De siste par ukene har det pågått en debatt om fremtidig norsk sikkerhet og forsvar i blant annet Minerva og Nordlys. Her er en oppsummering av de ulike debattinnleggene.

Debatten startet med tidligere forsvarssjef Sverre Diesens artikkel i Minerva om hvordan Finnmark kan forsvares, som han beskriver som et av forsvarspolitikkens kjernespørsmål i arbeidet med ny langtidsplan for Forsvaret (LTP): «Valget av løsning vil påvirke Forsvaret på en måte som har store sikkerhetspolitiske konsekvenser i årene fremover». Diesen tar for seg dagens forsvarsplanlegging og trusler, alternative løsninger for forsvaret av Finnmark (med henvisning til FFIs rapport fra februar i år som skisserer konseptuelle retninger), motforestillinger og konkluderer med at det er urealistisk for Norge å forsvare Finnmark på tradisjonell måte:

Den viktigste slutning man må trekke av FFIs studie er imidlertid implikasjonen av at kontrollambisjonen ikke er skalérbar – nemlig at det ikke finnes noen mellomløsning der det gir mening å sende mekaniserte bakkestyrker inn i Finnmark som ikke er sterke nok til å holde et tilstrekkelig stort område så lenge at allierte forsterkninger kan dra nytte av det. Det betyr at uansett både ressursnivå og andre forutsetninger er vi i neste LTP tvunget til å revurdere dagens operasjonskonsept i Finnmark, så lenge problemet med Lyngen-defiléet gjør det illusorisk å skulle føre frem styrker fra Troms.

Hele teksten kan leses her: Hvordan kan Finnmark forsvares? En kortere versjon er også publisert i Nordlys.

Tidligere flaggkommandør Jacob Børresen hadde en lengre kommentar til Diesens artikkel. Han skriver blant annet:

Det forsvarspolitiske kjerneproblemet er nemlig IKKE forsvaret av Finnmark, men derimot det overordnede militærpolitiske spørsmål hvordan Forsvaret best kan løse sitt hovedoppdrag: å bidra til å forhindre krig i vår del av verden. Forsvaret av Finnmark er én, men bare én, av svært mange problemstillinger som må adresseres under denne overskriften, og den er antakelig heller ikke den viktigste. Dersom norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk lykkes i sin målsetting er det fred. Det innebærer at Forsvarets viktigste oppgaver er fredstidsoppgavene. Da er det et problem at forsvarsplanleggingen i så stor grad dreier seg om hvordan Forsvaret best kan fungere i krig, på taktisk-teknisk og operasjonelt nivå, i stor grad frakoplet det overordnede strategiske.

Børresens kommentar kan leses i sin helhet på Facebook.

Oddvar Nygård, journalist og kommentator i avisa Nordlys, reagerte også på Diesens artikkel:

Han skriver i denne artikkelen at de i og utenfor Forsvaret som mener forsvar av norsk territorium innebærer forsvarsstrid med bakkestyrker, lider av «en vrangforestilling». Det som er en smule underlig er at Diesens høyteknologiske forsvar som alternativ til «støvler på bakken» skal ha blitt forkastet av FFI for få år siden. Men nå har vinden åpenbart snudd. Det er å håpe at FFIs nye studie blir gjenstand for en bred debatt. Ikke minst vil det være interessant å høre hva folk og fe i Finnmark tenker om saken.

Hele kommentaren til Nygård kan leses her: «Vi bør i første omgang avstå fra å forsvare deler av Finnmark».

Tidligere sjef for Telemark bataljon, Terje Bruøygard, fulgte opp Diesens artikkel med et lengre svar i Minerva. Han mener det er uansvarlig å bygge den videre forsvarsdebatten på et konstruert scenario fra FFI:

Norge har både et moralsk og et konstitusjonelt ansvar for sitt land og sine innbyggere. Det går rett og slett ikke an å ha en sikkerhetsstrategi som ikke forsøker å hindre at norske innbyggere, norsk territorie og norske verdier skal falle i fremmede hender, om så bare midlertidig. Det finnes et bånd mellom staten og dens innbyggere, også for Finnmarkinger. Hvor alvorlig vil det ikke være hvis Norge skulle hatt en offisiell politikk om at folk i Finnmark ikke skal forsvares, fordi det er vanskelig? (…) mangel på lojalitet og ansvar fra Staten kan føre til at befolkningen i Finnmark ser seg mer tjent med en annen innretning og overbygning. Det kan igjen føre til interne stridigheter og større splid mellom senter og periferi i Norge. Det er ingen tjent med.

Bruøygard tar også opp NATOs betydning for Norge og allierte forsterkninger:

Slik Diesen argumenterer, vil selv en radikal økning i tildeling ikke gjøre oss i stand til å forsvare oss selv; ergo gir det liten mening å øke forsvarsbudsjettet. Denne logikken har ført oss i en apatisk tilstand der vi forventer at andre nasjoner skal gjøre jobben for oss også på vår hjemmebane. Det er derimot ikke slik en allianse fungerer. Artikkel 3 sier at alle nasjoner har et ansvar for å utvikle sin individuelle og felles evne til å motstå et væpnet angrep. En måte å forstå denne artikkelen på er at alle medlemmer skal innenfor sine ressurser holde seg med en dertil tilpasset militær kapasitet.

