Foredrag under LO Stats Kartell­konferanse 2022: Tillit i en ny sikkerhets­politisk virkelighet

Trusler i vår tid handler ikke bare om angrep på digitale eller fysiske objekter og installasjoner, men også de som har som mål om å svekke noen av demokratiets grunnpilarer.

Av: Hedda Langemyr

Innlegg holdt under LO Stats Kartellkonferanse, 23. november 2022. Se opptak av foredraget her (fra rundt 3:24 minutter ut i sendingen).

I fjor ble jeg invitert for å prøve å gjøre temaet sikkerhetspolitikk tilgjengelig for et bredere publikum. Jeg fikk veldig mange gode tilbakemeldinger, men jeg tror det var noen – også her i salen – som kanskje lurte på om dette hadde direkte relevans for dem. Etter 24. februar i år tror jeg vi kan si at sikkerhet og beredskap er noe som direkte angår oss alle – selv om vi kanskje merker det på litt ulike måter.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen er dramatisk endret. Norge er naboland til Russland og en stor gassleverandør til Europa. Krigen i Ukraina bidrar derfor til at vi blir ekstra eksponert for konflikt og geopolitiske spenninger – og med det blir vi også mindre trygge.

At vår beliggenhet og våre havområder gjør oss sårbare for det vi kaller stormaktsrivalisering er i seg selv ikke nytt. Slik var det også under den kalde krigen. Forskjellen er at vi har bak oss nesten 30 år med dyp fred, og en økonomisk vekst og velstandsutvikling uten historisk sidestykke. Krig og konflikt har vært noe vi har sett på TV. Koronapandemien og krigen i Ukraina har vært en vekker, men samtidig en påminnelse om at samfunnet ikke er tilstrekkelig forberedt på krise.

I morgen er det 9 måneder siden krigen startet. Fremdeles er det ikke kommet sentrale retningslinjer på «hva gjør vi nå». Det blir ikke noen kjapp retur til situasjonen «før-Ukraina» – verken i Europa eller her hjemme i forholdet vårt til Russland. Dette er den «nye normalen», og denne normalen kommer høyst sannsynlig til å vare i årevis.

Det er derfor nødvendig med en realitetsorientering – og diskutere hvordan vi skal håndtere tøffere tider. For det kommer til å bli tøffere tider, selv om det allerede er tøft for mange.

En ting er at vi ikke hadde forestilt oss en ny storkrig i Europa. En konvensjonell krig, med stridsvogner, titusenvis av drepte sivile og soldater, skyttergraver, byer lagt i grus, artilleri og rakettangrep. Mange trodde den andre verdenskrig var siste gang vi skulle krige på den måten mellom land i Europa.

Men i tillegg var vi lite forberedt på de store konsekvensene krigen har hatt for sivilbefolkningen. Fra 2014 og frem til i dag har vi fått erfaring med ulike former for hybride trusler, også i Norge: Både enkeltpersoner, næringsliv og offentlig sektor har blitt rammet av alt fra cyberangrep og sabotasje, til påvirkningsoperasjoner og spredning av desinformasjon. Men det som i tillegg er nytt nå og som slår veldig hardt ut for folk er nedgang i betalingsevne, sterk økning i sosiale forskjeller og høye priser.

Krigen skjer i en tid der vi skal håndtere matkrise, klima- og miljøkrise og energikrise. Og sammenlignet med tidligere kriser, som finanskrisen i 2008 og koronapandemien der vi kunne lene oss på et velfylt oljefond, er situasjonen nå en helt annen.

Dette påvirker folks tillit til demokratiet og våre politiske myndigheter. Begrepet «dyrtid», altså der prisene stiger kraftig, går igjen i beskrivelsene av den situasjonen vi nå er i. Samtidig skal vi håndtere store omstillinger som krever politisk innovasjon, beslutningsevne og folkelig støtte. Økonomien skal gå fra svart til grønn, altså fra olje til batteri, mens demografiske endringer utfordrer bosettingsmønstre, og eldrebølgen er i ferd med å slå inn over oss.
Vi står også midt i et digitalt skifte som i seg selv utfordrer tilliten mellom folk og myndigheter. Summen av disse faktorene gjør oss ekstra sårbare i møtet med dagens hybride trusselbilde.

Trusler i vår tid handler nemlig ikke bare om angrep på digitale eller fysiske objekter og installasjoner, men også de som har mål om å svekke noen av demokratiets grunnpilarer. Å utnytte splittelser i befolkningen, eller forsøk på å undergrave tilliten mellom borgere og myndigheter, er eksempler på det. Dette er noe som også Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) har formidlet gjennom flere år i sine åpne trussel- og risikovurderinger.

