Sikkerhets­dynamikken rundt oss

02.09.2020 | ,

Øverst fra venstre: USMC øver med Kystjegerkommandoen i Harstad i 2019. / Elev fra Forsvarets ingeniørhøyskole trener på cyberforsvar under en feltøvelse. / KV Svalbard utenfor kysten av Spitsbergen. / Politi og soldater fra Heimevernet utenfor Stortinget under en anti-terror øvelse i 2012. Foto: Jakob Østheim / Forsvaret.

Norge som småstat påvirkes sterkt av sikkerhetsdynamikkene utenfor våre grenser. Hvilke potensielle trusler bør vi i Norge være forberedt på?

Av: Gjert Lage Dyndal, fagprofil i UTSYN

Denne artikkelen er i hovedsak en gjengivelse av kapittel 2, bakgrunnskapittelet til den nye boken: Strategisk ledelse i krise og krig, utgitt av Universitetsforlaget sommeren 2020. Godkjent av Universitetsforlaget og redaktørene (Larssen & Dyndal).

Følg lanseringen av denne boken digitalt torsdag 3. september kl. 20:00-21:00 via YouTube.

Vårt fokus endres stadig, men en del grunntrekk vil prege oss over tid

Med jevne mellomrom skifter vårt fokus på sikkerhetspolitiske utfordringer og trusler. Media drives av å skape nyheter, politikere likeså. De kappes om løsninger på problemer som opptar velgerne til enhver tid, og det står alltid forskere og andre eksperter klare til å bidra innenfor sine fagfelt. Dette er menneskelig, og det vil fortsette.

Terrortruslene har kommet i bakgrunnen, og hovedfokus har flyttet seg til USA og Kina sin rivalisering. I norsk og hos alliert sammenheng, så er det også fokus på Russland sin internasjonale aktivitet, militære aktivitet og utprøving av nytt militært utstyr. En kort stund var koronasituasjonen også koblet til sikkerhetspolitikk, men det har langt på vei forsvunnet igjen. For høsten 2020 og litt utover vinteren som kommer kan vi forvente stor oppmerksomhet rettet mot det amerikanske presidentvalget 3. november. Dette vil vare over flere måneder uavhengig av hvem som blir valgt til president.

Hensikten med artikkelen er å skape oppmerksomhet rundt det dynamiske sikkerhetsbildet som omgir oss, og trekke dette ned til dagens og den overskuelige fremtidens sikkerhetstrusler som vi kan forvente å kunne bli stilt overfor i våre nærområder. Selv om vi drives av nyhetspress og hendelser som skjer rundt oss, så er det noen grunnleggende faktorer og drivere som nok vil stå seg i overskuelig fremtid, og som fortsatt vil prege norsk sikkerhet og interesser. Avslutningsvis vil jeg reflektere litt om hva dette betyr og introdusere noen tanker om hvordan vi bør forholde oss til det sikkerhetsbildet som omgir oss.

Mitt utgangspunkt er at Norge som småstat påvirkes sterkt av dynamikkene utenfor våre grenser. Følgelig begynner jeg med en kort beskrivelse og diskusjon om det større globale bildet, og et blikk på noen sentrale regioner som jeg tror vil ha mest innvirkning på situasjonen i Norge i dag og de nærmeste årene fremover. Mot slutten av artikkelen snevrer jeg dette inn mot noen særlig utvalgte problemsett og potensielle trusler vi i Norge bør være forberedt på.

Sikkerhetstjenestenes rapporter, komplementert av fremtidsanalyser

Instanser og miljøer som driver med sikkerhetsanalyser, og de som skal planlegge og bygge kapasiteter til å håndtere fremtidige sikkerhetsutfordringer og trusler, må ta hensyn til de kjente og tidsaktuelle temaene som opptar befolkningen. Som fageksperter og ansvarlige må de imidlertid også være oppmerksomme på og ha evne til å håndtere de mer ukjente truslene, og samtidig forberede for de utfordringene som kan komme på noe lengre sikt. Trusselanalysene fra sikkerhetstjenestene, som de siste årene har blitt gjort tilgjengelig i ugraderte versjoner, er svært viktige for en felles forståelse av sikkerhetsbildet. Dette både for statlige etater, næringslivet og samfunnet forøvrig. For langsiktig planlegging og forberedelse av evnen til å håndtere trusler, med både justeringer av hvordan våre etater er organisert, lover og reguleringer, og for anskaffelse av fremtidige kapasiteter, er de årlige trusselvurderingene likevel ikke tilstrekkelige. Utvikling av fremtidige evner krever tid og ressurser. I denne artikkelen forsøker jeg derimot å se mer åpent på den potensielle utviklingen – både bredere og lenger frem – enn hva som nødvendigvis gjøres i de årlige rapportene fra sikkerhetstjenestene.

De siste årenes publisering av ugraderte rapporter om utfordringer og trusler – fra Politiets sikkerhetstjeneste, PST (Trusselvurdering); Nasjonal sikkerhetsmyndighet, NSM (Risiko); Etterretningstjenesten, E-tjenesten (Fokus) og den bredere samfunnsvurderingen fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, DSB (Analyse av krisescenarier (tidligere årlig serie ved navn Nasjonalt risikobilde)) – har gitt media, politikere, institusjoner og personer med interesse for dette en god og viktig bakgrunn og innføring for å forstå situasjonen. Disse årlige analysene er lett tilgjengelige og viktige for å oppnå en bred nasjonal, felles forståelse. De har de siste årene med rette fått bred oppmerksomhet.

Disse årlige analysene er lett tilgjengelige og viktige for å oppnå en bred nasjonal, felles forståelse.

Som nevnt så trengs det derimot også andre analyser der man ser lenger fremover på mulige utviklingstrekk, ettersom organisering, utstyr og kompetanse er noe som tar tid å utvikle for å være relevante. Forsvarets forskningsinstitutt, FFI, utviklet i 2015 sin første omfattende fremtidsanalyse Globale trender mot 2040 – implikasjoner for Forsvarets rolle og relevans for langsiktig forsvarsplanlegging. Høsten 2019 ble denne oppdatert som Globale trender mot 2040 – et oppdatert fremtidsbilde. Slike fremtidsanalyser er viktige for oppdatert, tidsriktig informasjon og som inspirasjon til nye analyser og for mer langsiktige utviklingstrekk.

Tilsvarende fremtidsanalyser fra de mest sentrale nasjoner og institusjoner vi samarbeider med innen utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk, er også viktige for å forsøke å forstå fremtidens utfordringer. NATO har de siste årene utviklet en Strategic foresight analysis, den siste i 2017, og jobber nå med sin neste for 2021. EU har flere sentrale miljøer for dette, hvor de viktigste er: European Strategy and Policy Analysis System, ESPAS, som utga Shaping the future of geopolitics i 2017 og Global Trends to 2030, Shaping the future in a fast-changing world i 2018; Institute for Security Studies, ISS, som utga sin siste What if? Scanning the horizon: 12 scenarios for 2021 i 2019; og European Political Strategy Centre, EPSC, som i 2019 utga Challenges and choices for Europe. Global trends to 2030.

Av andres nasjonale fremtidsanalyser har de britiske studiene, særlig serien Global Strategic Trends, utgitt i sjette utgave av UK MoD i 2018 fått mye oppmerksomhet i utenriks- og forsvarskretser. En rekke amerikanske studier og Statement for the record-rapporter for Senatet og Kongressen er tilsvarende viktige. Et særlig godt utgangspunkt er Worldwide threat assessment of the US Intelligence Community-rapporten, som presenteres årlig for Senate Select Committee on Intelligence, samt de årlige Global trends-rapportene fra The Office of the Director of National Intelligence. Disse rapportene har vært viktige innslagspunkt for argumentene og perspektivene om de globale utviklingstrekkene og trusselbildet som utvikles i denne artikkelen.

Ser vi tilbake på de siste årenes utvikling innen sikkerhetssektoren, så har helt klart fokusområdene skiftet jevnlig. Hvis vi ser litt tilbake i tid mente den amerikanske forsvarsministeren Donald Rumsfeld (forsvarsminister i 1975—1977 og 2001—2006) basert på utviklingstrekk de siste 100 årene at vi kan anta at verdens fokus skifter omtrent hvert tiende år (Rumsfeldt, 2001). Dersom vi ser på NATO og nasjonene, Norge inkludert, har fokus skiftet enda oftere enn dette. Det er bare å minne om alt vi – Norge, og de alliansene vi har vært del av – har gått gjennom siden slutten av den kalde krigen. Stormaktsrivalisering var tilsynelatende noe som hørte fortiden til, og fokuset ble rettet mot globale religiøse og etniske konfliktlinjer; fra massiv organisert kriminalitet på 1990-tallet, til et fokus på voldelig jihadistisk og særlig wahhabi-inspirert terrorisme med Al-Qaida og andre tilsvarende grupperinger. Videre kom asymmetriske kriger i Afghanistan og Irak, maritim piratvirksomhet og igjen tilbake til trusselen om terrorisme og krigføring mot Den selvutnevnte islamske stat i Syria og Irak. Dernest kom et offensivt Russland tilbake i sikkerhetspolitikken med annekteringen av Krim i 2014 og fortsatt delvis okkupasjon i østlige Ukraina. Med dette kom påvirkningsoperasjoner og politisk krigføring tilbake i fokus, da i form av såkalte hybride trusler. Dette har kommet tilbake som et virkefullt middel som benyttes av mange stater over store deler av verden. «Påvirkningsoperasjoner» er igjen – som under særlig den kalde krigen – blitt dagligdags i stor- og regionalmaktenes rivalisering.

Kan koronakrisen bli USA sitt «Suez moment», slik Suez-krisen i 1956 etterpå viste seg å markere Storbritannias fall som global stormakt?

Koronakrisen som har herjet, og nok vil fortsette å herje oss, har hatt et slikt omfang at det synes åpenbart at den vil påvirke den globale økonomien, og dermed også utenriks- og sikkerhetspolitikken både i inneværende og neste år, og kanskje også på enda lengre sikt. I 2020 vil de helsemessige, menneskelige sikkerhetstruslene dominere debatten, men straks etter vil vi med stor sannsynlighet se nye utviklingstrekk. Denne helsemessige og økonomiske krisen vil ha konsekvenser. Det har vært tendenser til debatt om at stormaktenes posisjoner endres, men det har ikke fått særlig vedvarende fokus. Vil Kina kanskje stå frem som den nye, mest kapable stormakten til å understøtte andre mindre stater rundt omkring i verden? Kan koronakrisen bli USA sitt «Suez moment», slik Suez-krisen i 1956 etterpå viste seg å markere Storbritannias fall som global stormakt? (Campbell & Doshi, 2020).

