for å redusere avstander fysisk og mentalt.

Kronikken ble først publisert i Nordlys, 29. juni 2020.