Så hvorfor er tillit viktig når vi snakker om sikkerhet?

Norge kjennetegnes av at vi er et tillitssamfunn. Vi stoler på hverandre. Når noen går på do under foredraget mitt, lar de antakelig veska ligge igjen på stolen. Vi har tillit til at ingen tar den. Denne tilliten har gjort oss ganske unike i verden. Sammen med New Zealand og våre naboer i Norden rangerer Norge høyest på globale indekser som rangerer demokratiets kår. Men dette har nok også vært en hvilepute for oss.

Undersøkelser over tid viser at tilliten ikke lenger er noe vi kan ta for gitt.

Sommeren 2022 gjennomførte Norstat på vegne av oss i UTSYN med støtte fra LO Stat, en landsdekkende spørreundersøkelse som blant annet tok for seg folks tillit til norske myndigheter generelt, og ivaretakelsen av sikkerhet og beredskap spesielt. På samme måte som det såkalte «Tillitsbarometeret» som måler system- og politisk tillit i Norge, bekrefter undersøkelsen en tendens til tillitsslitasje – at tilliten vi har vært kjent for begynner å falle.

Det er særlig to faktorer som slår ut på folks tillit i vår undersøkelse:

1. Vi starter med demografi: Vi ser at tillitsslitasjen slår hardere ut på små steder med stor avstand til byer og sentrum. Skillelinjer mellom regioner og mellom by og land, utgjør derfor en av de største utfordringene for tillit i Norge i dag. Årsakene er sammensatte, men det er særlig to ting som tærer på tillit til myndighetene, ifølge Direktoratet for forvaltning og økonomistyring: Det ene er institusjonenes lytteevne, og det andre er folks opplevelse av mulighet for medvirkning. Undersøkelsen viser også at tilliten til myndighetene er lavere i Nord-Norge. I tillegg til regionreform, sentralisering og avfolkning har Frode Berg-saken, men også historiske forhold i relasjonene til Russland for folk i nord, slitt på tillitsforholdet mellom sivilsamfunn og næringsliv lokalt, og norske myndigheter sentralt.
2. Så har vi partipolitiske preferanser: Undersøkelsen viser at borgere som stemmer på partier i sentrum av den politiske aksen, inkludert styringspartiene, har høyest systemtillit. Lavest system- og politisk tillit finner vi blant FrPs og Rødts velgere.

I tillegg vet vi fra annen forskning og andre undersøkelser at det er flere faktorer som sliter på tilliten fra innsiden, blant annet levekår og sosiale forskjeller. En ny rapport fra OsloMet viser at 130 000 husholdninger er ille ute, mens 280 000 husholdninger sliter for å betale sine månedlige regninger, renter og avdrag på lån. Det er dramatiske tall.

Og vi vet at det nettopp er økende ulikheter og sosial nød som i størst grad har kraft til å utfordre tillitsnivået, og da i verste fall den politiske stabiliteten.

Det som derimot har fått noe mindre oppmerksomhet, men som også er en viktig faktor slik vi ser det, er digitalisering og rasjonalisering i offentlig sektor.

Nesten overalt hvor du henvender deg i det offentlige, møtes du av digitale selvbetjeningsløsninger, elektroniske søknadsskjemaer og dialogfunksjoner – som tidvis skaper stor frustrasjon. Og undersøkelsen viser at brukere som i størst grad har bruk for NAV, i minst grad har tillit til at de får den hjelpen de trenger. Blant annet fordi en del av de mest sårbare gruppene har lav digital kompetanse. Da er det lett å tenke seg at bruken av digitale brukerplattformer og robotstyrte telefonsvarere gjør kommunikasjonen vanskeligere og svekker tilliten. Her finner vi kanskje noen av årsakene til at NAV-ansattes sikkerhet i dag er mer utfordret. Én av tre NAV-ansatte har opplevd trakassering, trusler eller vold i løpet av det siste året.

Dette er et eksempel på at digitalisering og rasjonalisering ikke bare bidrar til forenkling, men i mange tilfeller også gjør tjenestene mindre tilgjengelig og gjør veien til hjelp vanskeligere. Da svekkes ikke bare tilliten i sårbare grupper, men også hos dem som står i førstelinjen i mange av de offentlige velferdsinstitusjonene.