Den entydige lærdommen fra historiske gjennomganger er at sikkerhetsdynamikken er i konstant utvikling. Likevel består dette av en kombinasjon av konstanter og nyvinninger. Noe består, noe gjenoppstår i ny drakt med noe tids mellomrom, og nye utfordringer kommer til. Dette må også være forstått og inkludert i våre fremtidsanalyser som skal ligge til grunn for vår utvikling av lover og rammebetingelser, planer, organisering, anskaffelser og kompetansebygging for å møte fremtidige sikkerhetsutfordringer.

Globale utviklingstrekk – stormaktsrivalisering

Det som i dag først og fremst preger sikkerhetsdynamikken, er en tydelig tilbakevending til stormaktsrivalisering. Vi lever nå med en multipolar verdensorden hvor både Russland og Kina har blitt mer likeverdige konkurrenter til USA. USA er fortsatt den ledende sikkerhetspolitiske aktøren på den globale scenen, men de blir utfordret – og svarer dertil på dette med blant annet politiske og økonomiske midler, men også med en modernisering av sine konvensjonelle forsvarsstyrker og utvikling av stadig nye kapasiteter.

Russland har reist seg. Staten er en meget sterk atommakt og den eneste som er på likefot med USA. De har nå moderniserte og mobile konvensjonelle styrker, men er fortsatt underlegne et kollektivt NATO. Selv om Russland sliter økonomisk, må de ikke overses. Russland har enorme naturressurser, landet prioriterer forsvarssektoren høyt og er motstandsdyktig i kriser og dårlige tider. Russland har utfordret det vestlige verdigrunnlaget og NATO som forsvarsallianse det siste tiåret (Kirchick, 2017). Forventningene til de fleste vestlige nasjoner og et samlet NATO er at de trolig vil fortsette å utfordre. Ettersom det ikke er dype ideologiske forskjeller mellom stormaktene, men heller relatert til realpolitiske maktrelasjoner og politikk, bør vi derimot være åpne for at forholdet mellom Russland og Vesten samlet, eller mellom Russland og noen sentrale europeiske stater, kan mykes opp. Dette vil i så tilfelle dramatisk kunne påvirke de politiske relasjonene og trusselbildene som eksisterer i Europa i dag.

Vi har sett at Russland har utfordret NATO og dets allierte i informasjons- og cyberdomenet, med mål om å påvirke politiske prosesser og det indre samholdet i alliansen (Kveberg, Alme & Diesen, 2019). Russland har en dominerende posisjon i både Arktis og Svartehavsregionen, med effektive militære, lagdelte forsvar og med god «strategisk dybde» for forsterkninger. De har også en sterk tilstedeværelse i Østersjøen, men der er de derimot i en svært sårbar posisjon, noe som gjør sikkerhetssituasjonen mer ustabil og kritisk der enn andre steder i tider når spenningen er høy.

Fokuset på Kina som en potensiell sikkerhetsutfordrer til Vesten har økt dramatisk de siste par årene. Kina har blitt en likeverdig konkurrent til USA på de økonomiske og teknologiske feltene. I den forbindelse kan vi snakke om et bipolart globalt system som domineres av USA og Kina (Tunsjø, 2018). Kina har blitt en konkurrent til USA og dets allierte i sikkerhetsdomenet i sin egen region. På verdensbasis trenger imidlertid Kina flere år på seg for å utvikle reelle maritime, konvensjonelle styrker for globale operasjoner og med det kunne bli en likeverdig konkurrent til USA – hvis landet har eller setter seg det som mål. De primære manglene til Kina som en global militær aktør er deres manglende allianser og manglende evne til å operativt drifte robuste langtrekkende hangarskipsgrupper.

De primære manglene til Kina som en global militær aktør er deres manglende allianser og manglende evne til å operativt drifte robuste langtrekkende hangarskipsgrupper.

Kina blir sannsynligvis ingen direkte fysisk utfordring for Norge, kanskje heller ikke Europa i overskuelig fremtid. Indirekte vil de derimot kunne utfordre og endre det globale, multilaterale systemet som legger fundamentet for vår sikkerhet. Koronakrisen kan vise seg å ytterligere bidra til endring av de globale dynamikkene og multilaterale systemene de nærmeste årene. Mange har vært tidlige ute med å spå en tilbakegang for det globaliserte systemet. Eksemplifisert med overskrifter som «The coronavirus is killing globalization as we know it», en artikkel i Foreign Policy i mars 2020 (Legrain, 2020). Mange andre har stilt mer åpne spørsmål om den fremtidige utviklingen, som for eksempel BBC med artikler som «Will coronavirus reverse globalisation?» (Bloom, 2020). Andre igjen ser for seg at den siste globale krisen bare understreker behovet for globale løsninger, eksemplifisert med artikkelen «Why defeating coronavirus in one country isn’t enough – there needs to be a coordinated global strategy» (Habibi, 2020). Det eneste som synes klart, er at usikkerheten om fremtiden er større enn på lenge.

Kinas økte maktposisjon brer om seg også fysisk, eksemplifisert gjennom «silkevei»-prosjektet, deres maritime interesser i Indiahavet – til Midtøsten og østkysten av Afrika. Dette vil med stor sannsynlighet påvirke global maritim sikkerhet og stormaktskonflikter. Potensielle konflikter eller en regional krig med USA og dets allierte vil uansett ha enorme innvirkninger på USA sin evne til«extended deterrence» i vår region og dermed sikkerhetssituasjonen i Europa, inkludert Norge. Derfor må vi forholde oss til Kina i våre utvidede sikkerhetsvurderinger. Det er også tydelig at Kina har økt sin oppmerksomhet om de arktiske strøk, noe som har vært mye diskutert siste år i akademiske miljøer (for eksempel Beadle, Diesen, Nyhamar & Bostad, 2019) og i media. Dette har også kommet inn som en sentral del av trusselvurderingene fra Etterretningstjenesten de siste par årene.

Etter at Russland har gjenreist seg og Kina har fått stadig mer globale interesser og makt de siste årene, har USA i økende grad kommet til å fokusere på fremtidig krigføring mot likeverdige motstandere. Russland og Kina har blitt jevnbyrdige konkurrenter til USA og Vesten i sine egne regioner, men har ennå ikke den samme globale rekkevidden som USA og dets allierte.

Denne stormaktsrivaliseringen vil uansett sterkt påvirke det multilaterale systemet, internasjonale avtaler og reguleringer, utviklingen av militære kapasiteter og konsepter for krigføring – altså sikkerhetsdynamikken i all sin bredde.

Faren for regionale konflikter og kriser øker

Videre har den samme stormaktsrivaliseringen i økende grad preget mange regionale sikkerhetsdynamikker. Mange små og mellomstore stater balanserer også sin politikk i forhold til de globale stormaktene. Dette har fått mindre og for lite akademisk dekning og mediedekning. Det er slående at stormaktene aktivt må forholde seg til de regionale aktørene. Både små og mellomstore stater har i dag – i det multilaterale systemet – reelle valg om hvor og når de ønsker å søke støtte, eller på annen måte tilnærme seg de store. Det er her viktig å ha med seg at dette gjelder mange mellomstore makter, som i norsk sammenheng er store. Eksempler på dette inkluderer India, Indonesia, Malaysia og Japan i Asia, men også Frankrike, Tyskland og Italia i Europa.

En region som særlig har påvirket politikk og sikkerhetsutfordringer i Europa de siste par tiårene, er Midtøsten og Nord-Afrika. Dette gjelder fortsatt og vil bestå som en dynamisk og urolig region.

Sikkerhetsdynamikken har derimot endret seg på noen sentrale felt de siste få årene. På det globale planet har de tre stormaktene kommet inn og støttet forskjellige aktører; Russland med direkte militær assistanse, både med styrker og våpensalg, mens Kina har kommet inn som en tung økonomisk aktør. Kina er også aktive med våpensalg, men dette er noe mer nedtonet.

Det som derimot er den største endringen, med følger for sikkerhetsdynamikken i Europa, er hvordan det har vokst frem en tydelig regional kamp om forholdet mellom stat, innbyggere og religion i det utvidede Midtøsten.

Det som derimot er den største endringen, med følger for sikkerhetsdynamikken i Europa, er hvordan det har vokst frem en tydelig regional kamp om forholdet mellom stat, innbyggere og religion i det utvidede Midtøsten. Dette ble synlig med Qatar-krisen i 2014 og 2017. Spørsmål om grader av «politisk islam» – her forstått vidt som sammenhengen og gjensidige virkningen på samfunnsstruktur og kultur, politikk og statsmakt – har blitt et fremtredende element i dag i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Dette gjelder i Midtøsten og østover til Somalia og gjennom Nord-Afrika og Sahel til Marokko, så vel som nordover til Tyrkia. I det store bildet står kampen mellom sunnidominerte stater som ønsker en balanse mellom og integrering av politikk og religion (særlig Qatar og Tyrkia, med sannsynlige koblinger til Det muslimske brorskap), og de som ønsker et sterkt skille mellom formell statsmakt i økonomi og utenrikspolitikk, og makt over samfunnet med konservative religiøse verdier (særlig Saudi-Arabia, Emiratene og Egypt). Disse faktorene og regionale stormaktene påvirker mange sårbare og ustabile stater og den regionale politikken i dag. Statene støtter opp under aktører for destabilisering og maktovertakelser, for å spre sitt system. Dette kan de neste årene lede til flere stedfortrederkriger, så vel som oppbygging av nye ikke-statlige aktører med statsstøtte.

Den andre regionen som særlig påvirkes av stormaktsrivaliseringen er de østligere delene av Asia. Her er det konflikter rundt maritime soner og rettigheter, om status på øygrupper – alt fra konflikter mellom Russland og Japan og mellom Japan og Kina, til Taiwan og det kompliserte Sør-Kina-havet. Dette legger mindre direkte føringer for sikkerhetssituasjonen i Europa, men vil også klart påvirke global maritim handel og økonomi. I tillegg kan det ikke underslås at USA har begrensede ressurser og i mindre grad vil kunne stå for sikkerhetsgarantien i Europa om de skulle bli tyngre involvert i krigføring i Asia.

