Tid for nyorientering etter 75 år med atomvåpen

Vi må bruke det handlingsrom vi har. Samtidig utvider vi gradvis handlingsrommet ved å bygge allianser med realistiske og fornuftige personer på andre siden av konfrontasjonene.

Av: Torgeir E. Fjærtoft

Verden lever fremdeles under trusselen fra atomvåpnenes undergangskrefter. 6. august i år var det 75 år siden den første atombomben. Det skulle ikke gå lang tid før nye og flere atomvåpen mangedoblet sprengkraften og strålefaren fra de to atombombene som i august 1945 falt over Hiroshima og Nagasaki. Den tilsynelatende rasjonelle begrunnelse for atomvåpnene finnes i tankekonstruksjoner, doktriner og strategier, som skal gjøre atomkrig umulig ved å gjøre den mulig – den såkalte gjensidige sikre ødeleggelse. På engelsk megetsigende forkortet til «galskap» – MAD, «mutually assured destruction». Derfor holder den dag i dag en liten gruppe innvidde, apokalypsens yppersteprester i USA, Russland, Frankrike og Storbritannia, atomkrigstrusselen ved like (andre atommakter har ikke sine atomvåpen så klare til bruk som disse klassiske atomvåpenstater.)

Vi står ved et farlig veiskille

Verden står nå ved et farlig veiskille. På terskelen til et nytt atomvåpenkappløp forsvinner den ene rustningskontrollavtalen etter den andre. Samtidig hardner det politiske klima mellom USA og Russland til. Politisk enighet om tiltak som gjør atomvåpen mindre farlig rykker stadig fjernere etter hvert som politiske konfrontasjoner driver spenningene i været. I et slikt klima øker redselen for at motparten skal utnytte fordelene ved å slå til først – det fryktede «førsteslag». Frykten for førsteslag fører til den alvorligste fare for atomkrig, siden det bare er mulig å hindre – eller i det minste redusere ødeleggelsene – ved å slå til før den andre, det såkalte «forkjøpsslag». «Forkjøpsslag» utgjør derfor den eneste reelle fare for atomkrig. Misforståelser kan bli farlige i et dårlig politisk klima.

Viktig norsk politisk initiativ

Ved dette farlige veiskillet krever nå en rekke tidligere norske statsråder, med tidligere statsministere Kjell-Magne Bondevik og Torbjørn Jagland i spissen, et forsvar uten atomvåpen. Deres initiativ kommer under politiske forhold der Norge har større muligheter enn før til å påvirke. Mens en annen tidligere norsk statsminister, Jens Stoltenberg, allerede lenge har vært generalsekretær i NATO, sitter Norge nå også i FNs sikkerhetsråd der de viktigste atomvåpenmaktene er faste medlemmer. Med ny forsvarssjef og sjef for Etterretningstjenesten burde tidspunktet være gunstig også for norsk fagmilitær nytekning.

De amerikanske og tyske initiativ

De tidligere norske statsråders initiativ mot atomvåpen kommer tolv år etter det samme initiativ i 2008 fra en rekke tidligere ledende politikere i USA, og året etter i Tyskland. De som stod bak var blant andre flere sentrale politikere, president Nixons tidligere utenriksminister Henry Kissinger, den eldre president Bush sin utenriksminister James Baker, og president Clintons tidligere forsvarsminister William Perry. På tysk side var den tidligere tyske forbundskansler Helmuth Schmidt, som stod bak NATOs atomopprustning i Europa i 1979 (det såkalte «dobbeltvedtaket»), den tidligere tyske forbundspresident Richard von Weizäcker, den mangeårige tyske utenriksminister Hans-Dietrich Genscher og Willy Brandts nære sikkerhetspolitiske rådgiver Egon Bahr.