Både undersøkelsen vi i UTSYN gjorde i sommer og andre undersøkelser viser at det er mange innenrikspolitiske forhold som tærer på tilliten. I tillegg står vi som tidligere nevnt nå midt i en krig i Europa som skaper mye uro, splittelser og usikkerhet.

Den siste tiden har det vært mye fokus på hvordan dette kan utnyttes av eksterne aktører.

I følge Etterretningstjenesten gjennomfører nå «fremmede stater påvirkningsaktivitet for å endre det offentlige ordskiftet, holdninger og beslutninger. Russland og Kina har over tid vist vilje og evne til innblanding i politiske prosesser i vestlige land. Med krigen i Ukraina er det sannsynlig at Russland vil fortsette å øke omfanget av sine påvirkningsoperasjoner mot land i Vesten, Norge inkludert».

Det gjør de gjennom å svekke tillit, skape tvil og forvirring – og de vil rette angrep mot befolkningsgrupper hvor tilliten allerede er under press. De vil søke å forsterke eksisterende konflikter i samfunnet og få oss til å ha mindre tillit til hverandre, til mediene og myndighetene. På den måten ønsker de å svekke demokratiet fra innsiden.

For å ta et aktuelt eksempel:

Nylig ble det bråk da Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) kom med en rapport om skjult påvirkning av norske valg. Rapporten var bestilt av Kommunal- og distriktsdepartementet med mål om å redusere risiko for manipulasjon fra utenlandske aktører. Den skisserte flere mulige scenarier der ett handlet om at en utenlandsk aktør har som mål å isolere Norge fra det europeiske fellesskapet gjennom utmelding fra EØS-avtalen. Kommunal- og distriksminister Sigbjørn Gjelsvik ønsket i utgangspunktet ikke å publisere rapporten, fordi han mente den stemplet EU-motstand som uønsket valgpåvirkning. Han snudde etter sterk kritikk.

Utgangspunktet for rapporten var ikke politisk motivert og handlet ikke om å delegitimere synspunkter eller aktører som er for eller mot EØS-avtalen.

Ser man nærmere på flere av motstemmene i denne saken, var det påfallende mange fra den eldre generasjonen. Det var også flere som kan ha opplevd mistenkeliggjøring fra sikkerhetsmyndighetene gjennom aktivisme og politisk virke på venstresiden i norsk politikk under den kalde krigen. Det er mulig å tenke seg at dette også er personer som i større grad reagerer på refleks når en aktør som FFI bruker et eksempel som de opplever rammer dem. Uansett viser responsen og den påfølgende debatten at dette er et spørsmål med betydelig krutt som derfor også kan være egnet for manipulasjon.

Påvirkningsoperasjoner er komplekse og kommer i mange former: påvirkning utenfra er ikke i seg selv ulovlig, men også lovlig påvirkning kan være problematisk og få negative ringvirkninger på norsk samfunnsliv. Da er det viktig å understreke at det aller viktigste våpen vi har mot negativ påvirkning er en åpen og inkluderende politisk debatt. Dess mer polarisert diskursen er, dess mer sårbare blir vi og dess lettere blir det å manipulere oss.

Neste år er det kommunevalg i Norge, og vi står overfor mange utfordringer. Hva er utgangspunktet vårt før valgkampen?

For det første har vi over tid sett at polariseringen mellom meningsmotstandere øker, og at klimaet i de politiske debattene hardner til. Trykket i debatten bidrar imidlertid ikke nødvendigvis til en mer informert offentlighet. Meningsytring, fakta, informasjon, følelser og falske nyheter sauses sammen. Det gjør det vanskelig for vanlige folk å orientere seg i det som ofte er komplekse saksforhold.

Vi ser også en utvikling ​​der de redaktørstyrte mediene taper terreng til globale teknologiselskaper, sosiale medieplattformer, algoritmer og alternative medier. Teknologiselskapene har dessuten overtatt rollen som verdens største distributører av nyheter. Selskapene vinner stadig mer av folks oppmerksomhet og tid, og da får de også «sterkere kontroll over vår felles offentlighet». Når vi samtidig vet at falske nyheter spres mange ganger raskere enn ekte nyheter på nettet, fordi de er laget for å trigge følelser mer enn fornuft, understreker det at sosiale medieplattformer også utgjør en reell utfordring for et meningsfullt ordskifte.

For det andre er sjikane, hatprat og regelrette trusler i dag en virkelighet for svært mange politikere. Etter kommunevalget i 2019 ble det gjennomført en undersøkelse for å kartlegge omfanget av hatefulle ytringer mot norske lokalpolitikere. Resultatet var nedslående: 43 prosent har opplevd hatefulle ytringer eller konkrete trusler. Over en tredjedel av disse har endret atferd eller satt inn tiltak som følge av det de har blitt utsatt for. Halvparten oppga at de vurderte å gi seg og 15 prosent hadde allerede sluttet i politikken.