Vår region, som del av det globale

Norge og våre nærområder og det større Nordishavet er ikke unntatt fra den globale stormaktsrivaliseringen og annen global interesse for de arktiske havområdene. Som påpekt av FFI må vi være forberedt på at det globale konfliktnivået kan stå overfor et mulig vendepunkt, og at dette medfører en farligere verden for småstater og sågar kan gi større usikkerhet om også alliert støtte på lang sikt (Beadle, 2019).

Den mest åpenbare og ofte omtalte dynamikken omhandler det anspente forholdet mellom Russland og USA, NATO og EU. Det har vært stor oppmerksomhet rundt moderniseringen av russiske militærstyrker, militarisering av arktisk infrastruktur og økt militær aktivitet. Dette er bekymringsverdig, i Norge så vel som i NATO og hos sentrale allierte enkeltnasjoner. Spenningsforholdet øker, og muligheten for misforståelser som kan lede til konflikter er absolutt til stede. Når det gjelder våre nærområder og det nåværende konfliktforholdet med Russland, så er det stor forskjell på Skandinavia og Østersjøen versus Barentshavet og det videre Nordishav-området.

Hva angår det sørlige Skandinavia og nordøstlige Europa, inklusive Østersjøen, så er situasjonen en helt annen enn i Arktis. Sikkerhetsdynamikken i Østersjøområdet preges først og fremst av at NATO har fotfeste i de baltiske statene og Polen. Dette føles svært truende for Russland, som følgelig har bygd opp omfattende «nektelsesstyrker» i og for sjø- og luftdomenet i Kaliningrad. De russiske nektelsesstyrkenes hovedfunksjon er å hindre USAs og NATOs evne til dominans i Østersjøregionen, som igjen kan nyttes til en potensiell militær offensiv mot sentrale deler av Russland. De russiske styrkene i Kaliningrad søker å begrense NATOs manøvreringsrom i Østersjøen og evnen til å understøtte de baltiske statene. Samtidig er disse russiske styrkene i lille Kaliningrad selv svært sårbare for offensiver fra en kapabel motstander. Sikkerhetssituasjonen preges nå sterkt av denne russiske sårbarheten, og dette gir en farlig strategisk ustabilitet. Faren ligger først og fremst i at Russland er helt avhengig av et såkalt strategisk overfall gjennom Suwalki-korridoren (et smalt landområde i Polen som skiller Hviterussland og Kaliningrad fra hverandre), eller over de baltiske statene for å sikre sin egen understøttelse og sikring av Kaliningrad (Hodges, Bugajski & Doran, 2018). Dette dominerer sikkerhetsspenningen i grenseområdene mellom Litauen og Polen særlig, men også i de baltiske statene forøvrig og Østersjøen. Faktisk, så går dette spenningsforholdet også ut i Nordsjøen, og således blir det en faktor for det norske forsvaret også i syd.

Situasjonen er en annen i Arktis. I det høye, isdekte nord dominerer Russland. USA og NATO har noen kapasiteter med atomubåter og flystyrker, men har ellers liten evne til å operere i isdekte arktiske kyst- og havområder (Aliyev, 2019; Boulègue, 2019; Zysk, 2019). USA har først og fremst luftmakt å bidra med for å utfordre den russiske dominansen til lands og havs i og på tvers av det arktiske havbassenget. Russland er godt i gang med en modernisering av infrastrukturen, med baser og havneområder – sågar dypvannshavner; kommunikasjonsnettverk; søk- og redningskapasiteter; solide isbryterkapasiteter; og ikke minst økonomisk og forskningsmessig stor aktivitet i disse hardføre områdene. Denne utbyggingen er i en skala som langt overgår de andre arktiske statene, EU og Kina til sammen. Selv etter beslutninger om å satse på omfattende statlig og industriell aktivitet fra arktiske aktører som USA, Canada, Danmark – og Norge, så vil Russland allikevel i mange år ha et solid forsprang. Dette gjelder helt fra økonomisk virksomhet til militære kapasiteter og evne til å understøtte dette.

Russland vil allikevel i mange år ha et solid forsprang i Arktis. Dette gjelder helt fra økonomisk virksomhet til militære kapasiteter og evne til å understøtte dette.

I de arktiske havområdene er det derimot flere andre aktører med økonomiske og sikkerhetsrelaterte interesser som preger situasjonen. De arktiske statene har egne interesser i og særskilte politiske tilnærminger til de arktiske områdene, men har i hovedsak forsøkt å holde dette som et lavspenningsområde med tanke på rettigheter og grensedragninger. De siste par årene har det derimot vokst frem nye problemstillinger, både mellom noen av de arktiske statene og med nye aktører. Sikkerhetsdynamikkene handler i dag om særlig to hovedinteresser; ressurser og seilingsleder.

Det er enorme ressurser i de arktiske havområdene. Mye er allerede drivverdig, men mer kommer. Både som følge av issmelting og utvikling av ny infrastruktur – og dermed bedre tilgjengelighet, men også på grunn av bedre vekstvilkår for levende organismer. Størrelsen på områdene er heller ikke alle bevisste på. Det er et havområde som er nesten seks ganger så stort som Middelhavet, og hvor omtrent et område tilsvarende tre ganger størrelsen av Middelhavet allerede er isfritt.

Videre dreier disse interessene seg mye om seilingsleder. Men, disse blir ikke bare plutselig tilgjengelige. I dag, og for tiår fremover, så handler det om kompetanse og erfaringer, basert på kapasiteter med infrastruktur og understøttelse. Ambisjoner og reguleringer vil måtte bli basert på dette. Russland og Canada hevder særskilte kontrollmekanismer for seiling langs deres kystsoner. I tilfellet Canada så er det omstridte spørsmålet hva som defineres som interne farvann og åpne streder, altså om den maritime trafikken er fri eller kan underlegges reguleringer. Når det gjelder Russland, så hevder de en rettighet til å regulere den maritime trafikken også utenfor sin territorialfarvannslinje, med henvisninger til særskilte avtaler om arktiske og antarktiske farvann. Dette er svært omstridte spørsmål som har fått økt oppmerksomhet i senere tid. USA og flere europeiske tradisjonelle sjøfartsnasjoner hevder at prinsippene om fri og uhindret ferdsel på havet (utenfor 12 nautiske mils territorialfarvann) er svært viktige.

Den økte interessen for de arktiske havområdene fra europeiske stater individuelt og et samlet EU, Kina og andre asiatiske stater gir muligheter, men også utfordringer. Det er knyttet stor usikkerhet til den kinesiske langsiktige og mangfoldige involveringen. Det gjelder alt fra forskningsmessig, økonomisk og politisk involvering på Grønland og Island, spede forsøk i Norge, særlig på Svalbard, og med det økte samvirket med Russland. Russland ser denne involveringen som nødvendig på en del felt, men også som problematisk i det lengre løp med tanke på mer omfattende kinesisk involvering.

De europeiske statenes involvering og tydeligere interesser anses som positivt med tanke på forskning på klimaeffekter og ressursutvikling, mens det er utfordrende i andre henseender. Særlig har Norge hatt utfordringer med manglende aksept for våre reguleringer og lover med opprettelse av og for håndtering av aktivitet i de maritime sonene rundt, eller forbi, Svalbard. Dette er entydige norske områder i henhold til norske perspektiver, men omstridt for mange andre (Dyndal, 2014). Det norske dilemmaet er at mange av våre tradisjonelle allierte i forsvarspolitikken er motstandere av vår politikk når det gjelder dette særskilte, men viktige arktiske spørsmålet.

Totalt sett kan det vise seg vanskeligere å definere sikkerhetspolitikken i våre nordområder i tiden fremover.

Totalt sett kan det vise seg vanskeligere å definere sikkerhetspolitikken i våre nordområder i tiden fremover. Dette som følge av den økte militariseringen fra Russland og en mer offensiv politikk og tilstedeværelse fra USA, Storbritannia og andre for å konfrontere Russland med dette; på grunn av økt interesse fra stadig flere aktører for økt tilgang til ressurser, og for internasjonale spenninger om frie seilingsleder inn i de arktiske havområdene og for transarktisk maritim transport.

Problemsett som særlig kan føre til sikkerhetstrusler i Norge

I årene fremover kan Norge stå overfor en rekke forskjellige utfordringer og trusler som må håndteres. Jeg vil her trekke frem tre særlige problemsett som potensielt kan lede til utfordringer og trusler under terskelen for konvensjonell krig: (1) terrorisme, i all sin bredde; (2) digitale og fysiske trusler mot nasjonal infrastruktur og (3) interessekonflikter relatert til våre havområder i nord. I tillegg fremstår det i dagens globale kontekst også nødvendig å tenke gjennom den direkte faren for at (4) krig kan komme til Norge, spesielt som følge av større internasjonale eller andre nabostaters konflikter.

Spennet av utfordringer innenfor disse problemsettene er komplekse og krever således mye fra sikkerhetsetatene, både med tanke på kontinuerlig kompetansebygging, ivaretakelse og videreutvikling av kapasiteter. Samtidig er det klart at politiet, Forsvaret og andre etater ikke evner å være klare til å håndtere alle trusler som kan oppstå. Uansett forberedelser, så vil det være en restrisiko som man må ha et bevisst forhold til. For å sitere Rumsfeld så finnes det både «kjente ukjente», men også «ukjente ukjente» faktorer, det vi ikke vet noe om ennå (Errol, 2013). Følgelig må det aksepteres at det må tas hensyn til både å utvikle langsiktige, robuste kapasiteter mot disse utfordringene og truslene, samtidig som det aksepteres at (kun) deler av det vil være i fokus og vel innøvd til enhver tid. Dette så vi i 2019, hvor for eksempel PST i sin årlige vurdering tidlig på året anslo trusselen fra norske høyreekstreme som lav mens, de tidlig på sommeren gikk ut med varsler internt i politiet om økt fare for dette – og det endte opp med et forsøk på terrorangrep i Bærum den 10. august 2019. Med sin ugraderte trusselvurdering fra 2020 er trusselen fra høyreekstreme sidestilt med den fra voldelige jihadistiske miljøer (Politiets sikkerhetstjeneste, 2020).

I den påfølgende korte beskrivelsen av grunnlaget for terrorisme vi ser og kan forvente de neste årene, er ikke de konkrete terrortruslene beskrevet. Det trusselbildet er best beskrevet i de årlige rapportene av sikkerhetsetatene, særlig Etterretningstjenesten og PST. Det er deres ansvar, og de politiske miljøene (departementene, politikerne i posisjon og i opposisjon) er ansvarlige for å skape og holde en kultur for åpenhet og mulighet for tjenestene til å ta opp politisk sensitive analyser og varslinger.