Norsk initiativ realistisk

Mens det amerikanske og tyske initiativ kom i en internasjonal situasjon der nye initiativ til rustningskontrollbegrensninger med så bred støtte kunne virke realistiske, tar de norske statsråder standpunkt mot atomvåpen i en mye vanskeligere internasjonal situasjon. Det farlige veiskillet vi står foran gjør imidlertid det norske initiativet enda mer nødvendig. Viktige historiske erfaringer viser også at det ikke er urealistisk. For et år siden på et Egon-Bahr-symposium i den såkalte Willy-Brandt-kretsen i Berlin, trakk en rekke eksperter og diplomater linjene fra Willy Brandts politikk til i dag. Willy Brandt og Egon Bahr klarte, ved strategisk tenkning og politisk kløkt, å gjennomføre en langsiktig politisk endring fra tidlig 1960-tall og fram til de historiske «Østavtalene» ti år senere. De ville bygge en forståelse på tvers av Jernteppet for en felles europeisk sikkerhet. Hindringene de måtte overvinne var ikke mindre enn i dagens konfrontasjonsklima. Willy Brandts og Egon Bahrs eksempel viser at ingen politisk endring er umulig. Vi er ikke underlagt noen skjebne; framtida er åpen.

Hvorfor rustningskontrollavtaler er viktige

Sentralt på Egon-Bahr-seminaret stod Trumps avvisning i truende ordlag av viktige avtaler som begrenser atomvåpentrusselen. Etter atomavtalen med Iran forkastet han avtalen som forbød atomraketter som bare kunne nå Europa, den såkalte INF-avtalen fra 1987. Den aller viktigste avtalen som kontrollerer atomtrusselen mellom USA og Russland, Nye Start, går ut på nyåret. Uten disse avtalene kan verden i 2021 i praksis stå uten vesentlige avtaler om atomvåpen. Det er dessverre sannsynlig at dermed også andre avtaler om ikke-spredning og prøvesprengninger svekkes. Uten avtaler om rustningskontroll kan atomvåpenstater bli flere og atomvåpen farligere.

Grunnen til at rustningskontrollavtaler er viktige oppsummerte en av Egon Bahrs tidligere nære medarbeidere i fire prinsipper:

redusere risiko
krisehåndtering
forhindre at noen av partene utvikler ny atomvåpenteknologi
tillitsbygging gjennom innsyn og kontroll

Forstå Russland

En ny politisk dialog med Russland om felles europeisk sikkerhet begynner med å forstå hvordan Russland ser verden. Det er da viktig å skjelne klart mellom å forstå beveggrunner, og godta uakseptable utslag av maktbruk og sikkerhetsstrategier på bekostning av andre lands sikkerhet. Når de sikkerhetspolitiske konfrontasjoner blir hardere samtidig som undertrykkelse, cybersabotasje av demokratiske prosesser og til og med snikmord skremmer oss, blir dette skillet vanskeligere, men ikke mindre viktig.

På Egon-Bahr-symposiet fremholdt en ledende tysk diplomat, som stod sentralt i Tysklands forbindelser med Russland, at uten en ny politisk dialog om felles sikkerhet i Europa vil motsatte perspektiver drive spenningene i været. Mens USA og NATO krever russisk tilbaketrekning fra Ukraina, Syria og Libya, er Russlands perspektiv at deres politikk i disse konfliktområdene er både fornuftig og vellykket. De vil ikke vil gi etter for vestlig press. Den russiske fortelling er at USAs makt er på retur og at verden nå har flere maktsentra.

NATOs versus Russlands perspektiv på atomvåpen

Destabiliserende for den gjensidige atomvåpenbalansen er at Russland og NATO ser nye våpen forskjellig. Basert på samtaler med tyske eksperter oppsummerer jeg forskjellen som følger:

NATO mener Russlands nye raketter, som de plasserer tett opp til grensen, bryter rustningskontrollavtalen. NATOs rakettforsvar derimot reduserer faren for atomkrig. Russland mener stikk motsatt: Deres nye raketter fører ikke atomvåpen, mens vestlig rakettforsvar, i den grad det er effektivt, undergraver atombalansen og dermed øker faren for atomkrig når Vesten ikke trenger å frykte russiske motangrep om de skulle bestemme seg for å angripe først. Dessuten mener Russland at Vesten også kan bruke rakettforsvaret til atomraketter i strid med rustningskontrollavtalen.

