Tillit og sikkerhet i nord

Når konsekvenser av økte militære og geopolitiske spenninger kommer tett på sivilbefolkningen, er resultatet ofte motstand og konflikt. Hva skjer da med samfunnets evne til beredskap og krisehåndtering?

Av: Ingrid Vik, spesialrådgiver i UTSYN

Flere saker de siste månedene viser at tilliten mellom folk og forsvar i nord utfordres gjennom harde ordskifter om konkrete sikkerhetspolitiske hendelser og situasjonsbeskrivelser. Spørsmålet om ubåthavnen i Tromsø er ett eksempel, tilsvarende det økte nærvær av forsvar og etterretning i Finnmark. Samtidig er tillit i befolkningen en forutsetning for et effektivt forsvar, inkludert et robust totalforsvar. I dagens situasjon, med et mer komplekst trusselbilde der grensene mellom krig og fred er mer utydelig, er dette viktigere enn på lenge. Derfor er det grunn til bekymring når debattene rundt disse spørsmålene ser ut til å bli mer polariserte og mindre løsningsorienterte.

Forsvaret har alltid vært en viktig del av samfunnene nordpå, det ligger i kortene med nordområdenes strategiske beliggenhet. Men når folketallet i Finnmark går ned samtidig som nærvær av forsvar og etterretning øker, så endrer balansen seg mellom det sivile og det militære. Denne situasjonen bekymrer mange folk i Finnmark. En bekymring som kommer til syne gjennom politisk debatt, gjennom oppslag i regionale og lokale media, og ikke minst i de mange og til dels harde ordskiftene som pågår på diverse digitale plattformer. Sett fra nord handler ikke sikkerhet om ensidig styrking av forsvar og etterretning, men snarere om å bygge levedyktige lokalsamfunn. Da trengs det en nasjonal satsing som gjør at folk kan bli boende. Sikkerhet gjennom økt sivilt nærvær, med andre ord.

Betydningen av sivilt nærvær for å trygge norsk territorium er det lett å være enig i. Samtidig viser det at uenighetene ikke først og fremst er et spørsmål om balansen mellom sivil og militær tilstedeværelse. Det handler om at myndigheter og befolkningen også kan ha høyst ulike beskrivelser av hva og hvem som truer. Særlig gjelder det vis-a-vis vårt naboland i øst, hvor forbindelsene mellom folk i Finnmark og Russland er varme og har lange historiske røtter. Det handler om Den røde armés frigjøring av Finnmark i 1944, men også om dypere historiske linjer og lange relasjoner mellom ulike befolkningsgrupper i nord. Det er historier som fortsatt er levende og som knytter folk sammen på tvers av den norsk-russiske grensen. Mellommenneskelige relasjoner som også er svært synlig i grensebyen Kirkenes. Her står skiltene langs veien både på russisk og norsk, og folk på begge sider er utstyrt med grensebeboerbevis som gir fri ferdsel over riksgrensa. Rundt ti prosent av befolkningen i byen er i dag russere. En sikkerhetstrussel, hevder noen. Men for mange i Finnmark er russerne ikke bare en naturlig del av samfunnet, men folk-til-folk-samarbeidet er også en viktig kilde både til lokalt næringsliv og til sikkerhet og stabilitet.

Derfor er det også slik at når norske sikkerhetsmyndigheter påpeker at russere ikke bare er gode naboer, men også den viktigste militære utfordrer og sikkerhetspolitiske motpart, så bryter det med erfaringene og rammefortellingen nordpå. Fra myndighetenes side blir det fremhevet at varme relasjoner og sterke bånd i nord, ikke nødvendigvis gir et helhetlig bilde med hensyn til alle sider ved russisk politikk og Russlands geopolitiske rolle og ambisjoner.

Så er spørsmålet om disse to rammefortellingene kan leve side om side. Hvordan bevare det viktige Barentssamarbeidet og samtidig styrke det militær-sivile samarbeidet og den generelle sikkerhetskulturen? I lys av dagens trusselbilde, er det helt nødvendig. Det ser man blant annet gjennom en økning av såkalte hybride hendelser. Fram til nylig har man blant annet opplevd gjentatte forstyrrelser av GPS-signaler, slik som også politimesteren i Finnmark, Ellen Katrine Hætta, har tatt opp ved flere anledninger. Et annet eksempel fra nyere tid er flyktningkrisen i 2015 som bidrog til en prekær situasjon i Kirkenes. En situasjon som også kunne utnyttes av Russland. Mindre enn 200 flyktninger over den russisk-norske grensen på Storskog var nok til å sette et norsk lokalsamfunn ut av spill og avdekke betydelige sårbarheter med hensyn til norsk beredskap og krisehåndtering.

Men vi ser også en økning i mer subtile former for påvirkning, f.eks. gjennom desinformasjonskampanjer med mål om å nøre opp under eksisterende konflikter. Desinformasjon benyttes av både statlige og ikke-statlige aktører for å skape forvirring og splittelser innad i befolkningen. Trusselen fra denne typer handlinger forsterkes ytterligere i krisesituasjoner, sånn som under covid-19-pandemien, som vi fortsatt sliter med å bekjempe. Bak kampanjene står land som Russland og Kina, men også ikke-statlige aktører som kan ha økonomiske og politiske interesser i nord. Poenget er at i en befolkning med manglende tillit, er det også lettere å skape splid og polarisering. USA er et godt eksempel på det, men vi ser også tilløp i deler av det norske ordskiftet.

Løsningen på dette er ikke at sikkerhetsmyndigheter i sør forteller folk i nord hva de skal mene og tro. Løsningen må bygges gjennom å styrke dialog og samhandling som igjen kan bidra til å etablere en tydeligere felles situasjonsforståelse. Uten det blir det vanskelig å drive god krisehåndtering og krisekommunikasjon.

Her bærer norske myndigheter et særskilt ansvar. Tvangssammenslåing av Troms og Finnmark er én sak, men også arrestasjonen av Frode Berg eller rettssaken om Ølen Betong har gjort sitt for å svekke forholdet mellom folk i nord og statlige myndigheter. Sistnevnte handlet om betongselskapet i Sør-Varanger som saksøkte den norske stat for 135 millioner, penger som de hevder de tapte etter påståtte rekrutteringsforsøk fra den norske etterretningstjenesten. I tingretten valset regjeringsadvokaten over Finnmarks-bedriften og vant saken glatt. Men på veien tapte man ytterligere dyrebar tillit.

Dersom man ikke tar dette på alvor, kan det få konsekvenser for førstelinjens effektivitet i møte med usynlige og hybride trusler. «It takes two to tango», heter det. Skal tillit og felles situasjonsforståelse bygges, så må man ikke bare bli flinkere til å lytte, men også til å bygge flere arenaer for samtaler og debatt. Samtaler med fokus på å bygge felles forståelse som kan bidra til gode løsninger.

Først publisert i Befalsbladet 1/2021 og på nof.no 19. april 2021.