For noen dager siden skjedde det igjen en liten historisk begivenhet i Narvik mellom Norge og Tyskland.
Hedda Langemyr
Den tyske ambassadøren til Norge var nylig tilbake på nøyaktig det samme stedet som Norge undertegnet kapitulasjonspapirene i 1940. Denne gangen for å diskutere forsvarssamarbeid i Nato og med Norge.
Noen kaller det Ørneredet, men det riktige navnet er Solheimsbrakka. Den ligger på 500 meters høyde i Narvik kommune og er en tidligere anleggsbrakke ved Ofotbanen, med én meter tykke vegger i stein. Den ble bygget for mer enn 120 år siden for anleggsarbeiderne på jernbanen, men som kallenavnet hinter om, er den mest kjent for å ha fungert som hovedkvarter for de tyske styrkene under slaget om Narvik i mai og juni 1940. Solheimsbrakka var også det stedet hvor Norge undertegnet kapitulasjonspapirene etter at kampene var over.
Narvik var strategisk viktig for Tyskland på grunn av den isfrie havnen i Ofotfjorden. Herfra kunne tyskerne sende av gårde jernmalm fra de nordsvenske gruvene, siden Bottenviken fryser til om vinteren. Slaget om Narvik handlet om mye mer enn Narvik. For Tyskland handlet det om å sikre leveranser av jernmalm til den tyske krigsindustrien. For de allierte handlet kampen om å stoppe tyskerne fra å forsyne sine egne våpenfabrikker med jern, samtidig som jernmalmen også var viktig for den britiske krigsindustrien.
Bakteppet for at Tyskland ser mot nord er den nye sikkerhetssituasjonen i Europa etter Russlands invasjon av Ukraina, noe som har store politiske og industrielle konsekvenser. Frem til invasjonen var Tysklands militære tenkning og sikkerhetspolitiske identitet bygget på at Russland ville bli en medspiller for europeisk sikkerhet, og en pålitelig leverandør av gass til tyske fabrikker og gasskraftverk. Gassrør fra Russland til Tyskland ble bygget, handelsavtaler ble undertegnet, som en underforstått videreføring av det Willy Brandt kalte «Ostpolitik». Altså en innsats for å forbedre forholdet til de tidligere kommunistiske landene i øst, og troen på at det som er bra for disse landene også er bra for Tyskland.
Tysklands noe naive forhold til Russland ble grundig korrigert med den russiske invasjonen av Ukraina og påfølgende stopp i leveranser av gass fra Nord Stream 1. Russland var ikke, som man tidligere hadde trodd, en medspiller. Og de var langt fra en pålitelig gassleverandør.
Det var som om Tyskland bråvåknet. De som hadde kritisert den tyske naiviteten overfor Russland, hadde fått rett. De som hadde forsvart den russiske linjen, hadde tatt feil. På kort tid vokste det fram en nasjonal, felles forståelse av krise, av behov for endring og reorientering av den virkeligheten de hadde basert den tyske energi- og sikkerhetspolitikken på.
Kun tre dager etter invasjonen uttalte forbundskansler Olaf Scholz de berømte ordene om «Zeitenwende» – tidsskille. På få dager ble en flere tiår gammel doktrine kastet på båten, og en ny ble laget. Zeitenwende handler blant annet om å øke militærbudsjettene, et forsvarsfond på 100 milliarder euro, tillate våpeneksport til Ukraina, og å skaffe seg andre kilder til energi enn Russland.
Dette tidsskillet er viktig for Norge, og det blir trolig enda viktigere fremover. Å forstå hva som skjer i Tyskland, er kort sagt av stor betydning for norsk energi-, forsvars- og sikkerhetspolitikk.
For energipolitikken, åpenbart. Norge er nå den største leverandøren av gass til Tyskland. I 2022 leverte Norge en tredel av all gass som Tyskland importerte. Det var opp fra 20 prosent året før. Tidligere i vinter ble Norge og Tyskland enige om et strategisk partnerskap for å levere hydrogengass, sannsynligvis gjennom en ny rørledning fra Norskehavet til Tyskland.
For Norge har den tyske situasjonen også åpnet øynene hos mange for at gasspolitikk ikke bare er inntekter og klimapolitikk, det er i høyeste grad sikkerhetspolitikk. Gassunderskudd fører til enda høyere energipriser som igjen skaper uro og sinne i befolkningen – i Norge som i Tyskland. Det er derfor ingen tvil om at Norge kan bidra til tysk demokratisk stabilitet gjennom å være en pålitelig leverandør av gass.
Det som skjedde med Tyskland, illustrerer hvor tett sammenvevd energi- og sikkerhetspolitikken er. Når Tyskland nå gjør seg avhengig av gass fra et felles Nato-land, betyr det at også norsk og tysk forsvar vil samarbeide mer i tida som kommer for å sikre norske olje- og gassinstallasjoner. Tyskland har allerede tilbudt seg å patruljere rundt norske plattformer og installasjoner. Norsk og tysk forsvar har allerede etablert det forsvarsminister Bjørn Arild Gram (Sp) kaller et «utvidet norsk-tysk samarbeid».
Det skjer også et tettere samarbeid på materiellsiden. Norge har nettopp bestemt seg for å kjøpe nye, tyske stridsvogner. Norge har også inngått et samarbeid med Tyskland om ubåter, både utvikling og kjøp, og om utdanning, logistikk og vedlikehold. Samtidig kjøper Tyskland sjømålsmissiler av Norge.
Det som skjer i Tyskland, vil få ringvirkninger i Nato. Tyskland kommer med sine økte forsvarsbudsjetter til å få en enda tyngre rolle i Nato. Det er godt nytt for Norge og Norden, fordi vi i nord på mange måter er en utvidet del av det kulturelle, intellektuelle, industrielle og økonomiske Tyskland. Denne utviklingen peker mot større betydning for Norden og Norge i Nato enn tidligere.
Tysklands rolle i EU er også særdeles viktig og EU har forsvarspolitiske ambisjoner. Et tettere samarbeid med Tyskland vil kunne trekke Norge tettere inn i det europeiske forsvarsfellesskapet.
Uten sammenligning for øvrig; på samme måte som Narvik var strategisk viktig i 1940, er Norge strategisk viktig for tysk økonomi i 2023. Møtet i Solheimsbrakka i mai i år illustrerer hvordan rammene er helt motsatte og annerledes nå: Tyskland har igjen strategiske interesser i norske ressurser, Tyskland ser igjen mot nord. Men nå foregår samtalene innenfor et sikkerhetspolitisk fellesskap som blir stadig viktigere for begge landene.
Og for noen dager siden var altså den tyske ambassadøren til Norge tilbake på Solheimsbrakka, sammen med blant annet den norske forsvarssjefen, den amerikanske ambassadøren til Norge, deler av utenriks- og forsvarskomiteen og en representant fra det norske Stortinget. Det var et historisk møte, ikke bare for de som ser bakover, men også for de som ser framover.
Artikkelen ble først publisert i Dagsavisen 06.06.2023