Sikkerhet til havs

Det som er nyheter for allmennheten er hverdagskost for fagmiljøene. De snakker bare ikke så høyt om det. Av åpenbare grunner.

Av: Hedda Langemyr, daglig leder i UTSYN

De siste par ukene har det kommet fram at det russiske forskningsskipet «Akademik Lazarev» angivelig skal ha drevet etterretningsvirksomhet i våre havområder og på havbunnen utenfor norskekysten. Formålet skal være å kartlegge Norges kritiske infrastruktur – helt konkret kartlegging av fiberkabler til sjøs som kan benyttes til sabotasje av kritisk kommunikasjonsinfrastruktur. Dette ifølge en serie med artikler i Dagens Næringsliv som har skapt mye oppmerksomhet.

De siste årene har vi med tydelighet sett at stadig flere politikkområder plasseres på den sikkerhetspolitiske agendaen. Det skyldes den økte sikkerhetspolitiske spenningen mellom stormaktene i våre nærområder, men det handler også om at skillene mellom fred, krise og krig er i ferd med å viskes ut.

Etterretningsaktiviteten har tatt seg opp på alle sider, og trusselbildet er langt mer sammensatt enn tidligere, med hyppigere bruk av også ikke-militære virkemidler som det kan være enklere for en fremmed stat å angripe Norge med.

Russland startet året 2021 med å oppgradere statusen for Nordflåten som opererer i Arktis, til å bli et eget militært distrikt. Dette var en ytterligere forsterking av Russlands kapasitet i nord, og med flåtens hovedbase på Kolahalvøya er adgang til Norskehavet og videre til Nord-Atlanteren avgjørende. Russland er avhengig av å dominere i egne nærområder for å sikre sine ressurser og strategiske interesser. For Nato og våre sentrale allierte, særlig Storbritannia og USA, er det viktig å ha kontroll i disse havområdene, sikre fri ferdsel, og overvåke den russiske maritime aktiviteten.

Samtidig har Kina tiltakende aktivitet i våre nærområder, og en ambisiøs stormaktspolitikk.

I midten står småstaten Norge, med våre store havområder som vi bør ha størst mulig kontroll over.

Mye tyder på at vi ikke i tilstrekkelig grad forstår mulige konsekvenser for Norge ved en krise, og at vi ikke er godt nok rustet til å stå imot denne formen for trusler. Dette gjelder spesielt sett i lys av at vi er en arktisk maritim nasjon som lever av fri tilgang til havs. Vi livnærer oss på eksport av olje, gass og fiskeri. Forsvarlige forsyningslinjer og internasjonal handel er grobunnen for store deler av den velferdsstaten vi har. Sjøforsvaret og Kystvakten, men også en rekke andre aktører, er inne for å beskytte, overvåke og sikre denne suvereniteten.

Etterretningsaktivitet er i seg selv normalt. Vi gjør det, russerne gjør det, amerikanerne gjør det, kineserne gjør det. Hvis stormaktene ønsker å kartlegge vår kritiske infrastruktur er det sannsynligvis lite som kan stoppe dem. Men det betyr ikke at vi ikke skal være bevisste på det og motvirke der vi kan.

I 2018 kom det en masteroppgave om kartlegging av maritime hybride trusler, signert Stian Schnelle ved Forsvarets høgskole. Her fremgår det blant annet at: ‘«Mekhanik Krasovskiy» er et fartøy som skiller seg ut med avvikende atferd med stopp sør i Nordsjøen, Nordsjøen utenfor Stavanger, og i havområdet øst av Vardø. (…) Det er også avvik i nærhet av kommunikasjonskabler og olje og gassinfrastruktur i Nordsjøen og i Norskehavet.’

Selv om tematikken kan være ny for allmennheten, er den veldokumentert i mer lukkede fagkretser.

At Norge har hemmelige tjenester gjør at det er saker som ikke kan diskuteres åpent av sikkerhetsmessige årsaker. Det bidrar til at vi ofte får begrenset innsikt i problemstillingene og et mindre nyansert bilde, som tidvis kan fortegne debattene om denne type saker. Slik som å fremstille en sak som noe sensasjonelt, når vi egentlig snakker om ting som skjer på ganske regelmessig basis.

Vi har en rekke aktører, både sivile og militære, private og offentlige, som har ulike roller og funksjoner langs vår kyst og i internasjonalt farvann. Å sikre fri ferdsel av handel og tjenester er økonomisk sett det viktigste for oss. Derfor vil også næringslivet gjerne være noe mer tilbakeholdne når det gjelder sikkerhetspolitiske problemstillinger. De vil nødig stikke kjepper i hjulene for det internasjonale samarbeidet.

Det er derfor både viktig og riktig at Dagens Næringsliv nettopp er den avisen som graver i disse sakene. Et aktivt og velfungerende eksportrettet næringsliv forutsetter en erkjennelse av hvilke trusler vi står overfor. Hvis den bevisstheten ikke er tilstrekkelig til stede, vil også inntektsgrunnlaget vårt, tilgangen på varer og tjenester, og sikkerheten vår bli skadelidende.

I Norge sitter vi med et rikt datagrunnlag som kartlegger aktivitet og ulike avvik til havs. Sjøforsvaret, E-tjenesten, PST, Rederiforbundet, Næringslivets sikkerhetsråd og Kystverket er bare noen av dem. Selv om det er mange initiativ på tvers av embetsverket og fagmiljøene virker det som om det er lite strategisk kultur på politisk nivå i departementene for å sette denne informasjonen sammen og sikre mer helhetlige bilder av hvordan situasjonen er.

Slike situasjonsbilder er avgjørende for å forebygge og avdekke kompliserte trusler som består av både militære og ikke-militære virkemidler. Aktiviteten vi trenger oversikt over for å kunne sette hendelser i sammenheng er for tiden underlagt en rekke ulike departementer. Sektorprinsippet står her i veien for å koordinere informasjon og foreta analyser som styrker totalforsvaret av Norge. Det virker som om det ikke er tilstrekkelig politisk interesse og forståelse for denne problematikken.

I månedsskiftet november/desember kommer en utredning om maritim krigføring. Dette er en utredning på oppdrag fra Forsvarssjefen som skal legge grunnlaget for ny overflatestruktur for Forsvaret (antall korvetter, fregatter osv.). Den tar også opp i seg at både den teknologiske utviklingen og hybride scenarioer blir en viktigere del av det sikkerhetspolitiske bildet i årene som kommer.

Om utredningen graderes eller ikke er foreløpig uvisst. Det er ikke gitt at det beste er at den ikke graderes, men det er fortsatt viktig at temaene blir diskutert åpent framover. Ellers risikerer vi at sikkerhetsdynamikken til havs forblir ukjent farvann for både politikere, deler av næringslivet og for nordmenn flest.

Kronikken ble først publisert i Dagsavisen 8. november 2021.