Terror – et bredt felt av utfordringer og trusler

Islamsk wahhabi-inspirert terrorisme – nedgang i Europa, men fortsatt en trussel

Over de siste to tiårene har jihadistisk terrorisme vært den mest fremtredende trusselen. Disse utfordringene har definert mye av organiseringen for overvåkning og etterretning, forebygging og håndtering av fremvoksende grupperinger og konkrete angrep. Dette startet med Al-Qaida på slutten av 1990-tallet, og særlig etter 11. september 2001 i USA, med påfølgende store angrep i Madrid og London og andre steder (Wright, 2006; Stenersen, 2017).

Al-Qaida oppstod på 1980-tallet i Afghanistan i kampen mot sovjetiske okkupasjonsstyrker for å beskytte og sikre et islamsk Afghanistan. Etter dette utvidet de fokus til å utfordre de «falske» islamske statene i Midtøsten og Nordøst-Afrika, særlig Saudi-Arabia. De ønsket å endre disse og etablere det de kalte «virkelige» islamske stater. De fant etter hvert ut at de ikke klarte dette, mye på grunn av at statene var beskyttet av amerikanske styrker og politikk. Slik kom Al-Qaida til sin strategi om å angripe USA og de vestlige landene – «the far enemy» – for å få disse til å trekke sin støtte til de virkelige målene – «the near enemy», samt for å fremprovosere reaksjoner fra Vesten for å skape større motstand mot disse i den islamske verden. Angrepene mot Vesten var således en indirekte strategi.

Historien bak og driverne for den sterkt økte terrorismen fra Den islamske stat i perioden 2014-2016 var ikke i samme grad motivert av en kamp mot Vesten, den «indirekte fienden» som Al-Qaida hadde fokusert på. Selv om ønsket om et fremtidig kalifat hele tiden nok har stått sentralt hos også Al-Qaida, var driveren heller de realistiske mulighetene for å etablere dette i Irak og Syria. Dette ble følgelig hovedambisjonen til Den islamske stat. Denne gruppen brukte vold og terror i enda større grad spesifikt for å skape splid i vestlige land med islamsk befolkning, og for å fremprovosere voldsomme svar fra vestlige stater for at disse igjen skulle provosere både interne islamske miljøer og den større islamske befolkningen på global basis – ummaen. Slik ville de bygge en dyp kløft mellom Vesten og den islamske verden (høyreradikale tenkere og følgere bygger på det samme grunnsettet og genererer egne logikker for å skape den samme spliden). Den økte terrorvirksomheten i Europa og den voldsomme bruken av vold, bredt lagt ut i sosiale medier, hadde dette som hensikt. I tillegg hjalp oppmerksomheten i stor grad for å styrke denne grupperingen. Media og oppmerksomhet har vært og vil være en viktig del av terrorisme (Romarheim, 2012). Etterhvert som Den islamske stat kom på defensiven og ikke klarte å opprettholde det samme trykket i 2016-2017, så døde denne strategien ut. Siden 2017 har wahhabi-inspirert terrorisme gått dramatisk ned i Europa, og tilsvarende trusselen også i USA fra denne typen terrorisme (GTI, 2017). Hvilket handlingsrom de større terrornettverkene kan få under og etter koronakrisen, må likevel følges tett de neste par årene.

Hvilket handlingsrom de større terrornettverkene kan få under og etter koronakrisen, må likevel følges tett de neste par årene.

Årsakene til den markante endringen av terrorisme i perioden 2017-2020 er sammensatte og vanskelige å forklare med sikkerhet. Mye av nedgangen fra de verste årene i 2014-2016 kommer åpenbart fra det faktum at Den selvutnevnte islamske stat har mistet sine landområder og dermed ikke har den samme evnen og ei heller den samme motivasjonen for å fortsette. I perioden 2014-2017 kom ca. 75 prosent av dødsfallene på grunn av terrorisme i OECD-landene fra Den islamske stat (GTI, 2017). I tillegg har de europeiske statene og et samlet EU blitt langt bedre i sine tiltak mot de underliggende utfordringene og i den direkte oversikten over og håndteringen av potensielle trusler (Hegghammer, 2018).

En annen, mer grunnleggende trend som har fått mindre oppmerksomhet og nok er vanskeligere å påvise de direkte relasjonene til, er hvordan den regionale politikken og sikkerhetsdynamikken i Midtøsten og det nordlige Afrika har endret seg. Det er mange parallelle påvirkende faktorer, men de siste årene har som tidligere nevnt kampen om styresett og religion – hva vi kan kalle «politisk islam» i utvidet betydning – blitt svært viktig. Regionen og flere stater er under stor omveltning, og følgelig så fokuserer alle aktører mye av sin innsats mot det de vil og kan endre. Også de terrorgrupperingene vi har fokusert mye på de siste par tiårene, synes nå å fokusere primært på de områdene som er under stor omveltning, og ikke den «fjerne fienden» som Al-Qaida fokuserte på i mange år. Det er nå mindre av et «islam versus Vesten»-narrativ som dominerer, det handler heller om interne forhold innen den utvidede regionen, med den såkalte «arabiske våren» og som tidligere diskutert om temaet «politisk islam» i utvidet betydning. Det nye lederskapet til Den islamske stat synes å følge ideene til al-Zargawi fra tidlig 2000-talllet om å fokusere primært på den nære og ekte fienden, selv om man må hensynta og ikke overse den sterke fjerne fienden (Al-Hashimi, 2020).

Statlig sponset terrorisme kan øke

Etterdønningene etter den arabiske våren i 2010 og den økte konkurransen mellom islamske stater har bredt om seg. Som følge av både den økte involveringen av de globale stormaktene i Midtøsten og Afrika, men særlig den pågående maktkampen som utspiller seg mellom regionale større aktører om politiske system og relasjonen til islam, så kan vi se en økt statlig støtte til voldelige grupperinger for å styrke deres politiske og religiøse interesser. De direkte statlige konfliktene har gått noe ned, mens ikke-statlige konflikter har hatt et høyt nivå de siste årene (Dupuy & Rustad, 2018).

De ideologiske forskjellene mellom shia- og sunniretningene har hatt stor påvirkning på sikkerhetssituasjonen en god stund, og de har heller ikke forsvunnet. Dette er en fremtredende faktor i dynamikken i Syria og Irak, samt i Jemen. Irans involvering har vært uomtvistelig i disse landene (Seth, 2019).

Det er derimot et klassisk fenomen at stater støtter opposisjonsgrupper for å destabilisere land og områder for selv å kunne øke sin innflytelse. Slike grupperinger overlapper ofte med og gjensidig påvirker utstrakt kriminalitet og rene terrorgrupperinger. Det er vanskelig å følge og spå utviklingen av slike dynamikker, som vi kan se ansporinger til i oppløsningen av Den tidligere islamske stat – nye grupperinger oppstår og får andre, mer definerte interesser, ofte regionalt.

Videre kan vi se ansporinger til dette ved sunnistatenes interne rivalisering som dreier seg om både makt per se, og om forholdet mellom religion og statsmakt. Nye konfliktlinjer og grupperinger kan oppstå i relasjon til Israels håndtering av de interne palestinske områdene, deres anstrengte forhold til flere av nabolandene, og selvsagt særlig Iran. Israel, Saudi-Arabia og USA anser ofte Iran-støttede grupperinger som den største utfordringen i området, og ettersom det er lite optimisme å spore, så kan det forventes at disse utfordringene vil vedvare. Dette kan utvikle seg både i Iran og hos de landene de står overfor. Den etniske kurdiske befolkningen er gjerne omtalt som verdens største folkegruppe uten land. Det er få, om noen lyspunkter når det gjelder stabilitet i kurdiske områder i Syria, og skjør stabilitet i Tyrkia og Irak. Hvordan situasjonen blir for de kurdiske grupperingene i Syria og Irak og deres støttespillere i Tyrkia, vil bli avgjørende for i hvilken grad det kan (gjen)oppstå kurdisk nasjonalistisk terrorisme også utenfor Tyrkia. Separatisme, som i dette tilfellet med kurderne, har også tidligere vært en stor utfordring i Europa, særlig i Spania og Irland i moderne tid. Det har imidlertid i liten grad ført til spredning utover landegrensene.

Kommersielt drevet cyber terror-kriminalitet kan komme til å bli en ny utfordring. På samme måte som stater i noen tilfeller støtter opposisjonsgrupper og voldelige grupper i forlengelsen av egen politikk, så har det lenge vært glidende overganger mellom statlige aktører og cyberkriminelle aktører. Potensialet er stort for å ramme nasjonale økonomier og infrastruktur på en slik måte at det både kan tjene økonomiske interesser hos kriminelle nettverk og firma, og samtidig understøtte politiske, interstatlige interesser.

Ideologisk motivert terror blir et middel globalt, regionalt og potensielt i Norge

I et stadig mer polarisert politisk bilde i Europa, transatlantisk og globalt, så er ideologiske skillelinjer sterkt økende. Slike ideologiske forskjeller var en viktig og problematisk faktor under fremveksten av kommunismen og nasjonalismen, så vel som gjennom den kalde krigen. Dette ser vi tydelige tegn på at er på vei tilbake i sikkerhetsbildet.

Særlig høyreekstremisme har gjenoppstått som en trussel de siste årene. Potensielt kan vi møte på endel underkategorier til dette, som for eksempel økofascisme. I norsk sammenheng så står høyreradikalisme sentralt, med tanke på terroren mot regjeringskvartalet og AUF på Utøya i 2011, og senest med terrorforsøket i Bærum i 2019. I USA står høyreekstremisme for storparten av terroren som utøves i dag. Tett knyttet til, og delvis overlappende med høyre- og venstreradikalisme, ser vi en fremvekst av diffuse «anti-statlige» sentimenter og bevegelser som benytter truende og voldelige virkemidler for å påvirke samfunn.

Et par nye, mindre diskuterte utfordringer og trusler kan også oppstå i årene fremover, nemlig voldelige handlinger fra venstreradikale miljøer og klimaaktivister. Venstreradikalisme var et stort problem i Europa i perioden hvor kommunismen prøvde å få fotfeste. Det er lite konkret å vise til av slik terror i dag, men det følges med på av PST (Politiets sikkerhetstjeneste, 2019). I USA kan deler av protestbølgen som har rast i 2020 knyttes til dette. I et stadig mer polarisert politisk samfunn på tvers i Europa og tilstøtende områder så kan vi snart oppleve at nye former for ekstreme sosialistiske holdninger vokser frem, som en motkraft til de høyreekstreme, som i flere år har hatt en sterk vekst.