Lokale valgkomiteer fra ulike partier rapporterer nå at det er vanskeligere enn før å få folk til å stille eller å ta gjenvalg. Budskapet fra flere er at omkostningene ved å delta i demokratiet har blitt for høye.

Vi trenger med andre ord en tillitsreform, ikke bare av offentlig sektor, men også av norsk offentlighet.

Så, litt avslutningsvis er det fint å se på de ulike aktørenes rolle og hva vi sammen kan gjøre.

UTSYNs undersøkelse viser at en relativt stor andel av befolkningen har liten kunnskap om norske sikkerhetsmyndigheter og ansvarsfordelingen mellom disse. Det til tross for at NSM, PST og E-tjenesten i flere år har levert sine årlige åpne trussel- og risikovurderinger. Arbeidet med å kommunisere trusselbildet og sånn sett bidra til en sterkere felles trusselforståelse er også en del av beredskapsarbeidet i den tiden vi lever i.

Uten en helhetlig og felles situasjonsforståelse oppstår det lettere situasjoner som gjør oss mer sårbare. NRK publiserte nylig en sak om et offentlig eid selskap som inngikk avtale med et russisk og et finsk selskap om å legge en transarktisk fiberkabel. Det norske selskapet overlot ansvaret for sikkerhets- og trusselvurderingen av samarbeidet helt og holdent til sin finske parter. Et enkelt Google-søk ville imidlertid vist at det var tette bånd mellom eieren av det russiske selskapet og president Putin. Samarbeidet om fiberkabelen ble til slutt ikke noe av.

At det norske selskapet utviste svak sikkerhetskultur er åpenbart. Dette til tross for at de hemmelige tjenestene i Norge i flere år hadde advart mot denne typen samarbeid. Et annet spørsmål er likevel hvordan norske sikkerhetsmyndigheter fulgte opp saken da de ble kjent med avtalen. Saken understreker tydelig hvilke sårbarheter som oppstår når ansvaret for strategisk infrastruktur skyves over på kommunene, eller som i dette tilfellet fylkeskommunen hvis oppgave er å sikre trygge internettkabler for sine innbyggere.

Her kan ikke minst politisk ledelse ta mer ansvar.

For det første, noe av utfordringen i håndteringen av hybride trusler har å gjøre med organiseringen av det sikkerhetsfaglige i de ulike departementer og offentlige strukturer. I dag håndteres truslene i stor grad innenfor hver sektor. Det betyr for eksempel at de enkelte departementene er ansvarlig for sikkerhetshåndtering innenfor sitt mandatsområde. Det gjør det ikke bare vanskelig å oppdage hendelser og håndtere situasjoner som skjer på tvers av sektorer, det svekker også den enkeltes aktørs forståelse av det totale trusselbildet. Samtidig vet vi at hybride trusler og angrep utnytter svakheter som følge av sektorprinsippet. Det understreker behovet for at det utvikles bedre samhandling og samarbeid på tvers. Til tross for at vi har fått en ny Sikkerhetslov, som omfatter virksomheter som er kritiske for norsk infrastruktur og samfunnsfunksjoner, er det bred enighet i fagmiljøene om at sektorprinsippet fremdeles utgjør en utfordring for beredskapsevnen i dagens komplekse trusselbilde. Her har politisk ledelse et særskilt ansvar: Kanskje det er på tide å etablere en nasjonal sikkerhetsstrategi som binder sammen det militære forsvaret med det sivile?

For det andre, vi må hegne om den utvidede sikkerheten til lokalpolitikere rundt omkring i landet. Samfunnet bærer et betydelig ansvar for å bidra til å begrense skader og redusere kostnadene ved lokaldemokratisk deltakelse. Kanskje bør også partiene sentralt gjøre mer for å støtte opp om sine lokale kandidater og bistå med ressurser og annen støtte når trykket i debatten blir for hardt. Særlig når debatten lokalt ofte får mer personfokus, og lokalpolitikere jevnt over har et lite støtteapparat rundt seg sammenlignet med stortingspolitikerne. Én ordfører fra en stor kommune i Innlandet sa det slik til oss: «Mens det går flere titalls kommunikasjonsrådgivere fra mitt parti på Stortinget, må vi som står i lokalpolitikken håndtere alt på egen kjøl».

