Sikkerhetspolitisk pute-TV

Hver dag er en sikkerhetspolitisk eksamen for norske redaksjoner. Ikke alle journalister består testen.

Hedda Langemyr

Da verdens største krigsskip, amerikanske USS «Gerald R. Ford», seilte inn Oslofjorden for rundt ett år siden, var fotografene og TV-reporterne på plass. Skipets visuelle dominans og enorme størrelse målt i vekt, lengde og høyde imponerte mange.

Noen journalister møtte også mannskapet på skipet. Et amerikansk krigsskip på besøk i et land som har felles grense med Russland, er ikke hverdagskost. Skulle journalisten nå spørre dem om hvorfor de var her, hva amerikanerne skulle demonstrere med å seile inn Oslofjorden, hva slags signal ønsket man å sende med dette besøket? Kanskje høre med mannskapet om hva som var utfordringene med å jobbe om bord på et krigsskip, eller hvilke vurderinger som lå til grunn for de videre seilingsplanene?

Det viste seg at de norske journalistene var mest interessert i hva amerikanerne syntes om de norske jentene som de møtte på byen i Oslo. Det var sikkerhetspolitisk pute-TV.

Forsvarspolitikken dekkes på samme måte som lavautbruddene på Island

Hver dag foregår det en eksamen i norske redaksjonslokaler. Temaet er norsk og internasjonal sikkerhetspolitikk. Besvarelsene ser vi hver dag, i form av artikler, nyhetsinnslag på TV og radio. Ikke alle journalister består testen.

Når ikke de intervjuer amerikanske marinegaster om norske jenter, dreier forsvars- og sikkerhetspolitisk dekning seg gjerne om antall nye stridsvogner, antall soldater, antall milliarder. Disse journalistene kommer ikke til å mangle muligheter i årene som kommer. De neste 12 årene skal det legges 600 milliarder kroner ekstra på forsvarsbudsjettene her til lands. Totalt skal Norge bruke over 1600 milliarder kroner på militæret fram til midten av 2030-tallet. I 2036 vil forsvarsbudsjettet være på 166 milliarder i 2024-kroner. Det er det dobbelte av hva det er i dag.

Det finnes imidlertid mer spennende spørsmål å stille enn hvor mange tanks Norge kjøper av Tyskland: Valgte Norge å kjøpe tyske tanks fordi de er teknologisk overlegne, eller fordi vi ville knytte oss tettere til Tyskland? Hvorfor valgte vi tanks og landforsvar framfor en sterkere marine? Er innkjøpene tilpasset den situasjonen vi har nå, den situasjonen vi tror kommer, eller den situasjonen vi håper ikke kommer? Hvorfor prioriterer vi slik og ikke slik, får Forsvaret egentlig den forsvarsevnen som var tenkt, enn si den som er nødvendig? Hvilke forsvarspenger forsvinner i ting som ikke trengs? Hvilke land velger Norge å kjøpe materiell fra, og dermed knytte oss tettere til, hvem velger vi å ikke kjøpe materiell fra, og hvorfor?

Det er ikke lenger et åpent spørsmål om norske redaksjoner har kompetanse til å foreta disse analysene. Svaret er nei. Færre enn ti journalister dekker og følger norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk tett. Det betyr at mye av forsvarspolitikken dekkes på samme måte som lavautbruddene på Island: Gjennom å fokusere på akutte og isolerte hendelser, framfor den sikkerhetspolitiske arkitekturen som ligger bak og som fører opp til hendelsene. Analysene om hvorfor og hvordan blir sjelden besvart.

De tektoniske bevegelsene innen sikkerhetspolitikken handler i stor grad om at Europa må ta mer ansvar for egen sikkerhet. Den russiske presidenten viser ikke noen tegn til å ville gi slipp på sine planer om å underlegge seg Ukraina. Han pøser på med soldater og våpen til en frontlinje som strekker seg over 1000 kilometer. De russiske våpenfabrikkene kjører tre skift i døgnet. 40 prosent av landets statsbudsjett går nå til krig. EU, NATO og Norge jobber med å tilpasse seg den nye situasjonen, på hver sin måte. EU jobber langsomt for en utenriks- og sikkerhetspolitikk som er mer uavhengig av USA. Nato har fortsatt USA som sitt største medlem, og i november er det en reell sjanse for at USA velger Donald Trump til landets nye president. Samtidig er det i Nato, ikke EU, at den store og tunge sikkerhetspolitikken er forankret, både historisk og økonomisk. Inn fra siden kommer Kina, som en økende økonomisk og teknologisk makt ingen kan la være å forholde seg til. Norge har fortsatt utstrakt handel med landet, til tross for en bokstavelig talt lang rekke røde flagg.

Det er i lys av dette man må forstå de norske forsvarsbudsjettene. Og det er i lys av dette at norske redaksjoner må skoleres i sikkerhetspolitikk.

Redaktørstyrte medier er bærebjelken i denne kritiske offentligheten. En kritisk offentlighet, der innbyggerne både blir opplyst og får mulighet til å delta i ordskiftet, er helt avgjørende for et velfungerende demokrati. Gjennom offentlige diskusjoner og mediedekning kan en opplyst offentlighet bidra til å holde politikere, institusjoner og andre makthavere ansvarlige for sine handlinger og beslutninger. Da kan ikke det mest interessante spørsmålet være i hvor stor grad amerikanske soldater på norsk jord liker jentene i Oslo.

At redaksjonene gjør en skikkelig jobb, har en trippel bunnlinje: Det øker samfunnsengasjementet i befolkningen. Det øker den allmenne forståelsen for − og betydningen av − sikkerhetspolitikken. Og det bidrar til å skjerpe de som styrer og som tar alle de små og store sikkerhetspolitiske avgjørelsene på vegne av landet; avgjørelser som kommer til å ha avgjørende betydning for hvordan det norske samfunnet ser ut 10, 20 og 50 år fram i tid.

Den gode nyheten er at mulighetene for å gjøre en god redaksjonell jobb er mye større enn før. De hemmelige tjenestene og militæret har åpnet veldig opp de senere årene, både i Norge og resten av Vesten. Da Russland bygde opp sine styrker langs grensen til Ukraina, utviste flere lands etterretningstjenester, spesielt USA, en åpenhet som mangler sidestykke i moderne tid. De publiserte detaljerte beskrivelser og satellittfoto av russisk styrkeoppbygging. Tjenestene kom med pressebrifinger og stilte opp i intervjuer, der de i klare ordelag advarte om det som var i ferd med å skje. Etter at den russiske fullskala-invasjonen var et faktum, ble de åpne etterretningsrapportene spesielt fra Storbritannia viktig for dekningen av krigen på bakken, men også for å få en bedre forklaring av hva som foregikk i det russiske samfunnet. Mediene fikk en unik informasjonstilgang på forhold som tidligere har vært gradert og dermed hemmeligholdt.

Journalister kurses i dag i hvordan de dekker klimakrise og hvordan man leser bedriftsregnskaper. Et mål for journalistutdanningene bør også være å utdanne journalister til å forstå hvordan de dekker sikkerhetspolitikk.

De kommende årene vil Norge trenge journalister som kan sette enkeltepisodene, begivenhetene og tallene inn i en større sikkerhetspolitisk kontekst. Slik vil de bygge motstandsdyktighet i befolkningen. Og den trenger vi.

Kronikken ble først publisert i Dagsavisen 07.05.24.