I et stadig mer polarisert politisk samfunn på tvers i Europa og tilstøtende områder så kan vi snart oppleve at nye former for ekstreme sosialistiske holdninger vokser frem, som en motkraft til de høyreekstreme, som i flere år har hatt en sterk vekst.

Klima har de siste par årene tatt seg opp som politisk fokusområde. Klimaendringene vi ser rundt oss, er tydelige observerbare, så også mange konsekvenser av disse. Mange forskere og de aller fleste land, i tillegg til FN, dokumenterer og mener at dette er menneskeskapte endringer. Dette er omstridt av et mindretall av forskere og eksperter, men disse får sterk og viktig støtte av sentrale politiske ledere, som president Trump i USA. I mange land tas det likevel ikke særlig grep for å håndtere endringene, eller enda viktigere, forsøk på å stoppe den (antatte) negative, menneskepåførte innflytelsen på klimaet. Følgelig kan det komme en utvikling med mer radikale tiltak fra personer og miljøer som blir frustrert over manglende politisk håndtering av dette. Selv om klimaaktivismen i overveiende grad er ikke-voldelig, så kan det ikke utelukkes at det utvikles mer klimaekstreme miljøer som kan ty til vold, som for eksempel okkupasjon av gass- og oljeplattformer, eller sågar utøver terrorangrep mot sine motstandere eller politikere som de mener ikke tar dette på alvor.

Hva er så terrorsituasjonen i Norge i dag?

I flere år har PST vurdert det til at trusselen fra ekstreme islamske miljøer er det vi primært må være forberedt på. Etterhvert som Den islamske stat gradvis mistet sitt territorielle fotfeste, så spådde mange at det kom til å strømme fremmedkrigere tilbake til sine opprinnelige land, inklusive Europa (Gardner, 2013; Hegghammer, 2016). Dette viste seg å ikke slå til (GTI, 2017; Neumann, 2018). Hovedsakelig flyttet de seg internt i Midtøsten, til Afghanistan samt til Nord-Afrika og Sahel-regionen. PST, som flere tilsvarende tjenester i Europa, har nå det siste året advart mot hva konsekvensene kan bli av at stadig flere fremmedkrigere og terrordømte blir løslatt ute i Europa de neste få årene (Politiets sikkerhetstjeneste, 2020). Det advares mot at disse kan påvirke trusselbildet negativt. Totalt sett har det uansett vært lav tilslutning til ekstrem islamisme i Norge. Det spores liten grad av radikalisering. Det vises derimot til usikkerhet om dette kan skje i økt grad om det kommer nye kampsaker som kan mobilisere til farlig aktivitet. Slike saker vil typisk være internasjonale konflikter eller hendelser som oppfattes som en krenkelse av islam (Politiets sikkerhetstjeneste, 2019).

Når det gjelder ideologisk basert terrorisme, så har PST advart mot økt høyreekstremisme i Norge. Det har klart vært en økning av disse miljøene, tett knyttet til internasjonale strømninger med fokus på innvandringsmotstand. Høyreekstreme miljøer i Norge har derimot, i henhold til PST, vært antatt å ha mest fokus på radikalisering og organisasjonsbygging (Politiets sikkerhetstjeneste, 2019). Som nevnt så gikk PST ut med et endret trusselnivå innad i politiet sommeren 2019, hvor vi siden har sett et større fokus på høyreekstremisme.

I 2020-rapporten likestiller PST truslene fra høyreekstreme miljøer med «ekstrem islamisme» (Politiets sikkerhetstjeneste, 2020). I sin radikalisering og oppbygging har miljøene særlig fremmet hat mot norske myndigheter og minoritetsgrupper. Myndighetene anklages for å tillate og legge til rette for en ødeleggelse av norsk kultur og levesett. De ser ikke-vestlig innvandring og islam som særlig ødeleggende, men det er også et oppsving i anti-semittisme og motstand mot liberale verdier som for eksempel aksept av homofili (Politiets sikkerhetstjeneste, 2019). Venstreekstremisme har så langt vært vurdert som svært lite sannsynlig i Norge. Det er få slike grupper i Norge, men det er noe økning. Disse gruppene har blitt mer aktive og voldelige de siste årene. Den mest samlende saken er, i henhold til PST, en mobilisering mot personer og miljøer i hva de anser som høyreekstreme. Det er tydelige spor av at en økende venstreekstrem gruppe har god kontakt med internasjonale miljøer (Politiets sikkerhetstjeneste, 2019).

Det verste – masseødeleggelsesvåpen i terror

Trusselen om bruk av masseødeleggelsesvåpen i terror har lenge vært ansett som svært lite sannsynlig, men kan også komme tilbake i fokus dersom statlige aktører i økende grad blir en del av bakgrunnen for voldelige grupperinger i andre land. Det er viktig å skille mellom de forskjellige typene masseødeleggelsesvåpen som finnes og potensielt utvikles, og de typene agenter som kan utvikles eller nyttes i terrorisme. For ikke-statlige aktører vil det i de fleste tilfeller være svært vanskelig å anskaffe større mengder eller typer for omfattende angrep. Det er mer sannsynlig at det kan forekomme mindre angrep, men som likevel kan få stor psykologisk og politisk effekt (Ackerman & Jacome, 2018).

Det har vært og er regimer på plass internasjonalt for å begrense spredning av biologiske og kjemiske våpen og særlig atomvåpen eller -materialer. Selv om sannsynligheten er liten, så er det en trussel – og konsekvensene av bruk av slike midler i terror vil være svært dramatiske. Dick Cheney og George Bush jr. og deres «the one percent doctrine» og grunnlaget for hva som kan kalles et forsøk på en forkjøpskrig mot Irak i 2003, er et godt eksempel på dette (Suskind, 2007) – ikke bare for det potensielle antallet skadde og drepte, men også på grunn av den psykologiske og politiske kraften bruken av slike type terrorvåpen vil kunne få. Følgelig er dette et trusselbilde som må følges. Og, i og med at verden preges globalt og regionalt av større statlig rivalisering, så er det også plausibelt at stater kan velge å støtte voldelige grupperinger med slike kapasiteter i indirekte krigføring. I denne situasjonen kan det antas at faren for bruk av biologiske, kjemiske og atom materialer i terror blir økende.

Trusler mot og gjennom vår digitale infrastruktur

Utviklingen av vårt moderne informasjons- og kommunikasjonsbaserte samfunn har skapt enorme muligheter, men har også hele veien vært fulgt av mange sikkerhetsrelaterte utfordringer og trusler. Den første dedikerte stortingsmeldingen om utfordringene og truslene kom i 2017, IKT-sikkerhet — Et felles ansvar (Meld. St. 38, 2016-2017). Norge er en av de fremste land innen digitalisering, og hele vårt samfunn er preget av sammensatte, nasjonalt sektorovergripende verdikjeder, som også i de aller fleste tilfeller er tett integrerte med og avhengige av internasjonale nettverk. I svært liten grad har vi full nasjonal kontroll på vår digitale infrastruktur og kommunikasjonsinfrastruktur. Vi er ekstremt sårbare, noe som er blitt synliggjort både med ovennevnte stortingsmelding, men også av Lysne-utvalget (NOU 2015:13, Digital sårbarhet – sikkert samfunn) og i offentlige debatter. Selv om dette er kjent for mange fagetater, så har ikke sårbarhetene i særlig grad blitt redusert av vesentlige tiltak.

I svært liten grad har vi full nasjonal kontroll på vår digitale infrastruktur og kommunikasjonsinfrastruktur. Vi er ekstremt sårbare.

Sikkerhetstjenestene har de siste par årene vært tydelige med å påpeke den økte faren for spionasje mot norske forskningsmiljøer, økonomiske og politiske miljøer (Politiets sikkerhetstjeneste, 2019; Etterretningstjenesten, 2019). Det er åpenbart også for Stortinget at det er store økonomiske tap knyttet til IKT-kriminalitet (Meld. St. 38, 2016-2017). Likevel har vi i mindre grad opplevd kriser av dette slaget av utenriks- og nasjonalstrategiske dimensjoner i Norge. I andre land har derimot angrep mot digital infrastruktur og kommunikasjonsinfrastruktur vært brukt i politisk henseende, og dertil fått større oppmerksomhet og mer omfattende tiltak har blitt satt i verk for å forhindre slikt i fremtiden.

Blant eksemplene på statlige cyberangrep er de russiske angrepene mot Estland i 2007 og mot Georgia i 2008; de amerikanske-israelske «Stuxnet»-angrepene mot Iran rundt 2010; flere statlige sponsede angrep mellom Kina og India, Japan og Sør-Korea, og de åpenbare og omfattende påvirkningene av politiske valg i USA i 2016 (Jamieson, 2018).

Det er også viktig å ha med seg at digital spionasje og påvirkning også er diffus når det gjelder samvirke mellom tradisjonelle allierte innen klassiske, sikkerhetspolitiske fagfelt. Dette så vi med spionasjeskandalene med amerikanske operasjoner mot Tyskland i 2013 – noe som også Tyskland hadde gjort mot andre, og den såkalte «Operation Socialist» av den britiske etterretningsorganisasjonen GCHQ mot det belgiske teleselskapet Belgacom i 2010-2013. Disse og andre saker ble avslørt og gjort kjent av Edward Snowden i 2013. Disse og de aller fleste hendelser og kriser innen cyberdomenet er svært vanskelige å bevise, og nasjoner tar følgelig i liten grad ansvar for slike handlinger. Slike hendelser er derimot relativt godt dekket av dokumentarer og kritisk journalistikk.

Hva som skal til og hva vi skal frykte mest av potensielle cyberrelaterte kriser av nasjonale dimensjoner, med konsekvensene det måtte ha for Norge, er vanskelig å definere og få oppmerksomhet rundt. Det er vanskelig å få tilstrekkelig oppmerksomhet rundt dette fordi vi i mindre grad har blitt angrepet med politiske hensikter. Det er også vanskelig å definere dette fordi det er et fagområde som er i sterk utvikling, og det er svært utfordrende å predikere utviklingen fremover.

Det er vanskelig å få tilstrekkelig oppmerksomhet rundt potensielle cyberrelaterte kriser fordi vi i mindre grad har blitt angrepet med politiske hensikter.

