Trøbbel i sikkerhets-
samarbeidet

Skal OSSE gjenvinne sin rolle krever det politisk vilje og at sterke, erfarne medlemsland trår til og tar lederskap.

Av: Ingrid Vik

Over kafebordet i forrige uke fortalte en tidligere kollega siste nytt fra jobben i Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE). Det som skulle være en rutinemessig avstemming om å videreføre mandatene til de sentrale lederne for organisasjonen endte i kollaps. Resultatet er at OSSE nå står uten generalsekretær, men også uten ledere for de tre sentrale, uavhengige institusjonene for demokrati- og menneskerettigheter (ODIHR), Organisasjonen for frie medier og ikke minst Høykommissæren for nasjonale minoriteter. OSSEs eksistensielle krise føyer seg dermed inn i det som har blitt et nedslående tegn i vår tid der stadig flere land motarbeider internasjonalt samarbeid gjennom de multilaterale organisasjonene.

Hvorfor OSSE?

Hvorfor skal vi bry oss om OSSE? En organisasjon som stort sett bare de innvidde kjenner? Og som ondsinnede tunger beskriver som organisasjonen for «chaos and confusion». Men faktum er at OSSE er en meget viktig organisasjon – også for Norge – til tross for dens begrensninger. Organisasjonen driver spenningsdempende diplomati i våre nærområder og er den eneste som samler NATO-land og Russland og deres allierte i militærsamarbeid. Den driver i tillegg demokratiovervåking i Europa og Sentral-Asia og er representert med egne sendelag i Øst-Europa, Balkan og Sentral-Asia. Ikke rent få norske kvinner og menn har deltatt i OSSEs sendelag eller valgobservasjonskorps. Norske diplomater innehar sentrale roller i OSSE og tidligere utenriksminister Knut Vollebæk nyter fortsatt anerkjennelse for sitt arbeid som Høykommissær for Nasjonale Minoriteter i perioden 2007-2013. Som utenriksminister ledet han også det norske formannskapet i OSSE under forhandlingene i forkant av Kosovo-krisen i 1999.

Avspenning mellom øst og vest

OSSE ble etablert i 1995 som en videreføring av Konferansen for Sikkerhet og Samarbeid som var en serie med møter mellom Vesten og østblokken om avspenning og normalisering under den kalde krigen. Hjørnesteinen i dette samarbeidet var Helsingforserklæringen fra 1975 som i seg selv kan beskrives som et veritabelt kompromiss mellom øst og vest om militær nedrustning, men også om demokratiske verdier og menneskerettigheter.

I dag står Norge overfor en situasjon med økte spenninger i våre nærområder og der både Europa og USA er preget av politisk uro og splittelser. Etter 2014 har også forholdet til Russland blitt vanskeligere og Norge må, i kraft av sin beliggenhet og størrelse, balansere konkurrerende stormaktsinteresser som gjør seg gjeldende i nord. Og nettopp derfor er det også i Norges interesse å bidra til at OSSE settes i stand til å gjøre jobben den er satt til å forvalte. Likefullt har man, i likhet med flere land, valgt å nedprioritere organisasjonen gjennom flere år. Slik f.eks. utenriksminister Ine Eriksen Søreide gjorde da hun trakk det norske kandidaturet til formannskapet i OSSE for 2020 da hun overtok ansvaret i UD i 2017. Det rimer dårlig med det som ellers er Norges sterke og tydelig holdning til internasjonalt samarbeid. Og det rimer minst like dårlig med de politiske og sikkerhetsmessige realitetene som nå preger våre umiddelbare nærområder.

Sterke medlemsland må ta ansvar

Skal OSSE gjenvinne sin rolle krever det politisk vilje og at sterke, erfarne medlemsland trår til og tar lederskap. Norge trakk sitt kandidatur for 2020 for å prioritere arbeidet med å skaffe Norge en plass i FNs sikkerhetsråd. I stedet overtok lille Albania stafettpinnen. For Norge innebærer det et svekket omdømme i OSSE. Og det kan fort leses som et signal om at vi – et land helt avhengig av internasjonalt sikkerhetssamarbeid – ikke mener at OSSE er viktig nok. Det skjer i en tid hvor land med svake demokratiske sinnelag i større grad får sette agendaen, hvor sikkerheten er under press og hvor et effektivt OSSE derfor trengs mer enn noen gang.

Artikkelen ble først publisert i Vårt Land, 18. august 2020.