For det tredje, økonomisk dårligere rammebetingelser for mange av de tradisjonelle mediene bidrar til å svekke kvaliteten på journalistikken og dermed deres samfunnsrolle. Kvalitetsjournalistikk koster penger, det krever faglige og økonomiske ressurser og tid. Det gjelder for nasjonale medier, men også for lokalpressen rundt omkring i norske kommuner. Filter Nyheter er her et godt eksempel. De dekker – ifølge Medietilsynet – «temaer av demokratisk stor betydning». De bidrar med forklaringer og analyser knyttet til komplekse problemstillinger. Men så var det disse meningene da – Filter Nyheter omfattes ikke av de statlige pressestøtteordningene og fikk avslag om støtte fordi de publiserer for lite debattstoff. Men er det enda flere plattformer for meningsytring vi trenger? Filter Nyheter bidrar her til å fylle et vakuum for kunnskapsbygging i offentligheten. Mens departementene fortsatt henger etter.

Likevel, det er ikke bare sentrale myndigheter og politisk ledelse som har et ansvar her. Hva med medienes eget ansvar?

Medienes rolle som motmakt utgjør en viktig del av det åpne demokratiets «checks-and-balance»-prinsipp. Samtidig skal mediene også dekke komplekse saker, kriser og sikkerhetspolitiske forhold hvor informasjonsbehovet er stort. En diskusjon om medienes roller nå og framover bør derfor også handle om deres funksjon som kunnskapsbyggere, i tillegg til den tradisjonelle «se makta i kortene»-rollen.

Medienes konfliktorientering gjør at motpolene i et saksfelt får uforholdsmessig mye plass, og mediene har for lengst funnet ut at følelser og personfokus er klikkdrivere. Det blir tydelig både når man ser på organisering av politiske debatter på TV og radio, men også medienes forventning og krav til entydige og enkle svar selv på komplekse spørsmål.

Med informasjonskrigen og stadig mer ytre påvirkning i informasjonsdomenet bør vi som et minimum kunne forvente at norske mediehus er seg ekstra bevisst sitt ansvar som folkeopplysere. Ta den første NRK Debatten om den sterke økningen i fattigdom i Norge som eksempel. Etter debatten ble det viet mer fokus i mediene på at Fredrik Solvang måtte tørke tårene på direkten, enn saklige opplysninger om fattigdommens utbredelse og aktørbilde.

Og til sist, men ikke minst – hva kan dere som sitter her i salen i dag gjøre for at vi sikrer et trygt lokalvalg i 2023?

En ny og mer krevende økonomisk situasjon innebærer at arbeidet med å verne om det organiserte arbeidslivet og trepartssamarbeidet blir enda viktigere. Fagbevegelsen har også en viktig rolle å spille i forsvaret av demokratiet. I krisetid er ikke bare åpen samfunnsdebatt, men også den norske politiske kulturen for kompromiss vårt beste våpen. Begge deler trengs så vi kan videreføre tillitssamfunnet og skape tilstrekkelig rom for politikkutvikling i en ny tid.

Her kan dere spille en viktig og konstruktiv rolle:

• Dere kan bidra til at kunnskap og kriseforståelse blir bredt forankret i alle deler av landet og på ulike nivåer i arbeidslivet.
• Dere kan engasjere dere i arbeidet for å støtte opp om lokale politikere og sånn sett bidra til å trygge de som utsettes for hets og sjikane.
• Dere kan bidra til et saklig og faktabasert ordskifte innenfor deres områder i politikken.
• Og dere kan stå i bresjen for utviklingen av en sterkere og mer framoverlent sikkerhetskultur der alle erkjenner og tar sin del av ansvaret.

Å redusere sårbarheter er ikke utelukkende et statlig ansvar. Alle nivåer må bidra og på norske arbeidsplasser må det i større grad tydeliggjøres at sikkerhet og beredskap er et fellesansvar. Det er for eksempel ikke bare IT-avdelinger som har ansvaret for den digitale sikkerheten, men hver enkelt brukers digitale atferd er en del av den totale beredskapen.

Vi må alle justere våre forventninger etter mange års velstandsøkning og økonomisk vekst i Norge. Når vi går fra et rent overskuddssamfunn til dyrtid vil det føre til mer kamp om fellesgoder og ressurser. Vi står overfor tøffere prioriteringer, og må håndtere disse uten at det svekker tilliten ytterligere og således gjør oss enda mer sårbare for hybride trusler.

Mental beredskap er noe vi bygger sammen. Det er ikke en kamp om særinteresser, men et felles slag for demokratiet.