Dette – den store usikkerheten om hva vi kan stå overfor – er en stor utfordring innen «fremtidsanalyse»-miljøene. Vi vet mye om kommunikasjonsbærere, hvor trenden har vært jevn. Dette gjelder uansett hvilke store ord man gjerne bruker når nye «generasjoner» kommunikasjonsbærere, som for eksempel 5G, blir introdusert. Det samme når det gjelder dataprosesseringskraft – med «Moore’s lov» – som siden 1960-tallet har predikert at kapasiteten minst dobler seg hvert andre år. Det er likevel svært vanskelig å spå hvordan dataverktøy og nye bruksområder utvikles, og om det kan komme et revolusjonært teknologisk gjennombrudd med for eksempel Quantum-teknologi datasystemer som kan bryte med «Moore’s lov».

Tilsvarende er det ikke lenge siden de dominerende sosiale medier som Twitter, Facebook med flere ble introdusert, og Iphone gjorde smarttelefonene til allemannseie – begge teknologiene med stor påvirkning på folks sosiale liv, samfunn og stater. Det er vanskelig å se for seg hva som kommer i neste runde – men vi skal være ydmyke på at nye teknologier og anvendelser kommer og vil komme til å få stor innvirkning på mange sikkerhetsrelaterte spørsmål. Selv om det er stor usikkerhet om fremtiden innen dette feltet, så utpeker det seg et par trender som bør følges; utviklingen av masseovervåkning, med for eksempel forslagene om digitalt grenseforsvar også i Norge, samt potensiell nasjonalisering av «data» (Lysne-utvalget II, 2016; Rossi, 2017; Mejias, 2019).

Selv om de prinsipielle utviklingstrinnene innen feltet ikke har vært så mange, så oppleves utviklingen enormt rask. Autonome dataalgoritmer og stadig bedre kapasitet innen kommunikasjonsbærere er med å forbedre, forandre og skape nye måter stater og bedrifter kan bruke, og utnytte, disse og andre teknologier på. Det er gode muligheter for effektiv overvåkning – masseovervåkning – hvis noen vil gjøre det, og det er klart mulig å påvirke store befolkningsgrupper, egne eller andres, eller dreie målrettet påvirkning mot enkeltpersoner (såkalt «micro targeting»). Hva som er god og riktig informasjon, blir stadig vanskeligere å følge med på.

Vi må forvente at data og kommunikasjon i økende grad blir nasjonalisert i årene fremover, og gjenstand for påvirkning.

Eierskapet til data er blitt og må forventes å bli ekstremt verdifullt. «Data» ble i 2017 regnet som å ha overtatt tronen som verdens mest verdifulle ressurs (Economist, 2017). Vi bør forvente flere nasjonale tiltak globalt for å beskytte befolkningen og sikre dataene. Dette både med tanke på verdier, personvern og øvrig sikkerhet. Hvordan dette vil utvikle seg med tanke på et helt åpent internett som har dominert samfunnet de siste to-tre tiårene, er vanskelig å spå. Hvordan internasjonale bestemmelser vil utvikle seg på disse feltene er også usikkert, da vi klart ser en økende mistillit til internasjonale regler og organisasjoner. Alt dette vil prege utviklingen av sivil og militær data- og kommunikasjonsteknologi, og vice versa. Personvernforordningen (GDPR) i EU i 2016 medførte mye debatt om beskyttelse av individer ved behandling av personopplysninger og om fri flyt av slike opplysninger. Det som synes klart, er at stadig flere stater blir mer fokusert på å verne om nasjonale forskningsdata og økonomiske og politiske data. Vi må forvente at data og kommunikasjon i økende grad blir nasjonalisert i årene fremover, og gjenstand for påvirkning.

Interessekonflikter i fiskevernsonen

Norge har en særskilt utfordring med de maritime områdene rundt Svalbard. Fra et norsk ståsted er dette avklart og tydelig, men realiteten er at de aller fleste andre stater som er del av Svalbardtraktaten har andre syn på virkningen av traktaten når det gjelder tolkninger av denne. Det gir grunnlag for potensielle hendelser og kriser av særlig utenriks- og interessepolitiske dimensjoner for Norge (Beadle et al., 2019, s. 175-178).

Situasjonen er også spesiell med tanke på at våre fremste kritikere av den juridiske forståelsen og særlig anvendelsen av traktaten er tradisjonelle allierte innen annen sikkerhets- og forsvarspolitikk. Det gir oss store utfordringer når det gjelder den norske evnen og muligheten til å drive krisehåndtering i dette området. Gitt det faktum at Norge står relativt alene, selv om vi føler oss trygge på det juridiske grunnlaget, så må potensielle kriser forventes å skulle håndteres på ren nasjonal basis. Gitt den politiske og økonomiske viktigheten av aksept for våre tolkninger og reguleringer er det ikke entydig hensiktsmessig med de tradisjonelle prinsippene – særlig nærhets- og ansvarsprinsippene – for krisehåndtering (Dyndal & Simonsen, 2013).

Norge opprettet fiskevernsonen ved Svalbard i 1977. Den omfatter i dag havområdet rundt og utenfor territorialgrensen på 12 nautiske mil fra Svalbard. Dette norske regimet er derimot omstridt internasjonalt. Det store internasjonale og uavklarte spørsmålet står om hva som omfattes av Svalbardtraktaten. Er det Svalbard og sjøterritoriet av 1920, eller er det Svalbard og dagens territorialfarvann på 12 nautiske mil som er norsk ståsted i dag? Eller er det, som nok mange andre nasjoner vil hevde, at Svalbard naturlig har en egen økonomisk sone, hvor ressursene i både havet og sokkelen bør deles mellom traktatnasjonene etter likebehandlingsprinsippet i Svalbardtraktaten? Svalbardtraktaten gjelder kun ut til territorialgrensen. Dette ståstedet utfordres derimot stadig av andre stater, inkludert våre allierte. Håndtering av hendelser og episoder i fiskevernsonen blir dermed svært viktige for Norge (Dyndal & Simonsen, 2013).

I det store bildet så er det norske standpunktet klart, og Norge føler seg relativt sikre på at det er og blir tolkningen om det kommer opp i internasjonale organer eller i (troverdige, transparente) staters juridiske system. Det er derimot slik at makt og internasjonale relasjoner kommer inn og påvirker dette, særlig i kriseperioder, under og etter kriger.

I prinsippet har Sovjetunionen og senere Russland vært uenige i den norske tolkningen. De har opponert skriftlig nesten årlig mot det norske regimet. Det har også vært flere episoder, eller i realiteten kriser, som har dratt Norge og Russland inn i politiske dragkamper om dette. «Elektron»-krisen fra 2005 er en av de mest kjente, men det har vært mange flere. Norge har også hatt andre episoder med fartøyer fra andre land som også har blitt politiserte, for eksempel opp mot Spania og Island.

Likevel, i det store bildet har Russland i all hovedsak fremstått positive, eller tydelig akseptert det norske regimet, selv om de periodevis har hatt forskjellige utspill og press for å få til enda tettere norsk-russisk samvirke. Vinteren 2020 dukket det opp nye russiske utspill om at Norge misbruker sin makt for å hindre russisk aktivitet på Svalbard. Bakgrunnen for disse utspillene er ikke klare, men forskjellige eksperter har både hentydet til reelle ønsker om praktisk adgang til virksomhet på øygruppen, til andre mer indirekte beveggrunner – som press mot Norge på grunn av for tett kobling til og for mye alliert tilstedeværelse i Norge (Skjeggestad & Moe, 2020). Dette kan også legge grunnlag for fremtidige «hybride hendelser» på Svalbard. Det kan synes som om Russland i de fleste perioder siden 1930-tallet har ansett seg som i en «spesiell» posisjon, hvor de har hatt et tett og godt samarbeid med norske myndigheter og fått gode rammer for sin aktivitet, på like fot med norske. Selv om Norge har forvaltet fiskevernsonen rundt Svalbard utenfor reguleringene av Svalbardtraktaten, så har andre nasjoner i all hovedsak akseptert og underlagt seg dette. Dette fordi Norge har etterstrebet å ivareta alle traktatnasjoner også i fiskevernsonen på en slik måte at de ikke har funnet «regimet» å gi negative konsekvenser, sammenlignet med om det hadde vært Svalbardtraktaten som hadde vært lagt til grunn for forvaltningen.

Til stor utfordring for Norge, på flere vis, så har de kanskje mest verbale i sin motstand vært tradisjonelle allierte fra sikkerhets- og forsvarspolitikken, særlig Storbritannia, men også noen andre europeiske stater. Da Storbritannia i 2006 holdt en stor, lukket internasjonal konferanse om Svalbardtraktaten, uten å invitere Norge, så kom dette som en stor overraskelse og ble møtt med bekymring i norske miljøer. Storbritannia har siden gjennomført flere slike lukkede «konferanser» hvor Norge ikke har vært invitert inn.

Det er vanskelig å predikere hvordan kriser kan oppstå i denne situasjonen, med hvilke aktører og hvilke konsekvenser det kan medføre. Konsekvensene vil nok være avhengige av håndteringen av fremtidige episoder og langsiktig norsk politikk, i tillegg til internasjonale strømninger og politiske relasjoner. Uavklarte eller omstridte juridiske forhold mellom stater blåses gjerne opp i internasjonale spenningstider, og de løses gjerne under eller i oppgjør etter kriger, større internasjonale politiske omveltninger, eller om begge eller alle aktørene ser det som en vinn-vinn-løsning økonomisk – som med delelinjen mellom Norge og Russland i 2010-2011.

Egen evne til overvåkning for å bedre situasjonsforståelsen og tilstedeværelsen er sentralt. Nasjonal håndtering er viktig både som politisk markering, for å ta sitt juridiske ansvar, for legitimitet, og for å begrense handlingsrom for andre aktører.

Norge er uansett en småstat som har mektige naboer, og det er mange enkeltnasjoner – inkludert et samlet EU – som har interesser i området. Det synes klart at interessen for de arktiske farvannene bare vil øke i tiden fremover. Som småstat har nok Norge lite å hente på å bruke tradisjonell og konvensjonell militærmakt for å beskytte sine interesser. Men egen evne til overvåkning for å bedre situasjonsforståelsen og tilstedeværelsen er sentralt. Nasjonal håndtering er viktig både som politisk markering, for å ta sitt juridiske ansvar, for legitimitet, og for å begrense handlingsrom for andre aktører til å ta over kontrollen i våre områder. De reelle norske maktmidlene er internasjonal rett, politisk og diplomatisk kreativitet, samt kløkt for å sikre internasjonal legitimitet for vårt syn og regime. Når Norge skal hevde interesser i fiskevernsonen, stiller det med andre ord store krav til dem som har ansvaret for å håndtere ekstraordinære hendelser, episoder og kriser i området. Dette gjelder fra politisk nivå og ned til de som taktisk utøver forsvars- og politioppgavene.