Mens vestlig syn er at vi må styrke forsvaret mot Russland, mener Russland at det er de som må styrke forsvaret mot økte vestlige trusler. Et blikk på visse realiteter gjør Russlands oppfatning av trusler mer forståelig for oss, som på vår side lever under et trusselbilde fra Russland. Vi glemmer lett at de på mange måter er svakere enn enhver tenkelig kombinasjon av motstandere eller potensielle fiender. De kan heller ikke øke sin militære slagkraft ytterligere. Putin har nå uttalt at moderniseringen av Russlands forsvar er ferdig, og forsvarsbudsjettene vil bli kuttet. Dessverre er raketter, både med og uten atomvåpen, den billigste måten å kompensere for en opplevelse av sikkerhetspolitisk sårbarhet (det gjelder forsåvidt også Iran).

Intern uenighet åpner for nye initiativ

I et slikt klima blir intern uenighet om endringer i atomvåpenstrategi i de viktigste atomvåpenmaktene, USA og Russland, noe vi bør følge nøye med tanke på norske politiske initiativ. Det gjelder å styrke dem som er moderate og forsiktige. Trump overkjører sine fagmilitæres råd om å kutte atomvåpen og beordrer en omfattende atomvåpenopprustning. Mine tyske kilder er samtidig bekymret for innflytelsesrike krefter i Russland som mener at russisk militærstrategi bør endres til tidlig bruk av atomvåpen for å stoppe angrep («eskalere for å deeskalere»). Putin går imot en slik endring. Hans syn er at Russlands atomvåpen bare skal blokkere muligheten for et atomvåpenangrep. På den annen side avviser han at USA kan hindre atomangrep i en krig ved å utstyre atomvåpenførende ubåter med noen raketter som har vanlig sprengladning. Siden slike raketter i bane ikke lar seg skille fra atomraketter, vil Russland ifølge Putin oppfatte det som et atomvåpenangrep, som i henhold til gjeldende doktrine vil føre til et massivt russisk atomangrep.

De virkelige drivkreftene bak atomvåpenkappløpet

Siden det virker innlysende at det er i felles interesse å hindre atomopprustning og gjøre det mulig å avskaffe atomvåpen helt, blir et viktig spørsmål hvorfor vi nå står på terskelen til et nytt atomvåpenkappløp? Mye tyder på at det er mektige interessegrupper i alle atomstater som presser på, mens sikkerhetspolitiske eksperter rettferdiggjør nye våpen ved å utvikle doktriner og strategier. Min egen opplevelse av en debatt i det britiske Underhuset jeg fulgte på TV ga et innblikk i hvordan disse kreftene driver våpenkappløpet. Labour-leder Corbyn forsvarte sin motstand mot å modernisere britiske atomvåpen i en opphetet debatt. Til slutt spurte hans hovedmotstander rett ut om han kunne svikte de anslagsvis 35 000 som ville miste jobben om hans motstand mot modernisering av britiske atomvåpen fikk flertall. Samme type press gjør seg uten tvil gjeldende også i USA og Russland.

Sterke fortellinger mot atomvåpen

Sterke fortellinger om farene fra atomvåpen kan motvirke presset for å øke antallet og videreutvikle dem. Situasjonen i dag minner på viktige områder om den farlige utviklingen fra 1979, da Sovjetunionen invaderte Afghanistan og det nye atomvåpenkappløpet i Europa begynte. Det førte til at faren for atomkrig ble overhengende i 1983, før avtalen i 1987 om å fjerne alle atomvåpen som bare kunne nå Europa, kom på plass.