Hele svaret kan leses her: Som man roper i skogen, får man svar. En kortere versjon er også publisert i Nordlys.

Diesen mener at Bruøygards svar til han bygger på sviktende kunnskaper og bagatelliseringer. Diesen kommer med sitt motsvar til Bruøygard i Minerva: «Mitt poeng var, og er stadig vekk, at vår strategiske utfordring er å sørge for at våre allierte med USA i spissen faktisk tar en beslutning om komme oss til unnsetning med en brøkdel av alt dette i en gitt situasjon. Greier vi det, er jeg langt på vei enig i at problemet er løst, gitt Russlands konvensjonelle militære underlegenhet.»

Hele Diesens motsvar kan leses her: Finnmarksdebatten i norsk forsvarspolitikk.

Bruøygard følger opp debatten og adresserer sikkerhetspolitiske problemstillinger vi står overfor fremover i sitt siste svar til Diesen:

Diesen fortsetter å utbrodere utfordringene med å flytte hæravdelinger fra Troms til Finnmark i tilfelle et russisk overraskelsesangrep, som om dette var både en villet og tankeløs refleks. Problemet er at dette ene scenario fortsatt ikke er vårt sikkerhetspolitiske hovedproblem. (…) Norges sikkerhetspolitiske hovedproblem er unektelig hvordan Norge skal opptre som god NATO alliert på den ene siden, og å være god nabo med Russland på den andre. Gjennom en slik balanse skal vi forhindre krig og samtidig være forberedt på å kjempe hvis vi må. Denne balanseringen kommer spesielt til uttrykk gjennom selvpålagte restriksjoner, som base- og anløpspolitikken. Denne setter begrensinger for allierte styrkers tilgang til norsk jord i fredstid. Det er antagelig fornuftig å fortsette noenlunde i samme bane.

Hele artikkelen kan leses her: Norges sikkerhetspolitiske hovedproblem.

Sjef Etterretningsbataljonen, Aleksander Jankov, har også kastet seg inn i debatten med et svar til Diesen:

Norsk sikkerhetspolitikk har gjennom hele etterkrigstiden hvilt på avskrekking gjennom NATO-alliansen og beroligelse gjennom dialog med våre naboer. For å møte landbasert paritet med vår største nabo bør vi ha stående en betydelig militær kapasitet på land i Finnmark. Her er den vedtatte oppbyggingen av Finnmark Landforsvar som et operativt regiment, med en kombinasjon av moderne mekaniserte-, territorielle- og jegerstyrker, et godt utgangspunkt. Dette må komme i tillegg til å komplettere den brigaden vi allerede har i Troms. Da har vi fortsatt ikke møtt NATOs krav til å kunne bidra mer i alliansens landoperasjoner og til økt beredskap. Til det trengs ytterligere en brigade.

Jeg håper vi kan fortsette debatten i det sporet som Bruøygard legger opp til. Det er en linje som innbyr til udogmatisk og helhetlig tenking. Beslutninger som tas i denne nye planen vil prege vårt forsvar i mange år, kanskje flere tiår. Der handler det ikke om å ha helt rett, men samlet sett å ta minst mulig feil over tid.

Les hele hans svar i Minerva her: Finnmark skal forsvares.

Tone Salomonsen tar et oppgjør med selve debatten og Diesens innlegg i en kommentar i Nordlys:

Problemet med Diesens innlegg er at når han løfter forsvarspolitikkens kjernespørsmål ut av de indre politiske og militære sirkler, så har han tilsynelatende glemt et annet kjernespørsmål: Hvem skal han debattere mot, og på hvilket grunnlag skal den såkalte andre gjøre seg opp en informert mening? (…) Det er grunn til å stille spørsmål ved om innlegget har noen målgruppe, når det er få grupper som fyller kriteriet for å ta en kvalifisert debatt på dette området.

Når Diesen som sjefsforsker ved FFI prosederer for et bestemt operasjonskonsept i flere ulike medier, kan dette forstås som å undergrave Forsvarssjefens autoritet, og bidra til å forhindre at Forsvarssjefen får politisk gjennomslag for sin anbefaling. Da kan Diesens politiske innspill bidra til at misforholdet mellom politikk og virkelighet vedvarer.

Hele kommentaren kan leses her: Forsvarsdebatt på falske premisser.

Diesen svarer på nytt Bruøygard og Jankov i sitt siste innledd i Minerva:

Det er etter undertegnedes vurdering i det hele tatt en svakhet at de to i så liten grad resonnerer innenfor en helhet der operasjonskonseptet må tilfredsstille tre krav: Det må være konsistent med en rasjonell strategisk hensikt ved at det kan påregnes å utløse bestemte strategiske og politiske effekter, det må ha mulighet for å lykkes rent operativt under hensyn til operasjonsområdets utstrekning og angriperens styrke, og det må være realiserbart innenfor økonomiske rammer det går an å tro på.

Faren med høystemt nasjonal retorikk om tradisjonelt forsvar med bakkestyrker er at mange lar seg begeistre av intensjonen og glemmer forutsetningene. I Norge har nå engang det svulmende idealistiske høyere status enn det nøkternt analytiske. Beslutningstagerne bør likevel vokte seg for å la seg forføre av operative luftslott med sviktende økonomisk bakkekontakt.

Les hele hans svar her: Forsvaret av Finnmark – en siste gang

Kategori: ,