Toppen av krisespekteret – krig på norsk jord

Hva så med det aller verste scenarioet, at krig kommer til Norge? Hvordan kan dette foregå, og er det realistisk i det hele tatt? Selvsagt bør det vurderes, og det gjøres årlig og kontinuerlig av Forsvaret og ansvarlige politiske miljøer. Vi har et forsvar med et gjennomarbeidet planverk for å avskrekke mot en eventuell krig, men også for å kjempe om det skulle være behov. NATO-tilknytningen og bilaterale avtaler står sentralt.

Krig på norsk jord er derimot noe som har ligget fjernt fra oss i mange år. De siste tiårene har det vært mest fokus på deltagelse i krig utenfor Norges grenser. Dette lå innenfor det realistiske trusselbildet. I det endrede, internasjonale sikkerhetspolitiske bildet de siste få årene er derimot krig på norsk jord eller i våre nærområder igjen tenkelig.

Hva menes i dette tilfellet med krig?

Krig defineres som «væpnet konflikt» i henhold til folkeretten. En utbredt definisjon benytter seg av kvantitative mål, der begrepet «væpnet konflikt» benyttes når mer enn 1000 er drept årlig, og «mindre, væpnede konflikter» når det er minst 25 drepte i året (UCDP, 2020). Både den juridiske og den «kvantifiserte» definisjonen av krig tar dermed utgangspunkt i stater og folkeretten.

Begrepet «krig» brukes også i utvidet forstand, og med rette: Ordet «krig», og dets natur og karakter, er større enn spørsmål om jus, definerbare størrelser og nasjonalstatenes rammer. Statsviteren Øyvind Østerud gir en god innledning til temaet med sin lille bok Hva er krig. Han diskuterer krig som fenomen, og han konkluderer: «… i historisk og samfunnsmessig sammenheng er det rettslige begrepet for snevert» (Østerud, 2009).

Ut fra de omfattende studiene og debatten om «hva krig er, og om den er endret» i årene etter millenniumskiftet, særlig sentrert rundt det Oxford-ledede programmet The Changing Character of War, så kan vi oppsummere og definere krig som: Utøvelse av vold, alternativt kan en krig også bestå av reell trussel og frykt om vold, som man opplevde under den kalde krigen. Begrepet «krig» innebærer at to eller flere parter står overfor hverandre, og at begge/alle kjemper. Dersom ikke alle kjemper vil det være mord, massakre eller okkupasjon. Dette hindrer likevel ikke at krig kan være asymmetrisk og uventet. Utøvelsen av vold må ha en viss intensitet og et visst omfang. Den gjensidige volden må ikke kun utføres av personlige grunner. Sist, men ikke minst, som konsekvens av de foregående punktene: Krig utkjempes for en hensikt utover krigføring i seg selv (Strachan & Scheipeers, 2014, s. 6-7).

Hvordan krig kan komme til Norge

Krig kan komme til Norge på forskjellige vis, men som oftest refereres det til krig her som følge av en «spill-over»-effekt fra krig eller krigshandlinger et annet sted. I den pågående stormaktsrivaliseringen er sannsynligheten størst for krigshandlinger eller full krig mellom Russland og NATO-allierte. Dette vil følgelig, med artikkel 5, føre til en krig som involverer hele NATO.

Uansett hvor dette da måtte starte, så er det naturlig å forvente at våre nordlige områder raskt vil bli del av konfliktområdet og aktiv krigføring. I en skarp, eller sågar i oppløpet til en skarp konfrontasjon mellom Russland og USA, eller NATO, så må det forventes at de strategiske ubåtene (SSBN) vil være sentrale i avskrekkingsspillet og for slagsevnen fra Russland. Denne kapasiteten er listet som en av de aller høyeste prioriteringene for Russland (Russlands maritime doktrine, 2015). På grunn av viktigheten av disse strategiske ubåtene, så har de siden 1970-tallet vært beskyttet av lagdelte maritime styrker og luftstyrker i det såkalte «Bastionsforsvaret». Dette har ligget der i hele perioden også etter den kalde krigen, men har fått økt oppmerksomhet siden 2014 (Ekspertgruppen, 2015; Dyndal, 2018). Denne sikkerhetsdynamikken, atomavskrekkingen mellom Russland og USA primært, får på grunn av geografien stor betydning for sikkerheten i våre nordligste områder. Det har blitt økt fokus på potensielle trusler mot østlige Finnmark, med signal- og radarovervåkning, samt frykten for at Russland vil kunne sette seg ambisjoner om å utvide rekkevidden av sin «bastion» med å okkupere deler av Finnmark. Selv om det har blitt et sterkt fokus på det defensive Bastionsforsvaret, så handler dette også om andre strategiske baktepper som russisk adgang til Norskehavet for aktivt å kunne nekte hangarskipsgrupper adgang til fritt å operere mot Østersjøregionen; for russisk maktprojeksjon med missilsystemer mot De britiske øyer og Nord-Europa.

Denne sikkerhetsdynamikken, atomavskrekkingen mellom Russland og USA primært, får på grunn av geografien stor betydning for sikkerheten i våre nordligste områder.

Uansett strategisk bakteppe fremstår våre nordligste deler som sårbare. Dette har vært mye diskutert de siste par årene i norsk sikkerhetspolitisk debatt. Forsvarssjefen har også ved flere anledninger vært i media om disse forholdene, blant annet om Russlands utplassering av missilsystemer, som har evne til også å bære taktiske atomstridshoder, ved den norske grensen (Bruun-Hansen, 2019).

Om Norge ikke evner å inneha en tilstrekkelig avskrekking for aggresjon mot Finnmark og Troms, så frykter mange norske eksperter at Russland kan se behov for å ta deler av Nord-Norge i en eskalerende sikkerhetspolitisk spenningsperiode. Dette vil de gjøre for å utvide og ytterligere sikre sin viktige tilstedeværelse og sine styrker i Barentshavet, samt for å bedre tilgangen til Norskehavet og Atlanterhavet (Grandhagen, 2018). Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har i flere år snakket om trusselen for «strategiske overfall» mot deler av norsk territorium i den forbindelse.

Mange andre, som Geir H. Karlsen fra Forsvarets høgskole, Eldar Berli, tidligere sjef for Brigade Nord og senere ved FFI, og sentrale personer fra politiet i Finnmark, har argumentert sterkt for at trusselen om tilsvarende «hybride» trusler, som Ukraina har vært utsatt for siden 2014, også kan ramme oss i Finnmark. Karlsen har argumentert for at «det mest sannsynlige scenariet er at Russland vil oppnå politiske mål ved å presse oss med militærmakt, eller gjennomføre begrensede aksjoner på norsk jord. Disse kan være fordekte, og i hvert fall delvis benektbare, gjerne omtalt som «hybridkrig» (Karlsen, 2016). Politisjef Ellen Katrine Hætta har vært særlig opptatt av påvirkningsoperasjoner i media og på internett, og nedfall av kommunikasjon (Hætta, 2019). Dette er reelle utfordringer, men det er nok likevel stor forskjell mellom situasjonen i Ukraina, Georgia, Moldova, Estland og Latvia – og Norge, så trusselgrunnlaget for tilsvarende handlinger på norsk territorium må vurderes deretter.

Hvordan forholde oss til dette?

Dette komplekse og dynamiske sikkerhetsbildet som omgir oss er noe vi må forholde oss til. Selv om vi drives av nyhetspress og hendelser som skjer rundt oss så er det disse grunnleggende faktorene og driverne som vil prege norsk sikkerhet og interesser. De årlige ugraderte rapportene fra sikkerhetstjenestene er viktige, både som grunnlag for en viss grad av felles forståelse, men også for debatt om både situasjonsforståelsen, hva det betyr og hvordan vi skal forholde oss til det. I tillegg til disse analysene som blir stående som noe «offisielt», så er det viktig å diskutere alternative forståelser eller vektlegging, og ikke minst å se lengre frem enn hva sikkerhetstjenestene naturlig nok har som mandat å besvare. Slik blir fremtidsanalyser og annen forskning også viktig som grunnlag for en så god og bred situasjonsforståelse som mulig.

Hvordan bør så Norge forholde seg til dette spennet av trusler som kan lede til «krisesituasjoner», og sågar krig på norsk jord eller i våre nærområder?

Med Norges tette tilknytning til NATO og bilaterale forhold til USA, Storbritannia og Tyskland – så er det vanskelig å isolere seg fra den dominerende stormaktsdynamikken. Vår strategiske posisjon ligger dessverre i skjæringspunktet mellom to av de mest sentrale globale sikkerhetspolitiske aktørene, Russland og USA. Det er stor sannsynlighet for at vi blir del av spenningsfeltet eller slagfeltet om det skulle komme til konflikt. Norge kan derimot selv delvis velge eller påvirke i hvilken grad vi og vårt territorium skal oppfattes som en trussel for Russland. Derfor er selvstendig geopolitisk og strategisk tenkning og selvstendige valg om balansegang så viktig for oss. Videre, i dette nye dynamiske multipolare verdenssystemet er det ikke gitt hvordan fremtidens sikkerhetsstrukturer og politiske samarbeid vil være, så vi bør tenke både nytt og bredere om nasjonal sikkerhet.

De potensielle krisene med utenriks- og sikkerhetspolitiske drivere og konsekvenser vi kan stå overfor de neste årene inkluderer et bredt spekter av terrortrusler. Terrorisme fra eller inspirert av Al-Qaida og Den islamske stat er fortsatt en trussel, selv om aktiviteten i Europa har gått vesentlig ned, og vi ikke har opplevd dette i Norge. Terrorisme med utspring i høyreekstremisme er på fremmarsj i Europa – og er det vi har opplevd mest av her hjemme. Disse to truslene er sidestilte og får mye fokus i PSTs trusselvurdering for 2020 (Politiets sikkerhetstjeneste, 2020). I tillegg til disse bør vi også være forberedt på andre drivkrefter for terrorisme som kan gjenoppstå og vokse frem, slik som ideologisk basert terrorisme og sågar trusler fra klimaekstreme miljøer. Videre er det stor usikkerhet om omfanget av og typene trusler mot vår digitale infrastruktur og kommunikasjonsinfrastruktur i årene fremover. Her bør sikkerhetsmiljøene ha åpne øyne og være klare for store overraskelser. Det er et fagfelt i stor utvikling, på godt og vondt. Til sist, interessekonflikter i og om den norske fiskevernsonen ved Svalbard har vært og vil fortsatt være en utfordring. Dette er en potensiell trussel som ikke forsvinner. Verden har vært i endring mot et multipolart system en god stund, og usikkerhet har vært et kjennetegn. Nå er det ytterligere usikkerhet om hvordan globale maktforhold vil bli, og hvordan de multilaterale organisasjonene og systemet vil utvikle seg etter koronakrisen.