Det er viktig for oss å bli bevisst på at mennesker på den andre siden av konfliktlinjen tenker fornuftig og ikke så forskjellig fra oss. Da jeg vinteren 2018 ble invitert til Universitetet i Minsk, Hviterussland, for å innlede på et seminar om felles sikkerhet i Europa og Midtøsten, ble jeg overrasket over hvor sterk frykten for atomvåpen var. Hviterussland var en av andre verdenskrigs aller blodigste slagmarker, og minnene om ufattelig død og ødeleggelse preger menneskene fremdeles. De vet hva krig betyr. Dessuten opplevde de atomkraftulykken i Tsjernobyl i 1986, som rammet rundt 30 prosent av landet, som et forvarsel om hvilke katastrofale ødeleggelser en krig med atomvåpen ville bringe. Enkelte uttrykte særlig frykt for de nye framskutte russiske rakettene, som de antok kunne føre atomladninger. En særlig risiko mente de var at de nye atomrakettene i en krig kunne brukes av den lokale øverstkommanderende utenfor Moskvas kontroll, i så fall en parallell til Cubakrisen i 1962. I sentrum av Minsk står et minnesmerke gitt av Hiroshima (se bildet) som hviterussere mener maner til kamp mot atomvåpentrusselen.

Vårt handlingsrom

Overfor Russland må vi ha et så godt forhold som de politiske realiteter til enhver tid gjør mulig. Vi må bruke det handlingsrom vi har. Samtidig utvider vi gradvis handlingsrommet ved å bygge allianser med realistiske og fornuftige personer på andre siden av konfrontasjonene. Et nøkternt blikk på vår nære historie viser at gjennom politiske kontakter på tvers av tidligere og nye skillelinger kan nye avtaler i felles interesse bli mulig.

Etter den kalde krigen samarbeidet USA og Russland om å fjerne gamle sovjetiske atomvåpen fra de nye statene som oppstod etter Sovjetunionens oppløsning. Hvordan ville vår felles europeiske sikkerhet vært i dag om konflikten mellom Ukraina og Russland var mellom atomvåpenmakter? Så sent som i 2013 samarbeidet USA og Russland om å fjerne kjemiske våpen fra Syria, og i 2015 stod både Russland og USA bak avtalen med Iran om å blokkere mulighetene for iranske atomvåpen. Men den russiske innblandingen i Ukraina, sabotasje av vestlige valg og brutal framferd mot egne kritikere kom i veien for nye initiativ i felles interesse.

Vestlige reaksjoner i form av sanksjoner og politisk boikott var forståelige, kanskje også riktige og nødvendige. Samtidig viser vår nære historie at det er i perioder med lavspenning at politiske løsninger blir mulig. Det gjelder også i dagens stridsspørsmål.

Tegn til håp: Gryende enighet om forlengelse av viktig rustningskontrollavtale

Likevel er det selv i dagens konfrontasjonsklima, kommet håpefulle tegn til en gryende enighet om rustningskontroll som vil styrke felles sikkerhet. Kanskje oppdaget Trump at hans egenmektige planer om storstilt amerikansk atomopprustning, i strid med sine fagmilitæres råd, uforvarende brakte ham farlig nær apokalypsen. Derfor tar han nå et skritt tilbake fra kanten av stupet og forhandler med Putin om forlengelse av den viktige Nye Start-avtalen, som ellers ville utløpt tidlig neste år. Putin, som foreslo forlengelse av avtalen, har kanskje på sin side kommet til at det ikke er realistisk å ruste opp med nye russiske raketter uten at Vesten svarer med opprustning. Derfor undergraver russisk opprustning russisk sikkerhet.

USA og Russland er fremdeles uenige om viktige spørsmål, som begrensninger på atomstridshoder, graden av inspeksjon for å sikre etterlevelse av en rustningskontrollavtale, og hvordan en avtale skal ta høyde for andre lands atomvåpen, særlig Kinas. Men den gryende enighet vi nå se ser er i hvert fall et skritt i riktig retning.

Torgeir E. Fjærtoft har bakgrunn som norsk diplomat fra FN, EU og Midtøsten, med erfaring som gjesteforsker fra Senter for islam- og midtøstenstudier ved Universitetet i Oslo og Institutt for samtidshistorie, avdeling for Den kalde krigen i Berlin. Han har publisert flere forskningsartikler om politiske løsninger i Midtøsten og USAs, Russlands og EUs rolle.