Gråsoner som oppstår som følge av forskjellige tolkninger og forståelse av regulert samvirke og lover er ofte utfordrende, men i mange tilfeller gir også gråsoner handlingsrom.

Hvordan alt dette håndteres i tilfelle kriser på norsk jord bør diskuteres i tiden fremover. Det er klart at mange av utfordringene ligger i gråsonene mellom etatene, departementene og de politisk ansvarlige i det strategiske krisehåndteringssystemet vi har i Norge. Gråsoner som oppstår som følge av forskjellige tolkninger og forståelse av regulert samvirke og lover er ofte utfordrende, men i mange tilfeller gir også gråsoner handlingsrom. Hver krise er noe annerledes enn den forrige og krever ledelse og handling. Vi kan heller derfor aldri låses fast i dogmer og faste rutiner på samvirke. Gjennom arbeid med krisehåndtering i praksis, og med refleksjoner gjennom arbeidet med den nye boken som kom ut i sommer (Larssen & Dyndal, Strategiske ledelse i krise og krig) så kommer jeg igjen til at kunnskap i sin bredde er det beste verktøy for å kunne lede, prioritere og være fleksibel nok til å utnytte de ressurser vi har. Evne, kunnskap, fleksibilitet, ansvar og handlekraft er det som først og fremst gjør oss i stand til å håndtere kriser.

 

Litteratur

  • Ackerman, G. & Jacome, M. (2018). WMD terrorism: The once and future threat, PRISM, 7(3).
  • Al-Hashimi, Husham (2020). ISIS’s New Leadership: Past Lessons in a New Strategic Environment, Center for Global Policy, August 2020.
  • Aliyev, N. (2019). Russia’s military capabilities in the Arctic, ICDS. Hentet 20. januar 2020.
  • Beadle, A. W. & Diesen, S. (2015). Globale trender mot 2040 – implikasjoner for Forsvarets rolle og relevans (FFI-rapport 15/01452). Kjeller: Forsvarets forskningsinstitutt.
  • Beadle, A. W., Diesen, S., Nyhamar, T. & Bostad, E. K. (2019). Globale trender mot 2040 – et oppdatert fremtidsbilde (FFI-rapport 19/00045). Kjeller: Forsvarets forskningsinstitutt.
  • Bloom, J. (2020, 2. april). Will coronavirus reverse globalisation? BBC.
  • Boulègue, M. (2019). Russia’s military posture in the Arctic. Chatham House Research Paper, June 2019.
  • Bruun-Hanssen, H. (2019). Forsvarets forums podcast «Krig & Sånn». Forsvarets forum. Hentet 28. august 2019.
  • Campbell, K. & Doshi, R. (2020). The coronavirus could reshape global order. Foreign Affairs, March.
  • Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. (2019). Analyse av krisescenarioer.
  • Dupuy, K. & Rustad, S. Aa. (2018). Trends in armed conflict, 1946–2017. Oslo: PRIO.
  • Dyndal, G. L. (2014). The political challenge to petroleum activity around Svalbard. The RUSI Journal, 159(2), 82–88.
  • Dyndal, G. L. (2018). Review of NATO and the North Atlantic: Revitalising collective defence. I J. A. Olsen (red.), Whitehall Paper 87. London: RUSI, utgitt av Taylor and Francis (2017). Omtale i Naval War College Review, 71(1): Winter 165-166.
  • Dyndal, G. L. & Simonsen, S. (2013). Krisehåndtering i Fiskevernsonen – mellom jus og interessepolitikk. Norsk Militært Tidsskrift, (1).
  • Economist, Leder. (2017). The world’s most valuable resource is no longer oil, but data, The Economist, 6 May.
  • Ekspertgruppen, FD. (2015). Et felles løft – Ekspertgruppen for forsvaret av Norge. Hentet 20. november 2019.
  • Errol, Morris. (2013). The Unknown Known, dokumentar presentert på Telluride Film Festival, august 2013, av Radius-TWC.
  • Etterretningstjenesten. (2019). Fokus.
  • Etterretningstjenesten. (2020). Fokus.
  • EU EPSC. (2019). Challenges and choices for Europe. Global trends to 2030. Brussel: European Political Strategy Centre.
  • EU ESPAS. (2017). Shaping the Future of Geopolitics. Brussel: European Strategy and Policy Analysis System.
  • EU ESPAS. (2018). Global trends to 2030. Shaping the future in a fast-changing world. Brussel: European Strategy and Policy Analysis System.
  • EU ISS. (2019). What if…? Scanning the horizon: 12 scenarios for 2021 (Chaillot Paper/150). Brussel: Institute for Security Studies.
  • Gardner, F. (2013). Europe could feel the backlash from jihadist conflicts. BBC. Hentet 15. januar 2020.
  • IEP/GTI (2017). Global Terrorism Index 2017, The Institute for Economics & Peace. Hentet 21. August 2019.
  • Grandhagen, K. (2018). Are land forces relevant in High North deterrence and Warfare. Foredrag ved Army Summit. Hentet 28. august 2019.
  • Habibi, N. (2020). Why defeating coronavirus in one country isn’t enough – there needs to be a coordinated global strategy. The Conversation. Hentet 4. april 2020.
  • Hegghammer, T. (2016). The future of jihadism in Europe: A pessimistic view. Perspectives on terrorism, Vol 10. Hentet 28. desember 2019.
  • Hegghammer, T. (2018). Europe to terrorists: It’s no more Monsieur Nice Guy. WSJ. Hentet 22. januar 2020.
  • Hodges, B., Bugajski, J. & Doran. P. B. (2018). Securing the Suwalki Corridor, CEPA. Hentet 22. januar 2020.
  • Hætta, E. K. (2019). Behov for god sivil beredskap mot hybride trusler. Politiforum. Hentet 20. november 2019.
  • ISS. (2019). What if? Scanning the horizon: 12 scenarios for 2021, Institute for Security Studies. Brussels.
  • Kirchick, J. (2017). Russia’s plot against the West. The Kremlin wants to destroy the trans-Atlantic alliance. Does Trump want to save it? Politico, 17 March.
  • Kveberg, T., Alme, V. & Diesen, S. (2019). Defence against foreign influence – a value-based approach to define and assess harm, and to direct defence measures (FFI-rapport 19/01766). Kjeller: Forsvarets forskningsinstitutt.
  • Legrain, P. (2020). The coronavirus is killing globalization as we know it. Foreign Policy, 12 March.
  • Lysne II-utvalget. (2016). Digitalt grenseforsvar (DGF). Oslo: Regjeringen. Hentet 10. januar 2020
  • Mejias, U. A. (2019). Why the Global South should nationalise its data. Al Jazeera. Hentet 10. februar 2020.
  • Morris, E. (2013). The Unknown Known. (Også kjent som The Unknown Known: The Life and times of Donald Rumsfeld). Dokumentar om Donald Rumsfeld. Moxie Pictures.
  • Nasjonal sikkerhetsmyndighet. (2019). Risiko.
  • NATO. (2017). The strategic foresight analysis. SACT report. US, Virginia: NATO.
  • Neuman, P. (2018). The challenge of returning and relocating foreign terrorist fighter, CTED. Hentet 28. desember 2019
  • NOU 2015: 13 (Lysne-utvalget), Digital sårbarhet – sikkert samfunn — Beskytte enkeltmennesker og samfunn i en digitalisert verden.
  • Politiets sikkerhetstjeneste. (2019). Trusselvurdering.
  • Politiets sikkerhetstjeneste. (2020). Trusselvurdering.
  • Romarheim, A. (2012). Terrorismens tiår. Internasjonal Politikk, 01/Vol.70.
  • Rossi, B. (2017). Is it time to nationalise data? InformationAge. Hentet 10. februar 2020.
  • Rumsfeldt, D. (2001, 7. juni). Prepared remarks by U.S. Secretary of Defense. NAC. Hentet 20. januar 2020.
  • Russlands maritime doktrine (2015). Oversettelse Anna Davis, Russia Maritime Studies Institute. US Naval War College.
  • Seth, J. (2019). War by proxy: Iran’s growing footprint in the Middle East, CSIS. Hentet 28. desember 2019.
  • Skjeggestad, H. & Moe, I. (2020). Nytt spill om Svalbard: – Russland har startet en propagandakampanje mot Norge, sier ekspert, Aftenposten. Hentet 20. januar 2020.
  • Stenersen, A. (2017). Al-Qaida in Afghanistan. Cambridge: Cambridge University Press.
  • Stortingsforhandlinger (2016-2017), IKT-sikkerhet — Et felles ansvar, Meld. St. 38.
  • Strachan, H. & Scheipers, S. (red.) (2014). The Changing Character of War. UK, Oxford: Oxford University Press.
  • Suskind, R. (2007). The one percent doctrine: Deep inside America’s pursuit of its enemies since 9/11. UK, London: Simon & Schuster.
  • Tunsjø, Ø. (2018). The return of bipolarity in world politics. China, the United States, and geostructural realism. US, New York: Columbia University Press.
  • UK MoD. (2018). Global strategic trends. The future starts today, sixth edition. UK, London: MoD.
  • UCPD, Uppsala University (2020). Database and definitions. Department of peace and conflict research. Hentet 2. februar 2020.
  • US DNI. (2019). Global trends: The paradox of progress. Office of the Director of National Intelligence.
  • US Senate. (2019). Statement for the Record, Worldwide Threat Assessment of the US Intelligence Community. Washington D.C.: Senate Select Committee on Intelligence.
  • Wrights, L. (2006). The looming tower: Al Qaeda and the road to 9/11. US, New York: Knoph Publisher.
  • Zysk, K. (2019). Russia’s strategic underbelly: Military strategy, capabilities, and operations in the Arctic. I Blank, S. (red.), The Russian Military in Contemporary Perspective. US Army War College Press, Carlisle, PA, s. 687–724.
  • Østerud, Ø. (2009). Hva er KRIG. Oslo: Universitetsforlaget.
Kategori: ,